Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
08.04.2022
LØST GJENFORTALT
Foret med fleece

Å skjule sin egen usikkerhet. Løst gjenfortalt.

Sommerferien i Bergen nærmer seg slutten, og du starter dagen med å spise müsli i undertøy. Mobilen er på utilgjengelig, så du ser på mens den avviser en videosamtale fra din mor. Hun bekymrer seg for at du kjeder deg i «byen der det alltid regner», men du er slettes ikke i humør til å prate. Sist kom hun med en kommentar som har krøpet under huden på deg. Hun gjorde narr av ditt nyeste kleskjøp. En retro Skogstad regnbukse foret med blodrød fleece. «En enkel regnbukse funker bedre. Fleece er tull, det puster ikke», hadde hun insistert, mens du gikk i forsvar. I ettertid har du ergret deg over diskusjonen, for det er en banal praktikalitet. Diskusjonen berører bare det ytterste laget. Både et overfladisk plagg og et samtaleemne. Buksen kan fint brukes selv på en varm dag. «Foret med fleece… fôret med flis. Hvorfor ser du bjelken i din brors legeme, men ikke flisen i ditt eget øye?» spinner du videre i tankene.

Innimellom er det kjedelig, men Bergen kan være ordentlig vakker om sommeren. Du drar til BI-bryggen for å nyte formiddagssolen. Bringebær-kombucha fra BKB og en god bok. Du har begynt på Brødrene Karamasov, og digger ideen om å lete etter skjulte budskap. En kul perifer venn sa det hadde med planøkonomi å gjøre. Dette er du ikke helt sikker på, men tenker «det er når det står stille, at det går fremover». Det er en av grunnene til at du tilbringer ferien i studiebyen. Du føler at slektninger, spesielt de likeglad og eldre, ikke forstår ditt ønske om å bryne seg på de store spørsmålene. «Vannski er fett det, men har du hørt om Joharis vindu?». I tillegg vil du etablere et nettverk i Bergen.

— Å stange hodet gjennom veggen

Plutselig er det en ivrig stemme som henvender seg til deg. «Dope lesestoff! Den kan jeg virkelig anbefale». Du kjenner umiddelbart igjen de intense pupillene og det bustete smultring-skjegget. Den kule perifere vennen sykler vinglete og sakte forbi deg. Du vurderer å nevne at dere allerede hadde diskutert boken på bursdagen til deres felles venn, men nøyer deg med en: «God sommer… kompis». «Du burde komme på takterrassefesten i kveld. Jeg må på jobb, men melder deg location» fortsetter han. Dere gir hverandre et skrått Peace-tegn som avskjedshilsen. Du setter pris på gjestfriheten, men merker hjertet jobbe hardere. For gjestene som kommer til å være der, utadvendte og åpensinnede, er fryktinngytende. Skumle fordi de har et genuint eierskap til en identitet du så langt kun har en påtatt tilnærming til. På den annen side kan du knytte nye sosiale bånd.

Formiddagens buljong koker bort i kraften av ettermiddagen. Du returnerer hjem for å forberede deg til festen, og vet hvilket antrekk du ønsker å gå i. En babyblå T-skjorte, hvite sneakers, og regnbuksen. Du tenker øyeblikkelig over din mors bemerkninger, men konkluderer med at estetikk ikke bør ta praktiske hensyn. Livet handler om å suge på de store karamellene, å stange hodet gjennom veggen. Klokka 19:45 tar du sekser’n ut av kjøleskapet, og vandrer i retning festen.

Sola hadde stekt hele dagen, men et værskifte pågår når du ankommer festadressen. Det er en gammel boligblokk, og du bestiger steintrappene opp til toppetasjen. Døren står åpen, og du går inn. Det er en liten og minimalistisk leilighet, men takterrassen utenfor er mer enn stor nok for alle gjestene. Der er også din kule perifere venn, samt en rekke andre kule perifere. Du tar en Hansa i hånda og vandrer nervøst ut mot folkemengden. Akkurat idet du tråkker ut på terrassens mørke planker er det en jente som hyler. Rett etterpå løper majoriteten av gjestene forbi deg, og inn i leiligheten.

Været har snudd. Ikke bare snudd, men det pøser ned tunge dråper slik det kun kan gjøre på en sensommerdag. Først fryser du til av forbauselse, men omsider får du snudd og gått innendørs. Inne i leiligheten står folk trangt, og kombinasjon av fuktige klær og varme kropper gjør rommet klamt. Du synes det er ubehagelig at du ennå ikke har hatt reell kontakt med noen på festen. Heldigvis møter du blikket til et par lett gjenkjennbare, intense pupiller. På vei bort mot deg, dunker pupillenes eier lett på skulderen til en jente i rød singlet, og peker i din retning.

