«If you do not desist from conjuring, then we must at last slay and exterminate you from the Earth, for God has ordained that all such should be slain.» (Preken av Hans Egede sitert i hans biografi av Bobé & Lindow). 

Hans Egede skuer ut mot Lofotfjellene. Lyden av trekkspillmusikk fyller de forstenede ørene hans. En munter folkemengde har samlet seg for å feire prestens tilbakekomst til Vågan kirke i Lofoten. Det er hele 300 år siden han satte kursen mot Grønland for å drive misjon blant stedets urbefolkning. Den 8. September 2018, er han tilbake igjen. Denne gangen på pidestall. 

Hans hvem? 

Hadde du reagert om det dukket opp en statue av Hans Egede i ditt lokalmiljø? Nei? Ikke meg heller. I hvert fall ikke for et par år siden. Hvem er egentlig Hans Egede, uansett? En eller annen misjonærtype? Ja vel. 

«Du vet at han er kjent i fagmiljøer som mannen som initierte koloniseringen av verdens største øy? Den dansk-norske koloniseringen av Grønland?» Det kunne en venninne med en påbegynt doktorgrad i dekoloniale studier fortelle meg. 

«Dansk-norsk kolonisering av Grønland?» spurte jeg. «Har det vært en greie?». 

Kolonist på kirkekaffe 

Denne teksten er ikke et bidrag til noen statuedebatt. Jeg skal ikke bruke tiden din på å argumentere for at det er litt teit å sette en voldelig kolonist på pidestall. En som avsluttet prekenene sine med å drapstrue urbefolkning som ikke ville la seg kristne. Men jeg vil gjerne reflektere litt rundt hvordan man kan komme unna med en slik statue-avdukning, uten flere nevneverdige reaksjoner enn et sint leserinnlegg i lokalavisa. At man attpåtil til kan crowdfunde prosjektet i den lokale menigheten, for så å feire det hele med trekkspill, kirkekaffe og god stemning. I 2018. Det er jo litt spennende. 

Hvorfor er det egentlig slik? 

Fordi folk flest har omtrent like lite peiling på norsk kolonihistorie som meg? Slik kan det kanskje fremstå. Det gjelder ikke bare nordmenns rolle i koloniseringen av Grønland. Det gjelder også nordmenns medvirkning i drift av dansk-norske kolonier i India, Ghana og på et knippe karibiske øyer. Norges assimilering og fornorskingspolitikk rettet mot det samiske folk, omtales også som kolonisering av både historikere, samfunnsforskere – for ikke å snakke om etterkommerne til dem som ble utsatt for det. Jeg har likevel aldri selv hørt disse prosessene definert slik i løpet av min egen skolegang. 

Jeg har lært om kolonisering som noe andre land har holdt på med. En kjip aktivitet som Storbritannia, Frankrike og resten av gjengen burde skamme seg over. Bedriten oppførsel, rett og slett, som heldigvis hadde fint lite med oss å gjøre. «Vi var jo selv under dansk styre.»

Ja, da er det vel bare å la seg innlemme i Sverige og glemme hele opplegget? Til tross for at også nordmenn spilte viktige roller i dansk-norske kolonier. Lucky escape det der. Flaks for oss at svenskene kom seirende ut av napoleonskrigen. 

Norske kolonister?  

Flere historikere har påpekt at nettopp oppløsningen av Danmark-Norge har bidratt til at Norge har sluppet å ta eierskap til kolonihistorisk deltagelse i den transatlantiske slavehandelen.

Når det gjelder kolonisering av nordlige områder er vi heller ikke så gode til å kalle en spade for en spade. Nordmenn har vært misjonærer, oppdagere, og håndhevere av fornorskningspolitikk. Men kolonister? Der er vi litt forsiktige. 

Vågan kirke omtaler riktignok Egede som tilknyttet en kolonimakt, men først og fremst som misjonær. De viser til hensynsfulle misjonsmetoder i et facebookinnlegg. Dette til tross for at flere tilgjengelige kilder setter Egedes status som «mild misjonær» i et heller tvilsomt lys. Deriblant hans egne memoarer. 

Historiker Louis Bobé baserer seg på disse når han i Egedes biografi beskriver prestens vold og tortur overfor lokale religiøse ledere. Ifølge Egede måtte grønlenderne gjøres om til mennesker før de kunne konverteres til kristendommen. Han skal også ha argumentert for at innfødte som ikke ville la seg konvertere burde behandles som slaver for å dekke kolonienes arbeidsbehov. Sjarmerende type. 

Han kan vi fint sette på sokkel og omtale som hensynsfull misjonær. Nettopp fordi kunnskap om Norsk kolonihistorie er så imponerende fraværende i vår kollektive bevissthet. 

Inn i skoleverket 

Jeg skal ikke sitte her og late som om dette er noe helt nytt som jeg har kommet på. Manglende kunnskap om norsk kolonihistorie er heldigvis et stadig mer omtalt tema. Det betyr imidlertid ikke at det ikke kan omtales mer. At jeg kan rusle forbi en forholdsvis nyoppsatt statue av en voldelig kolonist, uten å løfte et øyenbryn, er bare enda et eksempel på hvor lite peiling mange av oss faktisk har.  

Det dukker stadig opp nye foredrag, dokumentarer og artikler om temaet. Kunnskap om norsk kolonihistorie burde likevel implementeres tydeligere i skoleverket, slik at det er noe alle lærer, og ikke bare noe som hver enkelt kan velge å oppsøke. Hvordan skal man få folk til å anstrenge seg for å lære mer om en kolonifortid som de ikke engang vet eksisterer? 

Det er ikke alle som har en venninne med doktorgradsstipend i dekoloniale studier, som kan fortelle dem at «Ja, dansk-norsk kolonisering av Grønland var faktisk en greie.». 

Halshugging eller vafler?  

Så hvorfor trenger vi egentlig å være mer oppmerksomme på vår egen kolonifortid? For å innse at vi også har vært en del av imperialistiske prosjekter som bidro til skjeve maktbalanser som fortsatt gjør seg gjeldende i dag? For å forstå at nordmenn også har høstet økonomiske gevinster på bekostning av koloniserte befolkninger? For å bedre forståelsen for de utfordringene Norges urbefolkning møter i dag, også blant majoritetsbefolkningen? 

Det finnes mange forskjellige argumenter, som vektlegges i ulik grad av forskjellige samfunnsdebattanter. De aller fleste kan kanskje likevel si seg enige i et helt enkelt poeng: Det er fint med nyansert og oversiktlig kunnskap om eget lands historie. 

Så kan man gjøre med det som man vil. 

Også er det jo ganske pinlig da. At en mann hvis statue i Grønlands hovedstad har blitt halshugget og tagget med ordene «decolonise» ved ulike anledninger over flere tiår, hos oss blir møtt med crowdfunding, vafler og livlige musikalske innslag. Hvor jækla uopplyste skal vi egentlig tillate oss å være?

LES OGSÅ: Krig og fred