Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
27.03.2022
SAMFUNNSTOFF
Meningsbryteren

Kritikere kaller Nobelkomiteens nestleder ytterliggående, høyreekstrem, og radikal. Det gjør Asle Toje tryggere på at stemmen hans er viktig.

Sjekk her, ‘a! 

Omtrent før vi rekker å introdusere oss flekker Toje frem innsiden av frakken og peker engasjert på en lapp på innsiden. 

Litt usikre på hva vi ser på forsøker vi å stotre frem så mye engasjement som lar seg gjøre for det som ser ut som en vaskelapp. Lappen er et bevis på at frakken ble sydd til norske allierte styrker i 1942. Han fant den på et militært utsalg, og kjøpte like gjerne fire. 

Så har jeg frakk resten av livet, gliser han fornøyd.

 

Det naturlige valget

Asle Tojes CV er lang nok til å gjøre akademiske ringrever ydmyke. Han har jobbet i EU, Nato, ved den norske ambassaden i Berlin, og som forskningssjef ved Nobelinstituttet. I dag arbeider han som nestleder i Nobelkomiteen. 

Han ønsket egentlig å takke nei for å beholde jobben som forskningssjef. Det var kona som overtalte ham til å takke ja.

—Hun ville nok at jeg heller skulle fortelle Nobelkomiteen hva jeg mener, enn å plage henne med det rundt middagsbordet.

— Før i tiden hadde de rike et samfunnsperspektiv. De bygde parker, universiteter og museer. I dag prøver de stort sett bare å bemidle seg selv enda mer.

Toje er født og oppvokst i Byremo i Agder. Selv beskriver han stedet som det vi forbinder de am erikanske sørstatene med: kristenkonservative verdier. Det illustreres godt av at kommunestyret i Byremo i 2002 ble Norges siste kommune til å legalisere alkoholsalg i butikk.

Han hadde gode karakterer fra skolen, og som sønn av en lege var det naturlig å vurdere å studere medisin. 

—Jeg har ikke nok empati til å bli en god lege. Det er et kall som handler om mye mer enn en drøss seksere. Da ble statsvitenskap det naturlige valget.

Turen gikk til Cambridge. Første dagen ble de stilt opp foran en vegg med bilder av alle studentene som døde under første verdenskrig. Stort sett alle fra tre kull falt under krigen. 

—Presten gikk opp og sa at «Dere må huske deres ansvar. Dere representerer en elite i samfunnet, og da har dere et ansvar for å ofre dere først i krise og krig.» 

Opplever du at elitene gjør det i dag?

—Nei. Samfunnsansvar preger ikke vår tids eliter. Før bygde de parker, universiteter, og museer. I dag liker elitene å tro at de fortjener alt de kan karre til seg.

 

FrP-akademikeren

Toje blir ofte omtalt som Norges eneste akademiker som stemmer FrP, og bokanmeldere beskriver gjerne bøkene hans som høyreekstreme. 

– Det er vel fordi norske bokanmeldere ligger mye lenger til venstre enn resten av befolkningen, sier han og sukker. Meningene mine er på ingen måte ekstreme, de er  i ytterkanten av det alminnelige. 

Han blir stadig irritert over at media gjør et nummer ut av at han er uttalt FrP-velger. Det startet i 2006, da han satt som ekstern fagperson i internasjonalt utvalg til FrP. 

– Det var da Dagbladet var en viktig avis i det norske ordskiftet, så det er altså lenge siden, starter han med et lurt smil om munnen. 

Han tar en lang slurk av kaffen før han fortsetter.

—De gjorde en stor greie ut av at en forsker hadde en politisk tilhørighet.

Han mener likevel ikke det er feil at de gjorde det. Problemet oppstår når bare enkelte får sin politiske tilhørighet som merkelapp i alle saker.

— Det var da Dagbladet var en viktig avis i det norske ordskiftet, det er altså lenge siden.

—Samtidig kan man sitte i sentralstyret til MDG uten at det følger deres arbeid. Samfunnsvitenskap er ikke fritatt et verdenssyn, og det må vi slutte å se gjennom fingrene på. 

Selv om Toje stort sett føler seg greit behandlet av media savner han et større mangfold. Det strekker seg lenger enn kun mediebransjen. 

—Universitetene har utviklet seg i feil retning ved å feire alle former for mangfold, unntatt den eneste formen som betyr noe ved universiteter: meningsmangfold. 

 Det resulterte i at han for noen år siden tok farvel med akademia. Ifølge han selv var det akademia som tok farvel med han. 

—Universitetssektoren er avhengig av et meningsmangfold i forskningsmiljøene. Ny kunnskap blir til ved at ulike perspektiver brytes mot hverandre.

 

En ny verden

Det er likevel andre ting enn meningsmangfoldet i akademia og media som plager forskeren mest om dagen. Når vi skifter samtalen over til Ukraina kommer det et mørkt drag over ansiktet hans. Det er tydelig at dette bekymrer han.

—Invasjonen av Ukraina får Afghanistan til å se ut som noe overkommelig. Det er vanskelig å se Russlands vei ut av dette. 

Det er ingen optimisme å spore. Når atomvåpnene kom på bordet begynte han for alvor å bekymre seg for om verden har kompetent nok ledelse til å håndtere disse spenningene.

— I Ukraina har vi en skuespiller, i USA en pensjonist, og i Russland har vi en syk mann.

Om 20 år tror Toje vi kommer til å ha en dramatisk annerledes verden. 

 

Europas mørke fremtid

Utopien om en globalisert, postnasjonal verden slo ikke an. I stedet ser vi nasjonalstatene styrke seg. Maktbalansen kommer også til å endre seg. 

—USA og Kina kommer til å være de dominerende maktene. I tillegg kommer India til å ha en ledende posisjon. Russland kan komme til å miste sitt svake grep om stormaktstatus i Ukraina. 

Europas fravær er påfallende. Toje peker oppgitt på at Europa har vært defensive i en tid vi burde ha vært offensive.

—En gang i tiden var Europa et maktsentrum som forsynte hele verden med gode ideer. Nå forbyr vi aktivt ny økonomi. Bare se til genteknologi og skiferolje. 

— Vi må produsere dyre ting som verden vil ha. Da kan vi ikke kun satse på fetaost og turistattraksjoner i Roma.

I 2001 satte EU seg et mål om å være den mest kompetitive regionen i verden innen tiåret var omme. Fasit er at veksten har bremset og produktiviteten stagnert.

—Vi må produsere dyre ting som verden vil ha. Da kan vi ikke kun satse på fetaost og turistattraksjoner i Roma.

Før Toje får ta på seg frakken og dra videre, er vi nødt til å konfrontere Toje med et utspill han hadde i Aftenposten. I et intervju sa han at det dummeste han har gjort er å gjøre flere portrettintervjuer enn å skrive gode artikler. 

Han rødmer.

—Jo, men det er så hyggelig å være tilbake på Universitetet i Bergen og møte studenter. Så jeg må gjøre det også.

 

LES OGSÅ: En kamp mot systemet

SAMFUNNSTOFF
Meningsbryteren

Kritikere kaller Nobelkomiteens nestleder ytterliggående, høyreekstrem, og radikal. Det gjør Asle Toje tryggere på at stemmen hans er viktig.

Sjekk her, ‘a! 

Omtrent før vi rekker å introdusere oss flekker Toje frem innsiden av frakken og peker engasjert på en lapp på innsiden. 

Litt usikre på hva vi ser på forsøker vi å stotre frem så mye engasjement som lar seg gjøre for det som ser ut som en vaskelapp. Lappen er et bevis på at frakken ble sydd til norske allierte styrker i 1942. Han fant den på et militært utsalg, og kjøpte like gjerne fire. 

Så har jeg frakk resten av livet, gliser han fornøyd.

 

Det naturlige valget

Asle Tojes CV er lang nok til å gjøre akademiske ringrever ydmyke. Han har jobbet i EU, Nato, ved den norske ambassaden i Berlin, og som forskningssjef ved Nobelinstituttet. I dag arbeider han som nestleder i Nobelkomiteen. 

Han ønsket egentlig å takke nei for å beholde jobben som forskningssjef. Det var kona som overtalte ham til å takke ja.

—Hun ville nok at jeg heller skulle fortelle Nobelkomiteen hva jeg mener, enn å plage henne med det rundt middagsbordet.

— Før i tiden hadde de rike et samfunnsperspektiv. De bygde parker, universiteter og museer. I dag prøver de stort sett bare å bemidle seg selv enda mer.

Toje er født og oppvokst i Byremo i Agder. Selv beskriver han stedet som det vi forbinder de am erikanske sørstatene med: kristenkonservative verdier. Det illustreres godt av at kommunestyret i Byremo i 2002 ble Norges siste kommune til å legalisere alkoholsalg i butikk.

Han hadde gode karakterer fra skolen, og som sønn av en lege var det naturlig å vurdere å studere medisin. 

—Jeg har ikke nok empati til å bli en god lege. Det er et kall som handler om mye mer enn en drøss seksere. Da ble statsvitenskap det naturlige valget.

Turen gikk til Cambridge. Første dagen ble de stilt opp foran en vegg med bilder av alle studentene som døde under første verdenskrig. Stort sett alle fra tre kull falt under krigen. 

