Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
27.03.2022
KULTURSTOFF
Borealis, På førstegangsferd

Jeg var nysgjerrig, det virket som en god idé der og da, men hva er det egentlig jeg har sagt ja til? Jeg er på vei ut døra for å dekke en eksperimentell musikkfestival. Uten noen særlig peiling på eksperimentell musikk.

Jeg er redd for å ikke skjønne det. Jeg er redd for å slite med å skrive noe om det. Men først og fremst så er jeg redd for å hate det. 

Det er onsdag, og åpningskveld for Borealis. En årlig festival for sjangerkryssende musikk. Ukjent terreng. Kulturelitens hjemtrakter. Jeg er redd for å snuble i min manglende kulturelle kapital på veien inn. 

Jeg kikker innom stua hjemme i kollektivet før jeg går. 

– Ser jeg ut som en som skal ut og dekke en eksperimentell musikkfestival, spør jeg.

– Nei, svarer de.

Dette blir interessant. 

 

Treetasjes åpningskveld

Èn kveld og tre etasjer. Eksperimentell musikk skal fylle hele Kulturhuset. Vi starter på toppen og jobber oss sakte, og noe usikkert nedover. 

Strykekvartetten BIT20 Ensemble er klare på loftet. Først ut er et mykt og skjørt verk av en av Ukrainas fremste komponister, Valentin Silvestrov, i solidaritet med venner og kollegaer i Ukraina. 

 De påfølgende verkene av Catherine Lamb og Roscoe Mitchell er mer turbulente og uforutsigbare. Jeg rekker å gjenoppleve en krangel, føle meg uvel og kontemplere samtlige livsvalg.

 Det avsluttende verket av Susie Ibarra har derimot en jevn rytme gjennom hele stykket. Akkompagnert av myke strykere gir den en overraskende avslappende effekt. 

 Jeg hører sidemannen puste sakte ut. 

 

Trombonekaos 

I andre etasje er det Rage Thormbones’ tur. Tunge, vibrerende toner jeg ikke ante blåseinstrumenter kunne lage herjer mellom stolradene. De to stoiske trombone-typene står i nesten komisk kontrast til både det kaotiske navnet og lydbildet. 

— Jeg vil hjem, men jeg vil også danse.

Blå lyskastere glitrer når de treffer trombonene og danser i taket over oss. Vibrerende dype toner blander seg med knirkende høyfrekvente lyder. Hvalsafari. Det føles som hvalsafari. Noen minutter senere som soundtracket til en maritim actionscene i en sci-fi-film. Kaotisk, turbulent og forvirrende. 

Jeg svetter litt, merker at jeg drikker vinen min raskere enn vanlig. 

Et par stykker forlater salen. En publikummer headbanger på første rad. Sittende. Stemningen er sammensatt, men stort sett god. Applausen i etterkant er rungende. 

Det hele har vært en trippy opplevelse. Jeg tror jeg har satt pris på den. 

 

Eksperimentell pop?

I første og siste etasje regjerer trioen Nothing Personal. «Experimental pop» sier Kunstnerisk leder Peter Meanwell til publikum, «I don´t really know if that is correct». Det gjør ikke jeg heller. Hva det nå enn er, så er det i alle fall heftig. 

Trioen varierer mellom rolig pulserende frekvenser, kaotisk synth-støy og finslipte melodilinjer. Sammen med det fargerike visuelle bakteppet bidrar de tidvis til en skikkelig intens lytteropplevelse. Gåsehudfaktor, rett og slett. Sensory overload

Jeg vil hjem, men jeg vil også danse. 

 

Bon voyage

På kulturhuset har det over flere dager blitt spilt konserter for enslige konsertdeltakere via arrangementet ICI konsert for 1. Vi får følge musikerne Benjamin Soistier og Nicolas Perrin når de tar med seg en publikummer med bind for øynene inn i et avlukket konsert-rom. Han tildeles øreklokker og plasseres foran et bord.

