«Du har elleve arrangementer denne uken» 

«Elleve?»

«Ja, elleve.» 

Facebook-kalenderen er klar og tydelig. Her er det lite rom for diskusjon. Jeg trekker pusten sakte. 

Plantebytting, vinsmaking, nyåpnet bruktsjappe, utstilling, konsert, foredrag, utsalg av brukskunst. The list goes on. 

Min manglende entusiasme for en uke fullstappet med innholdsrike begivenheter er vanskelig å ignorere. Det kjennes som en tullete kontrast til et liv i en hjemby hvor det er like langt mellom interessante kulturbegivenheter som det er mellom ladestasjoner for elbiler. Hvor setninger som «hadde vært villig til å drepe for et godt vintagemarked nå», har en helt selvfølgelig plass i ens vokabular.

Tegnene er der, jeg trenger sosial detox. Det kan virke som om det dreier seg om et akuttbehov.

Men det er vanskelig å finne små lommer av egentid, når man svømmer i konserter, dansbare DJ-sett, paint and sip og performancekunst. Når man drukner i bruktmarkeder, vintagekupp og pop up keramikk-utsalg. 

Her kan man aldri være sikker på om den beste kvelden i ens liv kanskje foregår et helt annet sted akkurat nå. I et pilsetilbud man avslo, en konsertbillett man takket nei til eller et Facebookarrangement som man rett og slett ikke orket å klikke seg videre på. 

Her venter det nye muligheter rundt hver eneste sving. Her må man aktivt rømme fra potensielt fete opplevelser.

Jeg haster over brosteinen, holder meg for øynene. 

«Det hadde egentlig vært kult å være litt alene akkurat nå!»

Også haster jeg hele veien nordover. Hjem til påske. 

Hjem til et bysentrum som får Loddefjord til å se ut som Upper East Side Manhattan. Behagelig begivenhetstomt. Hvor timeplanen din er noe du snubler over en tilfeldig onsdag, heller enn en digital to do-liste som bitchslapper deg ved ukestart.

«Astri!»

En bil har stanset på tvers av handlegaten. Irriterte bilister tuter. All ferdsel har stoppet.

«Karin?»

Hun stikker hodet ut av det nedrullede vinduet, gliser med alle smilerynkene på en gang. 

«Så nå er du tilbake på påskeferie? Tre dager for seint til markedet.»

«Jeg vet, Widerøe suger!»

Hun ler, totalt uheftet av trafikkorken hun er opphavskvinne til. 

«Flaks for deg at jeg skal holde en ny pop up. Hva passer best for deg, helgen eller neste uke?»

«Helgen er best. Kanskje søndag?»

«Done deal. Vi sees!»

Hun råner videre. 

Jeg tenker på håndplukket vintage. På da jeg anså den som en luksusvare, og ikke som overpriset mas på annethvert gatehjørne. På sassy kommentarer og livsråd fra en vintage-matriark og life coach fullstendig uten filter.

«Let’s be honest, skulderputer har vel aldri vært helt din greie.» 

Det legendariske secondhand-mekkaet Overfloden vintage, som hadde opphørssalg i tre år fordi Karin elsker mote og ikke greier å pensjonere seg. 

Også tenker jeg på Dama di. Som ikke er damen din, men hele Bodøs dame. Eller navnet på det eneste dugelige lokale utestedet, om du vil. Titt og ofte gjenstand for puns av tvilsom karakter, tidvis gjenstand for kulturelle arrangementer. Dit kommer en middels kjent artist utenbys fra, og dit kommer alle du kjenner. Familiære fjes som sild i tønne. Crowden er en lun og lett klaustrofobisk klem.

En hakket mer behagelig klem enn enkelte av byens andre alternativer. Kjøpesenterbaserte Lucero som kombinerer de folkekjære konseptene taco og disko. Kjellerpubbete Nordlænningen hvor jeg en gang observerte tre trampstamps på en kveld. I januar. 

Men de er også byen. Byen hvor nye typer arrangementer og steder får status som sjeldne eksotiske fugler. De speides etter, markeres i kalenderen. Sees frem til. Fotobok-kafé? Har vi det her? Holder de til i Nord-Norge? Utstillingsåpning? En hvilken som helst slags utstillingsåpning? En drivhusbasert plantekaffebar? Så langt utenfor sitt naturlige habitat? Det kan man selvsagt ikke gå glipp av. 

Og lokal keramikk og brukskunst? Det finnes. En gang i året, på Rønvik Velforening. Marianne leier ut håndsydde lamper og enorme malerier av hunden sin. Som ellers kanskje også er Nord-Norges stiligste mynde. Hun har lyst til å ha et malekurs for oss. Eller muligens lære oss en ting eller to om linosnitt. For det er jo «så hyggelig med unge kunstentusiaster». En tittel vi strengt tatt ikke har ofret noe annet enn vårt eget oppmøte for å fortjene.

Ingunn fra håndverkstimene på ungdomsskolen stiller ut noen tekstiler. Venninnen hennes disker opp med noe keramikk. Her kan man snuble over en håndlaget vase eller tre i foretrukket glasur. Hvis man er heldig. 

Men kunstglass? Det blir nok vanskelig. Det kan man bare drømme om. Det gjør ett av mine Bodøbaserte favorittmennesker med jevne mellomrom.

«Det var helt sykt!»

 Og jeg tenker at hva det nå enn var, så var det nok neppe så sykt, men holder likevel telefonen tettere inn til øret mens hun forteller.

«Den nye butikken var stengt ikke sant. Også ble jeg så desperat etter å kjøpe glass og krus hos han fyren som eide den, at jeg lot han ta på rumpa mi. Jeg var nesten i ferd med å ha sex med han for å få det jeg ville ha!»

«Som var… håndblåste glass og krus?»

«Ja!»

«Du drømte at du prostituerte deg i bytte mot kunstglass?»

«Nei, nei! Jeg måtte jo betale for tingene. Jeg drømte at jeg prostituerte meg for å få lov til å komme inn i en butikk og kjøpe kunstglass!» 

 Latteren min lager ekko inne på badet. Det knitrer i telefonen når hun fortsetter.  

«Kanskje jeg burde tolke det som et tegn på at det er på tide å flytte vekk fra Bodø snart?»

«Eller kanskje du burde tolke det som et tegn på at man aldri burde bo noe annet sted.»

 Jeg tror hun smiler i sin ende av røret. Det blir stille en stund før hun snakker igjen. 

«Men sånn helt seriøst. Du skulle virkelig ha sett hvor mye fint han hadde!»

LES OGSÅ: Snik