«Fyyy, må være klimaendringene… for et heavy uvær!» De to har nå kommet bort til deg. Du nikker og puster tungt ut av nesa, for å anerkjenne forsøket på humor. Du vender deg mot jenta, og er på vei til å si «jeg tror ikke jeg har hilst på deg». Dessverre har han mer på hjertet: «Men se på deg, skikkelig regnbukse og greier! Faen, så sykt fornuftig tenkt. Du må ha sjekka værmeldingen på forhånd». 

— Du vandrer hjemover (…) med pelsen til et byttedyr i hånda

Samtalen med dama i rød singlet er kort, og flyten humpete som el-sparkesykkel på brostein. Du er mildt sagt i dårlig humør. «Tenk å bli misforstått som en som sjekker værmeldingen for å tilpasse bekledningen!» freser du bak øyelokkene. Frustrasjonen leter etter et sted å få utløp, men i et øyeblikks beherskelse bestemmer du deg for å snu situasjonen til din fordel. Etter å ha manøvrert deg gjennom folkemengden sniker du deg ut inngangsdøren.

I trappeoppgangen vrenger du av deg regnbuksen. Ettersom du ikke hadde tatt av deg skoene, må du trampe buksen løs fra beina. Forets rødfarge får det til å se ut som du tramper løs på en nylig flådd, blodig pels. Du tenker å fortsette festen kun iført T-skjorte, sneakers og undertøy. En enda mer unik bekledning, og du unngår «fornuftig»-anklagelser. «Hva faen, har noen låst?» utbryter du. Døren har smekklås.    

Det er ingen som åpner. Etter festen flyttet innendørs steg lydnivået såpass at din febrilske banking drukner i støy. Etter en stund takker du inngangsdøren for sparringen, og forlater boligblokken. Regnet høljer ennå ned mens du vandrer hjemover, gjennom Bergens gater med pelsen til et byttedyr i hånda. Din mor spør om godkjennelse til videosamtale.

FAEN.

 

LES OGSÅ: O gjenåpning med din glede

LØST GJENFORTALT
Foret med fleece

Å skjule sin egen usikkerhet. Løst gjenfortalt.

Sommerferien i Bergen nærmer seg slutten, og du starter dagen med å spise müsli i undertøy. Mobilen er på utilgjengelig, så du ser på mens den avviser en videosamtale fra din mor. Hun bekymrer seg for at du kjeder deg i «byen der det alltid regner», men du er slettes ikke i humør til å prate. Sist kom hun med en kommentar som har krøpet under huden på deg. Hun gjorde narr av ditt nyeste kleskjøp. En retro Skogstad regnbukse foret med blodrød fleece. «En enkel regnbukse funker bedre. Fleece er tull, det puster ikke», hadde hun insistert, mens du gikk i forsvar. I ettertid har du ergret deg over diskusjonen, for det er en banal praktikalitet. Diskusjonen berører bare det ytterste laget. Både et overfladisk plagg og et samtaleemne. Buksen kan fint brukes selv på en varm dag. «Foret med fleece… fôret med flis. Hvorfor ser du bjelken i din brors legeme, men ikke flisen i ditt eget øye?» spinner du videre i tankene.

Innimellom er det kjedelig, men Bergen kan være ordentlig vakker om sommeren. Du drar til BI-bryggen for å nyte formiddagssolen. Bringebær-kombucha fra BKB og en god bok. Du har begynt på Brødrene Karamasov, og digger ideen om å lete etter skjulte budskap. En kul perifer venn sa det hadde med planøkonomi å gjøre. Dette er du ikke helt sikker på, men tenker «det er når det står stille, at det går fremover». Det er en av grunnene til at du tilbringer ferien i studiebyen. Du føler at slektninger, spesielt de likeglad og eldre, ikke forstår ditt ønske om å bryne seg på de store spørsmålene. «Vannski er fett det, men har du hørt om Joharis vindu?». I tillegg vil du etablere et nettverk i Bergen.