– As we say in France, bon voyage, sier Soistier.

Publikummeren blir tildelt en plate med kunstgress, senere en bolle med vann, ballonger, ulike rytmiske instrumenter. Han sprayes med vann, kastes ris på, tulles inn i myk plast. Det høres kaotisk ut, men alt er koordinert med et avslappende og naturinspirert musikkstykke som spilles gjennom hodetelefonene. Vind, siv, skog, vann, fugler.

Publikummeren involveres aktivt i stykket via sansing. Han inviteres selv til å lage lyd og rytmer med de ulike gjenstandene han får utdelt. 

De har laget en hel verden. Jeg får delta i en liten del av den gjennom hodetelefonene. Jeg kikker bort på publikummeren. Han har fått bli med hele veien inn. 

Jeg blir overrasket over min egen misunnelse. 

– Can I applaud now, stotrer han når stykket er over. Han er lattermild og litt sjenert. 

Han får valget om å ta av masken for å se seg rundt i rommet, eller beholde den på til han er ute igjen. Red pill? Blue pill? Han beholder den på. 

– Oj. Var dere der også? Så gøy!

Han ler overrasket når vi hilser på ham på utsiden. Han heter Njål og er helt ekstatisk. 

– Jeg glemte meg selv helt! Man mister et ekstra lag av kontroll når man ikke vet hvem som er der. Det var fantastisk!

Vi begynner å snakke om de sanselige og musikalske elementene musikerne brukte, men Njål avbryter. 

– Nei. Jeg vil ikke vite det! I hodet mitt var det en strand og en øy. 

Søndagsbad

Søndag formiddag spiller elektronikaartist Niilas konsert for badende gjester på Nordnes sjøbad. Han fremfører et rolig og atmosfærisk bestillingsverk, inspirert av hav, flyt og Nordnes’ lange sjøfartshistorie. 

Badeglade konsertdeltakere svømmer rundt. De flyter i bassenget, hopper i havet. Stemmesurr blander seg med musikken. Vi befinner oss i et rolig loungeområde. Dryppende badegjester tasser hurtig forbi.

Noen har satt fram mer kake. 

– Er det fortsatt kaffe igjen, spør en dame i badedrakt. 

Jeg håper det.

Dempede, klimprende toner møter myke, bølgende melodilinjer. Jeg tenker på lys som treffer krusninger i vann. Det får meg til å kikke mot sola og bølgene ved svabergene. 

Som lytter føles det mer naturlig å vende seg ut mot havet, enn mot Niilas som spiller på sjøbadets veranda. Det tror jeg han burde ta som et slags kompliment.  

Frivillige Dianne forteller oss senere at festivaldeltakere ikke er de eneste som har svømt rundt på Nordnes i dag.

– There were whales this morning, lots of people saw them! I saw seals as well, just over there, sier hun og peker. 

Disneyfaktoren er nesten litt i overkant høy. 

Radiorunde på Resonating Nordnes

Vi får tildelt en bitteliten FM-radio og et kart over Nordnes. Ulike lyttestasjoner, arrangementer og installasjoner preger odden denne søndagen.

Vi følger radiosignaler. Soner inn og ut av ulike musikalske frekvenser, samtaler og naturlignende lydbilder. Havner ved et ukjent bygg. En frivillig spør om vi skal til lyttestasjonen i åttende etasje.

– Ja? Det skal vi kanskje? 

Der finnes det en trivelig gjeng radioentusiaster, og en imponerende vaffelbuffet. Jeg mistenker at den er satt opp for barna. 

– Do you want some?

– Yes please! 

En lun takterrasse venter. Radiolyttestasjon. Maritim historie, havlyder og hørespill. Sol i fjeset. Samtaler om festivalhelgen som nærmer seg slutten. 

Vi snubler over en kunstinstallasjon av ulike hjemmelagede blåseinstrumenter laget av rør. De spiller varierende, men overraskende melodiøst, tilsynelatende helt av seg selv. Det viser seg at musikerne i enden av rørene er karbondioksidproduserende gjærbøtter. 

