Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
02.05.2022
KULTURSTOFF
Tøy’n holdning

Raptekster har i mange år fått kritikk for kvinnediskriminerende syn. Likevel er det ennå rappere som fremmer slike holdninger.

For faglig tyngde har vi denne gang tatt en kopp te med rapperen Doriansgrave. Vi møter  ham på Litteraturhuset, der han til daglig jobber som prosjektleder. Michael W. Opara, som det står på hans Helfokort, har vært aktiv i det norske rap- og slam-miljøet i 20 år. Denne formiddagen vandrer han ned fra kontoret sitt i Hobbiten-tøfler. En mann med tykk hud klar til å bevandre et sensitivt tema.

 

Gammelt grovt brød

For å forstå kontroversene rundt dagens rapmusikk må vi tilbake til 90-tallets old-school rap. Tradisjonelt er rap en mannsdominert uttrykksform med tekster om individets rolle i rapmiljøet. I motsetning til å skildre hvordan miljøet påvirker jeget, har det ofte handlet om å fremme jeget som dyktig og tøft i relasjon til andre. Vi spør Opara hvorfor det har blitt slik. Han påstår at det har å gjøre med at rapartister ikke er vant med å snakke om følelsene sine. 

– Rap er utrolig egodrevet. Mange holder seg til å skryte av jeget fordi de aldri har blitt bedt om å uttrykke hvordan de egentlig har det, mener han.

Å kapre damer er en av flere egenskaper som det skrytes av, og skildringene av dametekke har blitt drøyere og drøyere. Dette har resultert i at eksempelvis Asap Rocky i dag rapper «sniffing lines off my dick//put the tip of my dick in her nose».

Opara påpeker at det på 90-tallet også var en rekke kvinnelige rappere som spilte på sex, og har bidratt til at vi i dag finner den samme tematikken hos kvinnelige artister som Cardi B. 

– Lytter du til Nicki, eller Cardi B hører du all denne sex-praten. Du hører at det er så hyperseksualisert.

Dette mener han dessverre kan skape en negativ spiraleffekt.

– Det som skjer er at når mannen nå lager sine låter tenker han at det er det kvinner liker, selv om det selvfølgelig i realiteten ikke egentlig gir noen mening, sier han. 

 

Inn(hip-)hoppet

Flere musikksjangere har skapt blest i det de entret den populærmusikalske scenen, og denne prosessen har rappen gjennomgått de siste tiårene. Rap har et rebelsk uttrykk som fanger lytterskarenes oppmerksomhet, med drøy sjargong og glorifisering av hedonistiske verdier. Spør du besteforeldregenerasjonen passer denne beskrivelsen rock, spør du foreldregenerasjonen er dette rap.

– Rock har gjort alle disse greiene i gamle dager, om du ser på Sex Pistols eller Elvis Presley. Jimi Hendrix var en sexmaskin på scenen. Sex selger, forklarer Opara.

— De som styrer scenen i bakgrunnen, det er dette de vil ha

Hvis artister forsøker å sjokkere med drøye utsagn kan det la døren stå åpen for usunne holdninger i det allmenne raptekstuniverset. «Sjokkerende» er et relativt begrep og sjokk gjenkjenner lytteren kun ved at påstandene er grovere enn de man er vant med. Eminem gjorde seg for eksempel notorisk og kontroversiell ved å skildre at han dreper sin ekskone i låten «Kim» på albumet The Marshall Matters LP (2000).

Selv om mye av rapmusikken har skapt stor ståhei, er det den myke varianten som i første omgang aksepteres av storsamfunnet.

– Rap måtte kjempe sin vei inn, og når det kom inn var det i form av Fresh Prince, som utvannet tyggegummi rap, sier Opara. 

Derimot er det en forskjell mellom responsen rocken mottok, og rappen mottar.

– Hvis du ser på rock så har det alltid blitt karakterisert med «sex, drugs and rock ‘n roll». Man kunne ikke si det om hip-hop før. Det kan du nå, men man kaller det misogyni i stedet.

Om dette grunner i dagens vektlegging av politisk korrekthet, eller at musikksjangrene stammer fra ulike etnisiteter lar vi forbli et ubesvart spørsmål.

 

Dukketeater

Arven fra old-school rap ligger nå i nye hender, og å vite hva som er lov å si er ikke alltid like lett. Noe som tydeliggjøres av de sterke reaksjonene Tyler, the Creator fikk for homofobiske tekster på albumet Goblin (2011).

– Med Tyler slo man raskt ned på det, men misogynien mot kvinner fortsetter. Hvorfor slås ikke det ned på? Det er fordi det er dette de som styrer scenen i bakgrunnen vil ha, mener Opara.

Han forklarer at artister må balansere mellom politisk profitt-skapende og uakseptable holdninger i industrien. En tynn knivegg når homofobi slås ned på mens kvinnediskriminering betyr inntekter. I tillegg forteller han at artistene ikke selv bestemmer hvordan deres narrativ legges fram, og at imaget ofte seksualiseres. Selv på bekostning av det som kunne vært sterk tematikk.    

