Sola springer fram fra himmelen som et blinkende skjær. Ikke så mye som en sped skydott skjermer for den. Et heller uvanlig værslag i Bergen. I lyset står plassen utenfor Den Nationale Scene gjevere frem enn vanlig. Midt på plassen vrimler en oppskaket gjeng med duer. På en benk like ved sitter en påfallende krokbøyd mann og mater dem. Det hele ligger an til å bli en fin dag. 

Kontrasten er stor til de forblåste og mørke kveldene han tilbrakte, bare så vidt i ly, under en veltet båt ute i Sandviken. Hvem var han? Det gikk rykter om at han var svært så rik. Reinspikka sprøyt, såklart. Nei, han som satt der i medtatte klær og noe møysommelig matet duene, det var Ottoen. Ingen rikmann altså, men en som likevel, og tross alt, betrodde at han kunne ha det «nett som lordene i England».

Tidlig på flyttefot

Otto Fredrik Wollertsen ble født i Bergen den 12. november 1927. Ikke mange årene etter kom søsteren, Sylvia. Moren fikk dem utenfor ekteskap. I en tid som langt på vei favoriserte ektefødte, ble det til at Otto og søsteren, etter å ha vært bosatt flere steder, ble tatt hånd om av barnevernet. I 1939 flyttet de inn på frelsesarmeens barnehjem i Skottegaten, men ble bare boende ett år. 

Da krigen brøt ut ble søskenparet sendt ut av byen til en gård i nord-Hordaland. Det var kost og losji, men det skulle jobbes for føden. Otto var da tolv år gammel, en rolig og reservert gutt som puslet best med sitt. På gården fikk han ansvaret for hønsene. Han likte å stelle dem, var flink. På skolebenken gikk det lett. Han skal etter sigende ha vært litt av et skolelys. 

Mye endret seg da Otto ble myndig. Han flyttet tilbake til byen. Der bodde han en stund hos bestemoren, men måtte se seg om etter annet da hun døde. Han forsøkte en stund å bo med moren og hennes nye ektemann. Det viste seg å bli vanskelig. Igjen måtte måtte han finne seg et nytt sted å bo. Et liv på gata stod for tur.

Jobb på kaia og tur retur Amerika

Som så mange andre unge menn på den tiden søkte Otto ned mot kaiene etter strøjobber. Der kunne man melde seg og få jobb på dagen. Det trengtes alltids noen til å losse og laste båter, bistå i byggeprosjekter eller håndtere tørrfisk.

En gang hadde Ottoen fått i oppgave å forsyne snekkere med materiale til et bygg som skulle renoveres. Saker og ting skulle bæres, opp og ned igjen. Etter en stund gjorde naturen krav på sin rett. Ottoen var allerede halvveis oppe i etasjene og fant det da for brysomt å gå ned igjen. Må man, så må man. Vinduet ble letteste utvei. Det var flere etasjer ned så det må ha blitt en imponerende stråle, med anlegg for å begeistre. Hadde det ikke vært for at sjefen stod rett nedenfor vinduet og fikk deler av tissestrålen rett i skallen, hadde han nok latt seg begeistre han også. 

Blant dagarbeiderne på kaiene var det flere som dro til sjøs. Selv tok Otto hyre på en båt med kurs for Amerika. Det ble bare med den ene gangen. Under overfarten ble han syk og internert med det samme båten nådde Ellis Island. Tilbake i Bergen igjen ble han innlagt på Sandviken sykehus. Der ble han værende noen år. «Det var en lise for kropp og sjel å være på sykehuset» skal han ha sagt i etterkant.

Med munnspill på Torgallmenningen

Ute av sykehuset startet Otto for seg selv. Han ble gatemusikant, med sang og munnspill. På repertoaret var «Perleporten» og «Gjøkvalsen» faste gjengangere. Ble det behov for et pust i bakken heller enn i munnspillet satte han bare på en kassett med Sissel Kyrkjebø. Så kunne strofene «se ilden lyseee over joord» ljome utover Torgallmenningen. Til glede, men også sikkert noe overbærende irritasjon. Med et par-tre duer traskende rundt kassettspilleren satt han der med en blikkboks foran seg. I begynnelsen som en hvilken som helst gatemusikant, men smått om senn som en bergenser samtlige kjente. 