– Gjæren får lov til å spille musikken sin helt på egenhånd. Det vi hører er lyden av livet den lever akkurat nå, forteller kunstner Anders Dahl Monsen.

Gjærbøttene har nettopp blitt matet med sukker. De har så vidt startet dagen. Etter hvert som gjæringsprosessene setter fart, vil de bli stadig mer høylytte. 

– Da blir lydnivået omtrent som på Landmark i går, ler kunstner Arne Skaug Olsen. 

Så utrolig snålt og gøy.

 

Lyd pluss litt ekstra 

Vi rusler videre med FM-radioen vår. Det er snart på tide å vende nesen hjemover. Jeg smiler. Myser mot solen. Eksperimentell musikk? Jeg har rett og slett latt meg rive med. 

Jeg kommer på en samtale jeg hadde med pianist Gwen Rouger dagen før. Hun spiller også konserter for enslige publikummere. I et telt, hvor de samarbeider med henne om å fremføre et pianostykke. 

– An artwork can be about practicing new ways of being together, instead of an artist just making a thing, sier hun. 

Og det er kanskje det som har gjort denne eksperimentelle musikkfestivalen så interessant. Lydverkene står ikke alene. De flettes sammen med alt mulig annet. Mellommenneskelige relasjoner på enmannskonsert. Romlige og sanselige opplevelser i vann. Blind musikalsk sansereise. Visuelle effekter. Gjærbøtter, utdaterte FM-radioer og kart.  

Det føles ikke elitistisk eller som «musikk for viderekommende». Det føles lekent, tilgjengelig og enkelt. Rouger oppsummerer det fint. 

– To explore listening is to me so much more than just sound. 

Det høres selvfølgelig ut, men sånn har jeg ikke tenkt på det før. Det skulle visst en eksperimentell musikkfestival til.

 

LES OGSÅ: Litt kjedelig identitetskrise

KULTURSTOFF
Borealis, På førstegangsferd

Jeg var nysgjerrig, det virket som en god idé der og da, men hva er det egentlig jeg har sagt ja til? Jeg er på vei ut døra for å dekke en eksperimentell musikkfestival. Uten noen særlig peiling på eksperimentell musikk.

Jeg er redd for å ikke skjønne det. Jeg er redd for å slite med å skrive noe om det. Men først og fremst så er jeg redd for å hate det. 

Det er onsdag, og åpningskveld for Borealis. En årlig festival for sjangerkryssende musikk. Ukjent terreng. Kulturelitens hjemtrakter. Jeg er redd for å snuble i min manglende kulturelle kapital på veien inn. 

Jeg kikker innom stua hjemme i kollektivet før jeg går. 

– Ser jeg ut som en som skal ut og dekke en eksperimentell musikkfestival, spør jeg.

– Nei, svarer de.

Dette blir interessant. 

 

Treetasjes åpningskveld

Èn kveld og tre etasjer. Eksperimentell musikk skal fylle hele Kulturhuset. Vi starter på toppen og jobber oss sakte, og noe usikkert nedover. 

Strykekvartetten BIT20 Ensemble er klare på loftet. Først ut er et mykt og skjørt verk av en av Ukrainas fremste komponister, Valentin Silvestrov, i solidaritet med venner og kollegaer i Ukraina. 

 De påfølgende verkene av Catherine Lamb og Roscoe Mitchell er mer turbulente og uforutsigbare. Jeg rekker å gjenoppleve en krangel, føle meg uvel og kontemplere samtlige livsvalg.

 Det avsluttende verket av Susie Ibarra har derimot en jevn rytme gjennom hele stykket. Akkompagnert av myke strykere gir den en overraskende avslappende effekt. 

 Jeg hører sidemannen puste sakte ut. 