– Å høre om opplevelsene som homofil rapper før han kom ut av skapet hadde vært en sterkere opplevelse. Det vil jeg høre om, forteller Opara. 

Det eneste spørsmålet som gjenstår er hvem det er som drar i disse trådene?

– Ledelsen i plateselskaper, hevder han

 

Dårlig vane?

På den ene siden er banning og grove fraser sentrale virkemiddel innen sjangeren. Selv om artistene åpenbart ikke alltid står inne for den ordrette tolkningen, har de hvert fall tenkt at frasen er kul å nevne. På en annen side går dette ofte kun utover en annen rapper eller lignende, og er ikke samfunnsmessig problematisk.

— ”Sex, drugs and rock n roll”. Man kunne ikke si det om hip-hop før. Det kan du nå, men man kaller det misogyni i stedet

Noe som derimot er mindre harmløst er gjennomgående holdninger med potensiale til å forplante seg hos formbare lyttere. Dette har blitt kritisert tidligere. For eksempel oppsto det en debatt i Norge da Phil T. Rich, nå kjent som Arif, vant Urørt i 2013 med låten «Gal». Daværende kulturredaktør i Adressa, Stian Wallum, kommenterte hvordan sangteksten kunne påvirke hans døtre og mente dette ikke var noe statskanalen burde kringkaste.

«Det føltes som å kaste en pølse i en gymsal». Denne sexskildringen er ikke hentet fra en russelåt, men fra «Pekka Pekka» av Cezinando. Russelåter gjennomgår fra tid til annen i media, men Opara mener vi i større grad nøyer oss med å kritisere rappere fra andre land.

I Norge er det mulig å kritisere noe langt unna. Vi er mer forståelsesfulle for våre egne, sier han. 

Dette er grunnleggende gruppepsykologi, men som sagt har Arif skapt kritiske overskrifter med sine tekster. Opara mener derimot det ville vakt sterke reaksjoner om Cezinandos gymsal-sammenligningen var hans.

– Cez er en av oss. Om jeg sa det ville jeg nok bli steinet, fordi jeg ikke er norsk, sier han. 

Opara i Hobbiten-tøfler utenfor Litteraturhuset hvor han til daglig jobber som prosjektleder.

Kan man slenge håret løs med ørene på spiss? 

Det er lett å spørre seg om kontroversiell rap i stedet kunne hatt et konstruktivt budskap? Ifølge Opara trenger vi både sanger med alvorlige budskap og lettbeinte festlåter. De to typene appellerer til ulike stemningsleier vi kjenner på fra tid til annen. Dessuten framheves artistenes respektive kvaliteter desto mer av kontrastene. Drake sine sømløse hooks gjør at Kendrick Lamars enderim treffer hardere.    

– Grunnen til at vi setter pris på Kendrick og J. Cole er at vi har Drake på den andre siden.

Det er i de lettfordøyelige låtene man ofte finner de grove skildringene. Til gjengjeld har de en mer smittsom stemning, og inviterer lytteren til å slippe seg løs. 

På den andre siden har man blant annet rapperen Earl Sweatshirt, som har skapt et levebrød av introspektive tekster over dekonstruerte beats. Derimot erkjenner han at den type rap ikke alltid er egnet til å matche lytterens humør. I 2019 ønsket han å avslutte en konsert med et brak, men da publikum ba han spille en av sine låter som ekstranummeret svarte han: «Not my music. I’m tryna’ turn up!»   

Opara mener kvinnediskriminerende holdninger omsider vil forsvinne, men at det avhenger av lytterne.

– Misogyni fortsetter til det når et metningspunkt eller det skjer et paradigmeskifte hos lytteren. 

For at forbrukerne skal gjennomgå et holdningsskifte er bevisstgjøring av innholdet i raptekster det første steget. Om vi skal tro Opara vil dette skje.

 

LES OGSÅ: Torgallmenningens røst

KULTURSTOFF
Tøy’n holdning

Raptekster har i mange år fått kritikk for kvinnediskriminerende syn. Likevel er det ennå rappere som fremmer slike holdninger.

For faglig tyngde har vi denne gang tatt en kopp te med rapperen Doriansgrave. Vi møter  ham på Litteraturhuset, der han til daglig jobber som prosjektleder. Michael W. Opara, som det står på hans Helfokort, har vært aktiv i det norske rap- og slam-miljøet i 20 år. Denne formiddagen vandrer han ned fra kontoret sitt i Hobbiten-tøfler. En mann med tykk hud klar til å bevandre et sensitivt tema.

 

Gammelt grovt brød

For å forstå kontroversene rundt dagens rapmusikk må vi tilbake til 90-tallets old-school rap. Tradisjonelt er rap en mannsdominert uttrykksform med tekster om individets rolle i rapmiljøet. I motsetning til å skildre hvordan miljøet påvirker jeget, har det ofte handlet om å fremme jeget som dyktig og tøft i relasjon til andre. Vi spør Opara hvorfor det har blitt slik. