– Under pandemien gikk det opp for meg at det jeg driver med, faktisk betyr noe for folk. Musikken ga farge til en ellers blek hverdag.

Etter en helg med godvær og mye spilling, passer det godt for Rich Alexander å hvile stemmen over en halvliter på Folk og Røvere. Skjønt, hvile og hvile. Australieren, som de siste åtte årene har gjort bergenser av seg, byr på en imponerende taleflom. Språket er fortsatt engelsk, men innimellom tyr han til de norske ordene som vanskelig lar seg oversette: «Koselig», «god stemning» og «permittert».

Da pandemien kom, var det aldri noe alternativ å gi seg. Men tilværelsen ble tøff, med færre folk i gatene og nesten ingen ordinære spillejobber.

– Det var en kamp for å overleve. Jeg ble tvunget til å spille lange og mange skift, og klarte så vidt å få endene til å møtes. I fjor sommer måtte jeg ta en ordinær jobb, som maler, for første gang på 20 år.

En gatemusikants to dyder

Ustabiliteten og usikkerheten er nedsidene ved å livnære seg som gatemusikant. Oppsidene er likevel uendelig mange flere. Rich har sett store deler av verden. Han har spilt i Storbritannia, Irland og Danmark. Om sommeren, når det ikke er pandemi, pleier han å reise nedover Europa i et par måneder. I hver by er rutinen den samme: Finne seg et torg eller en gågate, rigge opp utstyret, og spille musikken han sverger til.

– Det er to ting som betyr alt i det jeg driver med. For det første en ekthet, at jeg spiller musikk som jeg føler, som jeg virkelig tror på.

Det musikalske troskapet er til artister som Otis Redding, Sam Cooke og Marvin Gaye, spesielt i måten de synger på. Karer som lagde blues med elementer fra soul og funk. Ikke den moderne RnB-en, men god gammeldags Rhythm and Blues.

– Den musikken har alltid truffet meg. Det andre essensielle er forbindelsen du får med de som hører på deg. Når noen går forbi, stopper, og så blir stående å lytte.

– Da har det oppstått noe, der på gaten. Og det er der kunsten finnes. Musikk i sin aller reneste form, forteller Rich. 

Vals i sørstatene

Menneskemøtene og spontaniteten er noe av det Rich setter høyest ved trubadurlivet. Han tar oss med tilbake til tiden han levde i København, og en lørdag ved Amagertorget i det han pakket sammen utstyret etter en innbringende dag på gata.

– Da kom en amerikaner opp til meg og nærmest befalte meg til å fortsette. Jeg nølte litt, men så slang han en 100-dollar-seddel i gitarkassen. Da var det bare å spille mer.

Etter ekstranummeret gjentok seansen seg. Ny pengeseddel og nye sanger.

– Da jeg omsider sa meg ferdig, kom amerikaneren og forloveden opp til meg. De var fra Louisiana, og mannen hadde tidligere bedt meg om å spille favorittsangen deres, «These Arms of Mine» av Otis Redding. Nå foreslo de at jeg skulle spille i bryllupet deres.

Rich tenkte forslaget ble stilt i et øyeblikks oppspilthet, men to dager senere kontaktet den fremtidige bruden ham. De skulle dekke alt av utgifter. Kort tid senere var reisen bestilt.

Slik endte Rich opp med å spille brudevalsen, nettopp «These Arms of Mine», foran 700 gjester i parets– som det skulle vise seg var svært velstående – bryllup. I selveste Louisiana, en av statene som mye av musikken Rich fremfører på Torgallmenningen stammer fra. Sirkelen var sluttet.

– Etterpå dro jeg til New Orleans, en by jeg føler voldsom musikalsk tilknytning til. Standarden på de andre gatemusikantene var skyhøy, jeg var skremt i begynnelsen. Men så satt jeg bare i gang med å spille, og det var fantastisk gøy.

Underholder

Om du trasker forbi Rich på Torgallmenningen, vil du se én av to versjoner – avhengig av når på døgnet spaserturen finner sted.

– På kveldstid i helgene er det et helt annet ball game enn på dagtid. Når folk har litt innabords, ønsker de musikk som de kjenner til og kan synge med på.

Da blir set-listen fort forutsigbar, innrømmer Rich. Rhythm and Blues byttes ut med «Wonderwall», «Sweet Home Alabama» og «Country Roads».

– Det er ikke den artistisk mest ærverdige delen av jobben. Men jeg trives med det òg. Så lenge folk ikke kommer helt opp i ansiktet mitt og skriker hva jeg skal spille.

Rundt klokka tre, den hellige timen der tappekranene endelige får hvile, tildeles Rich rollen som en slags kommunal nachspiel-trubadur.

– Plutselig samler det seg en gjeng rundt meg til en koselig liten konsert og alle synger sammen av hjertens lyst. I sentrum står lille meg med gitaren. Det er faktisk litt overveldende, men først og fremst veldig gøy.

Hundrevis av sanger

På lørdager, ukens travleste dag, kan det fort bli to spillinger på fem-seks timer hver. Kun avbrutt av en liten middagspause imellom. Likevel forsøker Rich å ikke spille samme sang flere ganger. 

Vi begynner å regne på det. Det må jo bety at Rich, uten noter eller tekst, fremfører to-tre-hundre sanger på en kveld? Bare teksten må jo tilsvare en middels lang bok?

– Ja, jøss, det er rart å tenke på. Det er vanskelig å forklare, låtene bare sitter i fingrene og hodet. Iblant hender det at jeg ikke har spilt en sang på årevis, før jeg plutselig får lyst til å spille den igjen. Og så bare strømmer den ut.

Repertoaret utvides kontinuerlig. Hører han en sang han liker, setter han seg ned og terper akkordene og ordene. Når låten er 95 prosent inne, tar han den med ut på gaten. Så settes den siste fem-prosenten live.

Album på vei

Mellom gammeldagse RnB-toner, kan den observante forbipasserende iblant høre egenskrevet musikk på Torgallmenningen. I skrivende stund legges siste hånd på Richs første album, Street Serenade.

– Sjangermessig blir albumet mye det samme som det jeg spiller på gaten. I tillegg har jeg en låt som er hakket mer rock, og et par som er litt mer poppete.

Flere av låtene har allerede fått sin ilddåp på gaten.

– Responsen har vært bra. Jeg pleier ikke å annonsere at sanger er egenskrevne. Det sikrer genuine reaksjoner fra publikum.

Demoversjoner av alle låtene er allerede spilt inn. Etter litt om og men har Rich samlet en gjeng bergensbaserte musikere for å fullføre plata. Alt er egenfinansiert og uavhengig. Utgivelsen blir i løpet av året, hvis alt går etter planen.  

– Da skal jeg få brent CD-er. Folk kjøper det fortsatt, tro det eller ei. I tillegg skal jeg få presset vinyler. Og selvfølgelig skal musikken ut på streamingtjenestene.

En naturlig del av bybildet

Etter åtte år i byen har bergenserne blitt kjent med Rich, men i vel så stor grad har Rich blitt kjent med bergenserne.

–  Jeg har sett ungdom vokse opp. Jeg kjenner igjen folk som var i begynnelsen av tenårene da jeg startet å spille her. Nå er de voksne.

Forhåpentligvis skal Rich heller ikke gi seg med første. Pandemien var en kneik – støtteordningene for kulturlivet fanget ikke opp gatemusikanter – men det var aldri tvil om yrkesvalget.

– Det går opp og ned, og det må man leve med. Likevel elsker jeg det jeg gjør, og er takknemlig for at jeg kan ha det som yrke. Varmen jeg får når folk går forbi og liker musikken er fantastisk, avslutter Rich.

LES OGSÅ: Vibber of vår med Welhaven Kollektiv