Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
02.05.2022
KOMMENTARSTOFF
Snøhvit og overgriperen

Overgripere må aldri omtales som helter. Ikke en gang i eventyrene.

Som stolt feminist synes jeg dette er litt flaut å innrømme. Da jeg var yngre drømte jeg om en kjæreste som var en slags heltemodig prins. Han kunne ha reddet meg ut av et brennende hus eller fra en krig i en intergalaktisk verden. Det faktiske innholdet varierte, men hovedpoenget forble: Han reddet meg. 

Som en jente som alltid har likt å føle seg tøff, har jeg måttet gå en runde med meg selv for å forstå hva som var så fint med å bli reddet. En person i fare trenger jo hjelp, ikke romantisk oppmerksomhet. Men med en gang jeg snudde om situasjonen fra «hvorfor ville jeg bli reddet?» til «hva slags “helt” prøver seg på noen i en sårbar situasjon?» satt jeg ting litt i perspektiv. Og nå som jeg har begynt å stille meg dette spørsmålet, dukker det samme opp i alle deler av samfunnet.

Jeg er fra en generasjon hvor kvinner har bedre forutsetninger enn noensinne, men vi er likevel en generasjon oppvokst med et klart kjønnsskille. Om babyklær er rosa så vet man at det er rettet mot jenter, og handler eventyret om en prinsesse så er det nok ikke gutter de prøver å engasjere. Det skal sies at jeg elsker rosa, men om jeg kommer til å lese de samme gamle eventyrene til mine fremtidige barn? Neppe. Ta for eksempel fortellingen om Snøhvit, hvor klimakset av historien skjer når det foreldreløse barnet ligger på dødsleiet, og vekkes av et overgrep fra sin fremtidige ektemann. 

Vondt blir verre når vi snur blikket vekk fra barneeventyr, og mot den virkelige verden. Seksuell utnytting av sårbare kvinner er et krigsvåpen. Det blir brukt både strategisk for å forsterke kjønnsforskjeller og normalisere seksuell vold, og brukt uten beordring. Folkeretten karakteriserer konflikt-relatert seksuell vold som en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten, men til tross for dette ser vi det utspille seg gang på gang. Fra krigen i Ukraina kommer det stadig rapporter om seksuelle overgrep av russiske soldater på sivile kvinner og barn. FN har sagt det før, og de sier det nå også: Kvinner betaler alltid den høyeste prisen under krig og konflikt. Det er for så vidt ikke bare krig som får folk til å gjøre utenkelige ting. Akkurat nå sitter en nordmann varetektsfengslet for å ha voldtatt en 17 år gammel ukrainsk flyktning som nettopp kom til Norge. Han voldtok en traumatisert jente på flukt i et land som skulle være trygt. Det er en slags personifikasjon av ondskap.

 Det er ingenting seksuelt med en sårbar kvinne. En kvinne i nød er et menneske i nød. Ingen kvinner burde være automatisk romantisk involvert med den som hjelper henne. Det er et seksualiserende narrativ uten noe plass i samfunnet, og likevel virker det som det er en slags aksept for at dette er noe som bare skjer. Som en uunngåelig, men uheldig situasjon. 

Om det derimot er en ting jeg har fått ut av dette så er det at jeg ikke lenger er særlig flau over å en gang har drømt om en heltemodig prins. En ting er fantasi, en annen er hva man faktisk gjør. Jeg er heller flau på vegne av de som lar sin skjøre maskulinitet lede til dystre overgrep, men jeg unner dem ikke ett gram sympati. 

Hvis man hjelper noen i kritiske situasjoner, så kan man aldri kreve noe tilbake. Hvis noen er fratatt sine menneskerettigheter, skal man heller ikke premieres for å gi de tilbake. Spesielt ikke en premie i form av sex. Om du prøver deg på kvinner i sårbare og utsatte situasjoner, har du ingen heroiske trekk. Du har et mindreverdighetskompleks og et manglende moralsk kompass. Der barneeventyr gjerne ender med «lykkelig i alle sine dager», håper jeg på liv og død at du som utnytter sårbare kvinner ender i fengsel.

 

LES OGSÅ: Halshugging eller vafler?

