Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
22.03.2022
KOMMENTARSTOFF
Guilty kanon

Den kulturelle kanonen har alltid vært mannsdominert. Det vil den forbli, så lenge vi fortsetter å avskrive verk rettet mot et kvinnelig publikum.

Foto: Kaspara Stoltze

Den kulturelle kanonen er en betegnelse på hvilke bøker, filmer, serier, i det hele tatt kulturelle innslag, som ansees som viktige og relevante. Tradisjonelt har denne kanonen vært dominert av mannlige opphavspersoner. Dette er kanskje ikke så rart, med tanke på at det i lang tid var nærmest umulig å livnære seg som kvinnelig kunstner. Samtidig har målgruppen veldig sjeldent vært et kvinnelig publikum. 

Vi sitter dermed igjen med en kanon som nesten utelukkende er utformet av hvite menn, for hvite menn. At disse verkene har vært definerende for vår felles forståelse av kulturen vi lever i, er helt naturlig. Problemet oppstår når vi ikke evner å utvikle kanonen til å også inkludere verk utviklet av kvinnelige kunstnere, og for et kvinnelig publikum. 

Spør deg selv hvor mange kvinnelige forfattere du lærte om på videregående. Jeg våger meg på å gjette at det for de fleste av oss har vært en overvekt av Kielland, Ibsen og Hamsun, og heller lite Skram og Collett. Dersom vi fortsetter å forholde oss til dette, vil vi ikke kunne tilføre nye stemmer til den kulturelle debatten og tradisjonen. 

 

Guilty pleasure-begrepet

Det motsatte av denne anerkjente, allmenne kanonen, må vel kanskje kunne sies å være såkalt guilty pleasure-kultur. Dette er de filmene, seriene og bøkene som du kun innrømmer å like med en viss grad av skam, gjerne også etterfulgt av latter og selvironi. Under denne kategorien finner vi typisk filmer som Dirty Dancing, Lovlig Blond, Bridget Jones’ dagbok, Mean Girls. Med andre ord: filmene en HF-student aldri ville tatt med seg på en øde øy. Fellesnevneren for alle disse er at de er laget med et kvinnelig publikum i tankene.

 

Manglende anerkjennelse

Det som går under guilty pleasure-kategorien, er altså nesten uten unntak laget for damer. Kanskje gir dette mening i møte med den tradisjonelle kanonen: Verk av Tolstoj, Hemingway og Ibsen står i åpenbar kontrast til Gossip Girl og Pretty Little Liars. Det som likevel er fascinerende, er at den samme kjønnsbestemte ubalansen i stor grad også gjelder nyere, mer lettbeinte verk. Dersom jeg forteller folk jeg møter, og kanskje særlig menn, at jeg er James Bond-fan, får jeg som regel et anerkjennende nikk. Dersom en kompis av meg forteller folk at han elsker Dirty Dancing, blir det ikke nødvendigvis mottatt på samme måte. Hvorfor det? 

Bond er ikke nødvendigvis peaken av cinematisk kvalitet, og har tross alt en del sexistiske fremstillinger og rasistiske undertoner. Dirty Dancing er også på mange måter en publikumspleaser, men er dagsaktuell på en helt annen måte. Den tar opp abortspørsmålet på en tilnærmelig og menneskelig måte, i en tid da det fremdeles var enormt tabubelagt å diskutere. Likevel regnes den, nettopp fordi den tilhører romcom-sjangeren, ikke som en banebrytende klassiker, men snarere en «jentefilm» en ser på overnatting med venninner i 10. klasse.

Skjevhet i klassikerfremstilling

Det som også er påfallende med måten vi kategoriserer verk av mannlige og kvinnelige kunstnere, er betegnelsen periodedrama. Dette er en sjanger som også ofte faller inn under guilty pleasure-begrepet. 

— Det som går under guilty pleasure-kategorien, er altså nesten uten unntak laget for damer.

Her er kanskje det mest åpenbare eksempelet Downton Abbey, som på mange måter kan helle mer mot såpeoperasjangeren. Likevel slår det meg at også klassikere skrevet av kvinnelige forfattere, som romaner av Jane Austen, fort blir redusert til nettopp periodedrama. Verk som Emma og Pride and Prejudice er begge klassikere med enorm slagkraft som likevel ikke har blitt en del av den kulturelle kanonen på samme måte som mange mannlige verk fra samtiden.

