Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
21.03.2022
LEDERSTOFF
Et helhetlig humanitært overblikk

Det er herlig å være vitne til Europas samhold om dagen, både i fordømmelsen av Putins invasjon av Ukraina, og i behandlingen av ukrainere på flukt fra krig. På tvers av kontinentet åpnes nå portene for flyktninger på jakt etter fred. Her i Norge anslår UDI at vi kan komme til å ta imot 30.000 ukrainske flyktninger i løpet av 2022.

Dette er vel og bra, men det smyger seg likevel frem en noe besk bismak, all den tid konflikter og flyktningkriser lengre bort fra vesten fremdeles sitter friskt i minne. Vi har vel sjelden lest historier om afghanske flyktninger som på første skoledag i nytt land blir møtt med stående applaus fra samtlige medelever. Utenlandske pass og ID-kort har heller ikke vært gjeldende som gyldig billett på kollektivtransport. Før nå.

La det være sagt at denne flyktningkrisen er langt større enn noen vi tidligere har vært vitne til i Europa. Millioner av ukrainere er nå på flukt fra russiske styrker. Likevel er det slående hvor mye mer tilbøyelige vi nordmenn er til å hjelpe europeiske flyktninger enn andre. Det er lett å glemme at det bare er et drøyt halvår siden Erna Solberg ikke ville gå med på å øke tallet på de 3000 kvoterte flyktningene, mens Talibans statskupp i Afghanistan stod på som verst. Til tross for at det verken var mangel på plass eller ressurser, og at FN anbefalte å øke tallet fra 3000 til 5000. Vår tidligere statsminister kunne breialt erklære at Norge ikke hadde særskilt ansvar for å ta i mot afghanske flyktninger.

Hvorfor bryr vi oss lite om konflikter og flyktninger i det globale sør, mens til og med Sylvi Listhaug tar til orde for å gå hardt til verks så snart det er en utagerende konflikt i Europa? 

Det er godt på overtid å forkaste tanken om at mennesker i andre deler av verden er så forskjellige fra oss som lever i vesten. En konflikt er en konflikt, uavhengig av hvor på kloden den skjer. Graden av engasjement burde ikke trenge å være så sprikende som det viser seg at det er. For mens hele verden stiller seg bak Ukraina, ser vi gjennom fingrene med det FN omtaler som «verdens verste humanitære krise» i Jemen.

Det er naivt å tenke at geografisk nærhet til konflikter ikke spiller noen som helst rolle for hvor stort ansvar vi har for å bidra med hjelp. Norge har riktignok, som en del av Nato og vesten, vært med i konstruksjonen av et post-sovjetisk Øst-Europa, og sådan bidratt til å sette Ukraina i skvis mellom øst og vest. Likevel har vi også, som et av verdens mest ressurssterke land, særskilt ansvar for å løfte blikket utover det som er i vår egen bakgård – slik at det også streifer over land som Jemen. 

For også her burde vi kunne bistå, tatt i betraktning hvor ute av kontroll denne konflikten faktisk er. Dette gjelder både humanitær hjelp i nærområder og innpass til flyktninger, så vel som bevisstgjøring på problemet. Samtidig må det legges til rette for at den norske befolkningen kan bidra på egenhånd – slik en nå ser at nordmenn selv tar ansvar for å hjelpe ukrainere i nød. 

For ordens skyld – det er slett ikke noe galt med hvordan vi nå behandler ukrainerne. Tvert imot er det ganske så fint. Problemet oppstår når vestlige flyktninger behandles så mye bedre enn alle andre. For fred og gode leveforhold for jemenitter, afghanere og syrere er vel så viktig som for ukrainere og innbyggerne i resten av Europa.

 

LES OGSÅ: Post-pandemisk storrengjøring

LEDERSTOFF
Et helhetlig humanitært overblikk

Det er herlig å være vitne til Europas samhold om dagen, både i fordømmelsen av Putins invasjon av Ukraina, og i behandlingen av ukrainere på flukt fra krig. På tvers av kontinentet åpnes nå portene for flyktninger på jakt etter fred. Her i Norge anslår UDI at vi kan komme til å ta imot 30.000 ukrainske flyktninger i løpet av 2022.

Dette er vel og bra, men det smyger seg likevel frem en noe besk bismak, all den tid konflikter og flyktningkriser lengre bort fra vesten fremdeles sitter friskt i minne. Vi har vel sjelden lest historier om afghanske flyktninger som på første skoledag i nytt land blir møtt med stående applaus fra samtlige medelever. Utenlandske pass og ID-kort har heller ikke vært gjeldende som gyldig billett på kollektivtransport. Før nå.

La det være sagt at denne flyktningkrisen er langt større enn noen vi tidligere har vært vitne til i Europa. Millioner av ukrainere er nå på flukt fra russiske styrker. Likevel er det slående hvor mye mer tilbøyelige vi nordmenn er til å hjelpe europeiske flyktninger enn andre. Det er lett å glemme at det bare er et drøyt halvår siden Erna Solberg ikke ville gå med på å øke tallet på de 3000 kvoterte flyktningene, mens Talibans statskupp i Afghanistan stod på som verst. Til tross for at det verken var mangel på plass eller ressurser, og at FN anbefalte å øke tallet fra 3000 til 5000. Vår tidligere statsminister kunne breialt erklære at Norge ikke hadde særskilt ansvar for å ta i mot afghanske flyktninger.

Hvorfor bryr vi oss lite om konflikter og flyktninger i det globale sør, mens til og med Sylvi Listhaug tar til orde for å gå hardt til verks så snart det er en utagerende konflikt i Europa? 

Det er godt på overtid å forkaste tanken om at mennesker i andre deler av verden er så forskjellige fra oss som lever i vesten. En konflikt er en konflikt, uavhengig av hvor på kloden den skjer. Graden av engasjement burde ikke trenge å være så sprikende som det viser seg at det er. For mens hele verden stiller seg bak Ukraina, ser vi gjennom fingrene med det FN omtaler som «verdens verste humanitære krise» i Jemen.

Det er naivt å tenke at geografisk nærhet til konflikter ikke spiller noen som helst rolle for hvor stort ansvar vi har for å bidra med hjelp. Norge har riktignok, som en del av Nato og vesten, vært med i konstruksjonen av et post-sovjetisk Øst-Europa, og sådan bidratt til å sette Ukraina i skvis mellom øst og vest. Likevel har vi også, som et av verdens mest ressurssterke land, særskilt ansvar for å løfte blikket utover det som er i vår egen bakgård – slik at det også streifer over land som Jemen. 

For også her burde vi kunne bistå, tatt i betraktning hvor ute av kontroll denne konflikten faktisk er. Dette gjelder både humanitær hjelp i nærområder og innpass til flyktninger, så vel som bevisstgjøring på problemet. Samtidig må det legges til rette for at den norske befolkningen kan bidra på egenhånd – slik en nå ser at nordmenn selv tar ansvar for å hjelpe ukrainere i nød. 

For ordens skyld – det er slett ikke noe galt med hvordan vi nå behandler ukrainerne. Tvert imot er det ganske så fint. Problemet oppstår når vestlige flyktninger behandles så mye bedre enn alle andre. For fred og gode leveforhold for jemenitter, afghanere og syrere er vel så viktig som for ukrainere og innbyggerne i resten av Europa.

 

LES OGSÅ: Post-pandemisk storrengjøring

Neste artikkel
Siden sist