— Å stange hodet gjennom veggen

Plutselig er det en ivrig stemme som henvender seg til deg. «Dope lesestoff! Den kan jeg virkelig anbefale». Du kjenner umiddelbart igjen de intense pupillene og det bustete smultring-skjegget. Den kule perifere vennen sykler vinglete og sakte forbi deg. Du vurderer å nevne at dere allerede hadde diskutert boken på bursdagen til deres felles venn, men nøyer deg med en: «God sommer… kompis». «Du burde komme på takterrassefesten i kveld. Jeg må på jobb, men melder deg location» fortsetter han. Dere gir hverandre et skrått Peace-tegn som avskjedshilsen. Du setter pris på gjestfriheten, men merker hjertet jobbe hardere. For gjestene som kommer til å være der, utadvendte og åpensinnede, er fryktinngytende. Skumle fordi de har et genuint eierskap til en identitet du så langt kun har en påtatt tilnærming til. På den annen side kan du knytte nye sosiale bånd.

Formiddagens buljong koker bort i kraften av ettermiddagen. Du returnerer hjem for å forberede deg til festen, og vet hvilket antrekk du ønsker å gå i. En babyblå T-skjorte, hvite sneakers, og regnbuksen. Du tenker øyeblikkelig over din mors bemerkninger, men konkluderer med at estetikk ikke bør ta praktiske hensyn. Livet handler om å suge på de store karamellene, å stange hodet gjennom veggen. Klokka 19:45 tar du sekser’n ut av kjøleskapet, og vandrer i retning festen.

Sola hadde stekt hele dagen, men et værskifte pågår når du ankommer festadressen. Det er en gammel boligblokk, og du bestiger steintrappene opp til toppetasjen. Døren står åpen, og du går inn. Det er en liten og minimalistisk leilighet, men takterrassen utenfor er mer enn stor nok for alle gjestene. Der er også din kule perifere venn, samt en rekke andre kule perifere. Du tar en Hansa i hånda og vandrer nervøst ut mot folkemengden. Akkurat idet du tråkker ut på terrassens mørke planker er det en jente som hyler. Rett etterpå løper majoriteten av gjestene forbi deg, og inn i leiligheten.

Været har snudd. Ikke bare snudd, men det pøser ned tunge dråper slik det kun kan gjøre på en sensommerdag. Først fryser du til av forbauselse, men omsider får du snudd og gått innendørs. Inne i leiligheten står folk trangt, og kombinasjon av fuktige klær og varme kropper gjør rommet klamt. Du synes det er ubehagelig at du ennå ikke har hatt reell kontakt med noen på festen. Heldigvis møter du blikket til et par lett gjenkjennbare, intense pupiller. På vei bort mot deg, dunker pupillenes eier lett på skulderen til en jente i rød singlet, og peker i din retning.

«Fyyy, må være klimaendringene… for et heavy uvær!» De to har nå kommet bort til deg. Du nikker og puster tungt ut av nesa, for å anerkjenne forsøket på humor. Du vender deg mot jenta, og er på vei til å si «jeg tror ikke jeg har hilst på deg». Dessverre har han mer på hjertet: «Men se på deg, skikkelig regnbukse og greier! Faen, så sykt fornuftig tenkt. Du må ha sjekka værmeldingen på forhånd». 

— Du vandrer hjemover (…) med pelsen til et byttedyr i hånda

Samtalen med dama i rød singlet er kort, og flyten humpete som el-sparkesykkel på brostein. Du er mildt sagt i dårlig humør. «Tenk å bli misforstått som en som sjekker værmeldingen for å tilpasse bekledningen!» freser du bak øyelokkene. Frustrasjonen leter etter et sted å få utløp, men i et øyeblikks beherskelse bestemmer du deg for å snu situasjonen til din fordel. Etter å ha manøvrert deg gjennom folkemengden sniker du deg ut inngangsdøren.

I trappeoppgangen vrenger du av deg regnbuksen. Ettersom du ikke hadde tatt av deg skoene, må du trampe buksen løs fra beina. Forets rødfarge får det til å se ut som du tramper løs på en nylig flådd, blodig pels. Du tenker å fortsette festen kun iført T-skjorte, sneakers og undertøy. En enda mer unik bekledning, og du unngår «fornuftig»-anklagelser. «Hva faen, har noen låst?» utbryter du. Døren har smekklås.    

Det er ingen som åpner. Etter festen flyttet innendørs steg lydnivået såpass at din febrilske banking drukner i støy. Etter en stund takker du inngangsdøren for sparringen, og forlater boligblokken. Regnet høljer ennå ned mens du vandrer hjemover, gjennom Bergens gater med pelsen til et byttedyr i hånda. Din mor spør om godkjennelse til videosamtale.

FAEN.

 

LES OGSÅ: O gjenåpning med din glede

Neste artikkel
En pust i bakken