Mitt inntrykk er at de ofte blir sett på som pompøse og overdramatiske, noe som er ironisk med tanke på at mange av de mannlige verkene vi anser som klassikere, formelig oser av nettopp denne overdrevne dramatikken. Nå er Shakespeare riktignok skrevet en god stund før Austen, men mer pompøst opplegg skal du lete lenge etter. Nå blir Austen-romanene filmatisert av verdenskjente regissører, med enorm kvalitet og imponerende rolleliste, og likevel får de fremdeles ikke den publikumsoppslutningen og anerkjennelsen en skulle forvente. Det kan virke som at vi på den ene siden bruker klassikerbegrepet til å legitimere en overvekt av mannlige kunstnere i kanonen, mens vi samtidig avskriver klassikerne som faktisk har kvinnelig opphavsperson som periodedrama. Dermed reduseres de fra høykultur til nok en guilty pleasure-betegnelse. 

 

Pick me-girl

For å gjøre det enda vanskeligere å orientere seg som jente i denne mannsdominerte kulturelle kanonen, har vi nå også etablert uttrykket «pick me girl». Begrepet beskriver en jente som liker typiske gutteting, altså som har rettet seg etter det den kulturelle eliten anser som klassikere. 

Forskjellen er at det i denne sammenhengen ikke er positivt, men snarere et tegn på at du skriker etter oppmerksomhet. Plutselig er det blitt sånn at det å prøve å innrette seg etter denne mannlig dominerte kulturelle kanonen også er feil, og kun en måte å imponere det motsatte kjønn på. Det kan nesten virke som en felle, der du blir sett på som ukultivert dersom du foretrekker verk med en kvinnelig målgruppe, samtidig som du ansees som strebersk og oppmerksomhetssyk om du går for de mer maskuline klassikerne. 

 

På rett vei

Selvfølgelig er dette en generalisering av virkeligheten. Jeg kjenner mange gutter og menn som elsker romantiske komedier, og som aldri hadde omtalt det som guilty pleasure. Jeg vil likevel påstå at den generelle tendensen er at vi er sosialisert til å tenke at fasiten på god smak i kultursammenheng er preget av en frykt for det feminine, og en enorm respekt for det maskuline. 

Samtidig er jeg overbevist om at man bare de siste ti årene har sett en endring i måten vi prater om temaet, der vi har fått øynene opp for verk av og for damer. Jeg håper og tror at vi er på god vei til å endre synet vårt på god kunst og kultur. Ikke bare ved å anerkjenne kvinnelige kunstnere og verk rettet mot et kvinnelig publikum, men også ved å la folk like det de liker, uten å umiddelbart avskrive preferansen som en guilty pleasure. Da er det kanskje ekstra avgjørende at vi er bevisst på hva vi anerkjenner, og hvorfor vi gjør det.

 

LES OGSÅ: Korsettets korsfestelse

KOMMENTARSTOFF
Guilty kanon

Den kulturelle kanonen har alltid vært mannsdominert. Det vil den forbli, så lenge vi fortsetter å avskrive verk rettet mot et kvinnelig publikum.

Foto: Kaspara Stoltze

Den kulturelle kanonen er en betegnelse på hvilke bøker, filmer, serier, i det hele tatt kulturelle innslag, som ansees som viktige og relevante. Tradisjonelt har denne kanonen vært dominert av mannlige opphavspersoner. Dette er kanskje ikke så rart, med tanke på at det i lang tid var nærmest umulig å livnære seg som kvinnelig kunstner. Samtidig har målgruppen veldig sjeldent vært et kvinnelig publikum. 

Vi sitter dermed igjen med en kanon som nesten utelukkende er utformet av hvite menn, for hvite menn. At disse verkene har vært definerende for vår felles forståelse av kulturen vi lever i, er helt naturlig. Problemet oppstår når vi ikke evner å utvikle kanonen til å også inkludere verk utviklet av kvinnelige kunstnere, og for et kvinnelig publikum. 

Spør deg selv hvor mange kvinnelige forfattere du lærte om på videregående. Jeg våger meg på å gjette at det for de fleste av oss har vært en overvekt av Kielland, Ibsen og Hamsun, og heller lite Skram og Collett. Dersom vi fortsetter å forholde oss til dette, vil vi ikke kunne tilføre nye stemmer til den kulturelle debatten og tradisjonen. 

 

Guilty pleasure-begrepet

Det motsatte av denne anerkjente, allmenne kanonen, må vel kanskje kunne sies å være såkalt guilty pleasure-kultur. Dette er de filmene, seriene og bøkene som du kun innrømmer å like med en viss grad av skam, gjerne også etterfulgt av latter og selvironi. Under denne kategorien finner vi typisk filmer som Dirty Dancing, Lovlig Blond, Bridget Jones’ dagbok, Mean Girls. Med andre ord: filmene en HF-student aldri ville tatt med seg på en øde øy. Fellesnevneren for alle disse er at de er laget med et kvinnelig publikum i tankene.