En gang kom det noen og røsket til seg boksen med penger for så å løpe av gårde. «Ja ja, de trengte det helt sikkert mer enn meg», skal han da ha sagt. 

Ottoen livnærte seg som gatemusikant i mange år, og så godt likt som han var, med hjelp fra flere. Hos en baker i Bøhmergaten fikk han gratis brød og en slakter i Solheimsgaten kunne by på billig hakkekjøtt. Etter hvert fikk han også trygd. 

Til tross for noe misbilligelse som jo fulgte med om man er en original, ble han i det store og hele svært godt likt. Og selv om det er delte meninger om munnspill-musikk er det få gatemusikanter som kan skilte med å ha spilt inn musikk i Abbey Road Studios. 

En gang på 80-tallet ble han nemlig tatt med til London av journalist Siv Sæveraas for å spille inn munnspill på Johannes Kleppeviks «Eg gir mat til duene».

Familien i Bakkegaten

Etter et langt liv på gata lot Otto seg til slutt overtale til å flytte inn på Bakkegaten bo- og omsorgssenter i Sandviken. I starten var det et tilholdssted bare i vintermånedene, men etterhvert ble han fastboende. Der ble han i 30 år. «Der kommer Ottoen, ja» sa de andre beboerne da han kom ned til frokost. 

Solveig Nilsen, lederen for omsorgssenteret, var en av dem som kjente Otto best. Gjennom årene Otto bodde der ble de veldig gode venner.

– Jeg tenkte det måtte være litt stigmatiserende for han å bo der i starten, men neida. Det ble hjemmet hans, og vi familien hans, forteller Nilsen. 

Hverdagen

Ottoen reiser seg fra benken og går sakte bort mot sykkelen han har stående like ved. Duene er mette for dagen. Med et fast grep om sykkelen setter han kursen for Café Opera. Der venter det gratis suppe. På vei bort blir han møtt med blide og kanskje noe ærbødige hils fra tilfeldig forbipasserende. Her var bergenser som hadde satt sitt preg på byen. 

Inne på Opera henter han suppen og setter seg i trappa opp til andre etasje. Når skålen er tom kan han dra ned i byen og spille munnspill. Er han trøtt låner han telefonen og ringer opp til Bakkegaten bo- og omsorgssenter og spør om ikke Solveig kan kjøre ned og hente han. Var han riktig heldig var det fisk til middag. Da var det ikke verre enn å bare stappe noe av middagen ned i lomma, så hadde han til senere. 

Han reiser seg, takker for suppa og går mot døra. Han bak disken kan være fristet til å holde døra for ham, men vet bedre. «Sjølhjulpen, er best hjulpen» har Ottoen fortalt ham. 

Nåtidens byoriginaler

Tidlig på morgenen julaften 2016 dør Ottoen etter kort tids sykeleie, 89 år gammel. Det ble holdt storstilt begravelse i Mariakirken. Til fullsatt kirke sang Helge Jordal «Eg gir mat til duene», sangen Ottoen spilte inn munnspill til i Abbey Road.

– Otto hadde et rikt liv han! Det er derfor han ble så gammel, forklarer Solveig Nilsen.

Originalene har forsvunnet fra bybildet, blir det hevdet fra flere hold. Betegnelsen «psykisk syk» har med årene høstet større rettskaffenhet og gradvis har de forsvunnet med en utvidelse av velferdsstaten og utbedrede institusjoner. Det kan jo være, og kanskje er det best sånn? Likefullt er det viktig å huske at «original» først og fremst kan være en hedersbetegnelse. Ikke nødvendigvis en betegnelse brukt om uheldige og nødlidende utskudd som trengs å tas hånd om. 

Ottoen skal en gang ha sagt at «den som går for fort, den snubler». Og kanskje forholder det seg heller sånn: At vi går så fort at vi ikke engang rekker å snuble over dem.

Informasjonen i denne teksten er innhentet ved intervju med Siv Sæveraas og Solveig Nilsen som kjente Otto svært godt. Andre kilder er Bergen Tidendes portrett av Ottoen (https://www.bt.no/btmagasinet/i/gW3gE0/portrett-av-ottoen-den-som-gaar-for-fort-den-snubler), Dag Indrebøs NRK-reportasje fra 1987, og Heidi K. J. Goodreids portrett i krigsropet.

LES OGSÅ: En kamp mot systemet