Washington Post kunne i en artikkel i mars melde at 58 prosent av russere støtter invasjonen av Ukraina. Men stemmer egentlig tall fra russiske spørreundersøkelser? Nesten nøyaktig én måned senere kunne Radio Liberty referere til en undersøkelse publisert av forskere fra London School of Economics. Den konkluderte med at 53 prosent av deres respondenter – til sammen 3000 voksne – støttet krigen, og enda viktigere: at russere i spørreundersøkelser ikke forteller hele sannheten når de blir spurt om sin mening om krigen i Ukraina. Vi har dykket dypere ned i dette temaet. Hva slags meninger gir vanlige russere uttrykk for når de ikke blir spurt av et statlig kontrollert opinionsbyrå?

For å få tilgang til disse meningene har vi benyttet oss av en kryptert app, Telegram, og tilbudt full anonymitet til kildene våre. Dette på grunn av at russere nå kan risikere femten år i fengsel for å snakke ut om krigen.

Sjokk og maktesløshet

«Sasja» fra Moskva er 21 år og var hjemme da hun åpnet Telegram. Hun hadde fått meldinger fra vennene sine. Slik fikk hun vite at krigen var startet. Hun forteller at hun kjente på sjokk og maktesløshet. Det er følelser hun fortsatt bærer på.

Sasja har alltid vært imot krig, sier hun, og imot Putin og hans parti Forent Russland. Det er også hennes foreldre.

– Krig fører aldri noe godt med seg, og ingen har rett til å ta noen andres liv.

Sasjas venninne «Julija», fra Josjkar-Ola, den største byen i republikken Mari El, ble også sjokkert. Da hun fikk vite om krigen, trodde hun først at det var en militærøvelse, men forstod etterhvert at det var en fullskala krig.

– Jeg diskuterte denne situasjonen med noen venner for noen dager siden. Jeg sa at jeg først ikke trodde det var mulig at Russland kunne gå til invasjon på grunn av konsekvensene jeg visste det kom til å få, forteller Julija.

Sasja føler ikke noe behov for å skjule meningene sine for dem hun har rundt seg. Men, som hun påpeker, er omgangskretsen hennes begrenset. Hun er sikker på at majoriteten av hennes jevnaldrende fra store byer er imot krigen.

– Men jeg kan ikke si det samme om de eldre generasjonene, for dem er situasjonen helt motsatt, forteller hun.

Julija, på sin side, studerer ved et av Moskvas eliteuniversiteter, og påpeker at hun risikerer å bli utvist hvis hun uttrykker at hun er imot krigen.

Føler seg fremmed

Sasja er usikker på om majoriteten av russerne er for demokratiske verdier.

– Streber de virkelig etter frihet? Jeg vet med sikkerhet at selv om vi som er imot krigen er en minoritet, føler vi oss medskyldige i det som foregår. 

På grunn av denne usikkerheten har hun vurdert å forlate landet.

– Jeg tenkte på det også før krigen begynte. Jeg er misfornøyd med landets politiske kurs. Russland er et stort land, og mentaliteten til en stor andel av samfunnet er konservativ og fremmed for meg. Noen ganger uroer det meg, forteller hun.

Sasja tror også at 22 år med propaganda har spilt en rolle for folks mentalitet, og for at hun nå føler seg som en minoritet.

 For at Russlands fremtid skal endres, er Sasja overbevist om at folk må slutte med å være apolitiske.

– Jeg har møtt mange som var imot myndighetene, men som sluttet å tro på muligheten for endring. Derfor følger de ikke med på politiske hendelser og deltar ikke lenger i valg. 

Hun tror dette var en konsekvens av at dagens politikere fikk enda mer ubegrenset makt over alle livets sfærer.

Likevel velger Sasja å fortsette å tro.

– Selv om forventningene til fremtiden er uklare og pessimistiske, ønsker jeg å tro på at det finnes en mulighet for endring.

Forlot landet

«Dasja» er en annen ung kvinne fra Moskva. Hun er 24 år, og lå i sengen sin om morgenen da hun åpnet nyhetsappen Meduza. Der fikk hun vite om krigen.

Der og da klarte hun ikke å evaluere det fulle omfanget av det som skjedde.

– Det gjør jeg ennå ikke. Det er helt uforståelig.

Dasja føler at hun kan være åpen om sine meninger med foreldrene sine, venner og kolleger, men forteller at hun synes det er skummelt å være åpen med mennesker utenfor disse sfærene. 

Dasja håper at krigen tar slutt så fort som mulig.

– Jeg vil bare at folk skal slutte å dø på grunn av denne forferdelige katastrofen.

Hun har i likhet med Sasja tenkt på å forlate landet.

– Jeg har tenkt at det er moralsk vanskelig å bli her, forteller hun.

En annen russer, som allerede har forlatt landet, er 29 år gamle «Irina» fra St. Petersburg. Hun var redd for at grensene skulle stenge, og valgte å dra til Istanbul. Tyrkia er et av landene som enda ikke har stengt flyplassene for russiske fly.

– Jeg har ikke lyst til å bli stengt inne i ett land resten av livet mitt, forteller hun.

På flyplassen ble hun grepet av redsel, men hun kom seg gjennom det og satte seg på flyet.

Ikke alle russere er tilhengere av krigen. Med store sprik i publiserte meningsmålinger kan det være nyttig å også lytte til enkeltmenneskers uttalelser. Kanskje kan vanlige unge russeres personlige opplevelser av situasjonen bidra til et mer nyansert bilde av russeres forhold til konflikten. Til tross for at de ikke bidrar til offentlige tall og statistikk. Putins krig er ikke alles krig. 

LES OGSÅ: Det (u)høflige språket