KOMMENTARSTOFF
Snøhvit og overgriperen

Overgripere må aldri omtales som helter. Ikke en gang i eventyrene.

Som stolt feminist synes jeg dette er litt flaut å innrømme. Da jeg var yngre drømte jeg om en kjæreste som var en slags heltemodig prins. Han kunne ha reddet meg ut av et brennende hus eller fra en krig i en intergalaktisk verden. Det faktiske innholdet varierte, men hovedpoenget forble: Han reddet meg. 

Som en jente som alltid har likt å føle seg tøff, har jeg måttet gå en runde med meg selv for å forstå hva som var så fint med å bli reddet. En person i fare trenger jo hjelp, ikke romantisk oppmerksomhet. Men med en gang jeg snudde om situasjonen fra «hvorfor ville jeg bli reddet?» til «hva slags “helt” prøver seg på noen i en sårbar situasjon?» satt jeg ting litt i perspektiv. Og nå som jeg har begynt å stille meg dette spørsmålet, dukker det samme opp i alle deler av samfunnet.

Jeg er fra en generasjon hvor kvinner har bedre forutsetninger enn noensinne, men vi er likevel en generasjon oppvokst med et klart kjønnsskille. Om babyklær er rosa så vet man at det er rettet mot jenter, og handler eventyret om en prinsesse så er det nok ikke gutter de prøver å engasjere. Det skal sies at jeg elsker rosa, men om jeg kommer til å lese de samme gamle eventyrene til mine fremtidige barn? Neppe. Ta for eksempel fortellingen om Snøhvit, hvor klimakset av historien skjer når det foreldreløse barnet ligger på dødsleiet, og vekkes av et overgrep fra sin fremtidige ektemann. 

Vondt blir verre når vi snur blikket vekk fra barneeventyr, og mot den virkelige verden. Seksuell utnytting av sårbare kvinner er et krigsvåpen. Det blir brukt både strategisk for å forsterke kjønnsforskjeller og normalisere seksuell vold, og brukt uten beordring. Folkeretten karakteriserer konflikt-relatert seksuell vold som en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten, men til tross for dette ser vi det utspille seg gang på gang. Fra krigen i Ukraina kommer det stadig rapporter om seksuelle overgrep av russiske soldater på sivile kvinner og barn. FN har sagt det før, og de sier det nå også: Kvinner betaler alltid den høyeste prisen under krig og konflikt. Det er for så vidt ikke bare krig som får folk til å gjøre utenkelige ting. Akkurat nå sitter en nordmann varetektsfengslet for å ha voldtatt en 17 år gammel ukrainsk flyktning som nettopp kom til Norge. Han voldtok en traumatisert jente på flukt i et land som skulle være trygt. Det er en slags personifikasjon av ondskap.

 Det er ingenting seksuelt med en sårbar kvinne. En kvinne i nød er et menneske i nød. Ingen kvinner burde være automatisk romantisk involvert med den som hjelper henne. Det er et seksualiserende narrativ uten noe plass i samfunnet, og likevel virker det som det er en slags aksept for at dette er noe som bare skjer. Som en uunngåelig, men uheldig situasjon. 

Om det derimot er en ting jeg har fått ut av dette så er det at jeg ikke lenger er særlig flau over å en gang har drømt om en heltemodig prins. En ting er fantasi, en annen er hva man faktisk gjør. Jeg er heller flau på vegne av de som lar sin skjøre maskulinitet lede til dystre overgrep, men jeg unner dem ikke ett gram sympati. 

Hvis man hjelper noen i kritiske situasjoner, så kan man aldri kreve noe tilbake. Hvis noen er fratatt sine menneskerettigheter, skal man heller ikke premieres for å gi de tilbake. Spesielt ikke en premie i form av sex. Om du prøver deg på kvinner i sårbare og utsatte situasjoner, har du ingen heroiske trekk. Du har et mindreverdighetskompleks og et manglende moralsk kompass. Der barneeventyr gjerne ender med «lykkelig i alle sine dager», håper jeg på liv og død at du som utnytter sårbare kvinner ender i fengsel.

 

LES OGSÅ: Halshugging eller vafler?

Neste artikkel
Psykokviss