 

Manglende anerkjennelse

Det som går under guilty pleasure-kategorien, er altså nesten uten unntak laget for damer. Kanskje gir dette mening i møte med den tradisjonelle kanonen: Verk av Tolstoj, Hemingway og Ibsen står i åpenbar kontrast til Gossip Girl og Pretty Little Liars. Det som likevel er fascinerende, er at den samme kjønnsbestemte ubalansen i stor grad også gjelder nyere, mer lettbeinte verk. Dersom jeg forteller folk jeg møter, og kanskje særlig menn, at jeg er James Bond-fan, får jeg som regel et anerkjennende nikk. Dersom en kompis av meg forteller folk at han elsker Dirty Dancing, blir det ikke nødvendigvis mottatt på samme måte. Hvorfor det? 

Bond er ikke nødvendigvis peaken av cinematisk kvalitet, og har tross alt en del sexistiske fremstillinger og rasistiske undertoner. Dirty Dancing er også på mange måter en publikumspleaser, men er dagsaktuell på en helt annen måte. Den tar opp abortspørsmålet på en tilnærmelig og menneskelig måte, i en tid da det fremdeles var enormt tabubelagt å diskutere. Likevel regnes den, nettopp fordi den tilhører romcom-sjangeren, ikke som en banebrytende klassiker, men snarere en «jentefilm» en ser på overnatting med venninner i 10. klasse.

Skjevhet i klassikerfremstilling

Det som også er påfallende med måten vi kategoriserer verk av mannlige og kvinnelige kunstnere, er betegnelsen periodedrama. Dette er en sjanger som også ofte faller inn under guilty pleasure-begrepet. 

— Det som går under guilty pleasure-kategorien, er altså nesten uten unntak laget for damer.

Her er kanskje det mest åpenbare eksempelet Downton Abbey, som på mange måter kan helle mer mot såpeoperasjangeren. Likevel slår det meg at også klassikere skrevet av kvinnelige forfattere, som romaner av Jane Austen, fort blir redusert til nettopp periodedrama. Verk som Emma og Pride and Prejudice er begge klassikere med enorm slagkraft som likevel ikke har blitt en del av den kulturelle kanonen på samme måte som mange mannlige verk fra samtiden.

Mitt inntrykk er at de ofte blir sett på som pompøse og overdramatiske, noe som er ironisk med tanke på at mange av de mannlige verkene vi anser som klassikere, formelig oser av nettopp denne overdrevne dramatikken. Nå er Shakespeare riktignok skrevet en god stund før Austen, men mer pompøst opplegg skal du lete lenge etter. Nå blir Austen-romanene filmatisert av verdenskjente regissører, med enorm kvalitet og imponerende rolleliste, og likevel får de fremdeles ikke den publikumsoppslutningen og anerkjennelsen en skulle forvente. Det kan virke som at vi på den ene siden bruker klassikerbegrepet til å legitimere en overvekt av mannlige kunstnere i kanonen, mens vi samtidig avskriver klassikerne som faktisk har kvinnelig opphavsperson som periodedrama. Dermed reduseres de fra høykultur til nok en guilty pleasure-betegnelse. 

 

Pick me-girl

For å gjøre det enda vanskeligere å orientere seg som jente i denne mannsdominerte kulturelle kanonen, har vi nå også etablert uttrykket «pick me girl». Begrepet beskriver en jente som liker typiske gutteting, altså som har rettet seg etter det den kulturelle eliten anser som klassikere. 

Forskjellen er at det i denne sammenhengen ikke er positivt, men snarere et tegn på at du skriker etter oppmerksomhet. Plutselig er det blitt sånn at det å prøve å innrette seg etter denne mannlig dominerte kulturelle kanonen også er feil, og kun en måte å imponere det motsatte kjønn på. Det kan nesten virke som en felle, der du blir sett på som ukultivert dersom du foretrekker verk med en kvinnelig målgruppe, samtidig som du ansees som strebersk og oppmerksomhetssyk om du går for de mer maskuline klassikerne. 

 

På rett vei

Selvfølgelig er dette en generalisering av virkeligheten. Jeg kjenner mange gutter og menn som elsker romantiske komedier, og som aldri hadde omtalt det som guilty pleasure. Jeg vil likevel påstå at den generelle tendensen er at vi er sosialisert til å tenke at fasiten på god smak i kultursammenheng er preget av en frykt for det feminine, og en enorm respekt for det maskuline. 

Samtidig er jeg overbevist om at man bare de siste ti årene har sett en endring i måten vi prater om temaet, der vi har fått øynene opp for verk av og for damer. Jeg håper og tror at vi er på god vei til å endre synet vårt på god kunst og kultur. Ikke bare ved å anerkjenne kvinnelige kunstnere og verk rettet mot et kvinnelig publikum, men også ved å la folk like det de liker, uten å umiddelbart avskrive preferansen som en guilty pleasure. Da er det kanskje ekstra avgjørende at vi er bevisst på hva vi anerkjenner, og hvorfor vi gjør det.

 

LES OGSÅ: Korsettets korsfestelse

Neste artikkel
Et rikt liv på gata