—Presten gikk opp og sa at «Dere må huske deres ansvar. Dere representerer en elite i samfunnet, og da har dere et ansvar for å ofre dere først i krise og krig.» 

Opplever du at elitene gjør det i dag?

—Nei. Samfunnsansvar preger ikke vår tids eliter. Før bygde de parker, universiteter, og museer. I dag liker elitene å tro at de fortjener alt de kan karre til seg.

 

FrP-akademikeren

Toje blir ofte omtalt som Norges eneste akademiker som stemmer FrP, og bokanmeldere beskriver gjerne bøkene hans som høyreekstreme. 

– Det er vel fordi norske bokanmeldere ligger mye lenger til venstre enn resten av befolkningen, sier han og sukker. Meningene mine er på ingen måte ekstreme, de er  i ytterkanten av det alminnelige. 

Han blir stadig irritert over at media gjør et nummer ut av at han er uttalt FrP-velger. Det startet i 2006, da han satt som ekstern fagperson i internasjonalt utvalg til FrP. 

– Det var da Dagbladet var en viktig avis i det norske ordskiftet, så det er altså lenge siden, starter han med et lurt smil om munnen. 

Han tar en lang slurk av kaffen før han fortsetter.

—De gjorde en stor greie ut av at en forsker hadde en politisk tilhørighet.

Han mener likevel ikke det er feil at de gjorde det. Problemet oppstår når bare enkelte får sin politiske tilhørighet som merkelapp i alle saker.

— Det var da Dagbladet var en viktig avis i det norske ordskiftet, det er altså lenge siden.

—Samtidig kan man sitte i sentralstyret til MDG uten at det følger deres arbeid. Samfunnsvitenskap er ikke fritatt et verdenssyn, og det må vi slutte å se gjennom fingrene på. 

Selv om Toje stort sett føler seg greit behandlet av media savner han et større mangfold. Det strekker seg lenger enn kun mediebransjen. 

—Universitetene har utviklet seg i feil retning ved å feire alle former for mangfold, unntatt den eneste formen som betyr noe ved universiteter: meningsmangfold. 

 Det resulterte i at han for noen år siden tok farvel med akademia. Ifølge han selv var det akademia som tok farvel med han. 

—Universitetssektoren er avhengig av et meningsmangfold i forskningsmiljøene. Ny kunnskap blir til ved at ulike perspektiver brytes mot hverandre.

 

En ny verden

Det er likevel andre ting enn meningsmangfoldet i akademia og media som plager forskeren mest om dagen. Når vi skifter samtalen over til Ukraina kommer det et mørkt drag over ansiktet hans. Det er tydelig at dette bekymrer han.

—Invasjonen av Ukraina får Afghanistan til å se ut som noe overkommelig. Det er vanskelig å se Russlands vei ut av dette. 

Det er ingen optimisme å spore. Når atomvåpnene kom på bordet begynte han for alvor å bekymre seg for om verden har kompetent nok ledelse til å håndtere disse spenningene.

— I Ukraina har vi en skuespiller, i USA en pensjonist, og i Russland har vi en syk mann.

Om 20 år tror Toje vi kommer til å ha en dramatisk annerledes verden. 

 

Europas mørke fremtid

Utopien om en globalisert, postnasjonal verden slo ikke an. I stedet ser vi nasjonalstatene styrke seg. Maktbalansen kommer også til å endre seg. 

—USA og Kina kommer til å være de dominerende maktene. I tillegg kommer India til å ha en ledende posisjon. Russland kan komme til å miste sitt svake grep om stormaktstatus i Ukraina. 

Europas fravær er påfallende. Toje peker oppgitt på at Europa har vært defensive i en tid vi burde ha vært offensive.

—En gang i tiden var Europa et maktsentrum som forsynte hele verden med gode ideer. Nå forbyr vi aktivt ny økonomi. Bare se til genteknologi og skiferolje. 

— Vi må produsere dyre ting som verden vil ha. Da kan vi ikke kun satse på fetaost og turistattraksjoner i Roma.

I 2001 satte EU seg et mål om å være den mest kompetitive regionen i verden innen tiåret var omme. Fasit er at veksten har bremset og produktiviteten stagnert.

—Vi må produsere dyre ting som verden vil ha. Da kan vi ikke kun satse på fetaost og turistattraksjoner i Roma.

Før Toje får ta på seg frakken og dra videre, er vi nødt til å konfrontere Toje med et utspill han hadde i Aftenposten. I et intervju sa han at det dummeste han har gjort er å gjøre flere portrettintervjuer enn å skrive gode artikler. 

Han rødmer.

—Jo, men det er så hyggelig å være tilbake på Universitetet i Bergen og møte studenter. Så jeg må gjøre det også.

 

LES OGSÅ: En kamp mot systemet

Neste artikkel
Halshugging eller vafler?