 

Trombonekaos 

I andre etasje er det Rage Thormbones’ tur. Tunge, vibrerende toner jeg ikke ante blåseinstrumenter kunne lage herjer mellom stolradene. De to stoiske trombone-typene står i nesten komisk kontrast til både det kaotiske navnet og lydbildet. 

— Jeg vil hjem, men jeg vil også danse.

Blå lyskastere glitrer når de treffer trombonene og danser i taket over oss. Vibrerende dype toner blander seg med knirkende høyfrekvente lyder. Hvalsafari. Det føles som hvalsafari. Noen minutter senere som soundtracket til en maritim actionscene i en sci-fi-film. Kaotisk, turbulent og forvirrende. 

Jeg svetter litt, merker at jeg drikker vinen min raskere enn vanlig. 

Et par stykker forlater salen. En publikummer headbanger på første rad. Sittende. Stemningen er sammensatt, men stort sett god. Applausen i etterkant er rungende. 

Det hele har vært en trippy opplevelse. Jeg tror jeg har satt pris på den. 

 

Eksperimentell pop?

I første og siste etasje regjerer trioen Nothing Personal. «Experimental pop» sier Kunstnerisk leder Peter Meanwell til publikum, «I don´t really know if that is correct». Det gjør ikke jeg heller. Hva det nå enn er, så er det i alle fall heftig. 

Trioen varierer mellom rolig pulserende frekvenser, kaotisk synth-støy og finslipte melodilinjer. Sammen med det fargerike visuelle bakteppet bidrar de tidvis til en skikkelig intens lytteropplevelse. Gåsehudfaktor, rett og slett. Sensory overload

Jeg vil hjem, men jeg vil også danse. 

 

Bon voyage

På kulturhuset har det over flere dager blitt spilt konserter for enslige konsertdeltakere via arrangementet ICI konsert for 1. Vi får følge musikerne Benjamin Soistier og Nicolas Perrin når de tar med seg en publikummer med bind for øynene inn i et avlukket konsert-rom. Han tildeles øreklokker og plasseres foran et bord.

– As we say in France, bon voyage, sier Soistier.

Publikummeren blir tildelt en plate med kunstgress, senere en bolle med vann, ballonger, ulike rytmiske instrumenter. Han sprayes med vann, kastes ris på, tulles inn i myk plast. Det høres kaotisk ut, men alt er koordinert med et avslappende og naturinspirert musikkstykke som spilles gjennom hodetelefonene. Vind, siv, skog, vann, fugler.

Publikummeren involveres aktivt i stykket via sansing. Han inviteres selv til å lage lyd og rytmer med de ulike gjenstandene han får utdelt. 

De har laget en hel verden. Jeg får delta i en liten del av den gjennom hodetelefonene. Jeg kikker bort på publikummeren. Han har fått bli med hele veien inn. 

Jeg blir overrasket over min egen misunnelse. 

– Can I applaud now, stotrer han når stykket er over. Han er lattermild og litt sjenert. 

Han får valget om å ta av masken for å se seg rundt i rommet, eller beholde den på til han er ute igjen. Red pill? Blue pill? Han beholder den på. 

– Oj. Var dere der også? Så gøy!

Han ler overrasket når vi hilser på ham på utsiden. Han heter Njål og er helt ekstatisk. 

– Jeg glemte meg selv helt! Man mister et ekstra lag av kontroll når man ikke vet hvem som er der. Det var fantastisk!

Vi begynner å snakke om de sanselige og musikalske elementene musikerne brukte, men Njål avbryter. 

– Nei. Jeg vil ikke vite det! I hodet mitt var det en strand og en øy. 

Søndagsbad

Søndag formiddag spiller elektronikaartist Niilas konsert for badende gjester på Nordnes sjøbad. Han fremfører et rolig og atmosfærisk bestillingsverk, inspirert av hav, flyt og Nordnes’ lange sjøfartshistorie. 

Badeglade konsertdeltakere svømmer rundt. De flyter i bassenget, hopper i havet. Stemmesurr blander seg med musikken. Vi befinner oss i et rolig loungeområde. Dryppende badegjester tasser hurtig forbi.

Noen har satt fram mer kake. 

– Er det fortsatt kaffe igjen, spør en dame i badedrakt. 

Jeg håper det.

Dempede, klimprende toner møter myke, bølgende melodilinjer. Jeg tenker på lys som treffer krusninger i vann. Det får meg til å kikke mot sola og bølgene ved svabergene. 

Som lytter føles det mer naturlig å vende seg ut mot havet, enn mot Niilas som spiller på sjøbadets veranda. Det tror jeg han burde ta som et slags kompliment.  

Frivillige Dianne forteller oss senere at festivaldeltakere ikke er de eneste som har svømt rundt på Nordnes i dag.

– There were whales this morning, lots of people saw them! I saw seals as well, just over there, sier hun og peker. 

Disneyfaktoren er nesten litt i overkant høy. 

Radiorunde på Resonating Nordnes

Vi får tildelt en bitteliten FM-radio og et kart over Nordnes. Ulike lyttestasjoner, arrangementer og installasjoner preger odden denne søndagen.

Vi følger radiosignaler. Soner inn og ut av ulike musikalske frekvenser, samtaler og naturlignende lydbilder. Havner ved et ukjent bygg. En frivillig spør om vi skal til lyttestasjonen i åttende etasje.

– Ja? Det skal vi kanskje? 

Der finnes det en trivelig gjeng radioentusiaster, og en imponerende vaffelbuffet. Jeg mistenker at den er satt opp for barna. 

– Do you want some?

– Yes please! 

En lun takterrasse venter. Radiolyttestasjon. Maritim historie, havlyder og hørespill. Sol i fjeset. Samtaler om festivalhelgen som nærmer seg slutten. 

Vi snubler over en kunstinstallasjon av ulike hjemmelagede blåseinstrumenter laget av rør. De spiller varierende, men overraskende melodiøst, tilsynelatende helt av seg selv. Det viser seg at musikerne i enden av rørene er karbondioksidproduserende gjærbøtter. 

– Gjæren får lov til å spille musikken sin helt på egenhånd. Det vi hører er lyden av livet den lever akkurat nå, forteller kunstner Anders Dahl Monsen.

Gjærbøttene har nettopp blitt matet med sukker. De har så vidt startet dagen. Etter hvert som gjæringsprosessene setter fart, vil de bli stadig mer høylytte. 

– Da blir lydnivået omtrent som på Landmark i går, ler kunstner Arne Skaug Olsen. 

Så utrolig snålt og gøy.

 

Lyd pluss litt ekstra 

Vi rusler videre med FM-radioen vår. Det er snart på tide å vende nesen hjemover. Jeg smiler. Myser mot solen. Eksperimentell musikk? Jeg har rett og slett latt meg rive med. 

Jeg kommer på en samtale jeg hadde med pianist Gwen Rouger dagen før. Hun spiller også konserter for enslige publikummere. I et telt, hvor de samarbeider med henne om å fremføre et pianostykke. 

– An artwork can be about practicing new ways of being together, instead of an artist just making a thing, sier hun. 

Og det er kanskje det som har gjort denne eksperimentelle musikkfestivalen så interessant. Lydverkene står ikke alene. De flettes sammen med alt mulig annet. Mellommenneskelige relasjoner på enmannskonsert. Romlige og sanselige opplevelser i vann. Blind musikalsk sansereise. Visuelle effekter. Gjærbøtter, utdaterte FM-radioer og kart.  

Det føles ikke elitistisk eller som «musikk for viderekommende». Det føles lekent, tilgjengelig og enkelt. Rouger oppsummerer det fint. 

– To explore listening is to me so much more than just sound. 

Det høres selvfølgelig ut, men sånn har jeg ikke tenkt på det før. Det skulle visst en eksperimentell musikkfestival til.

 

LES OGSÅ: Litt kjedelig identitetskrise

Neste artikkel
Barndommens Y2Kviss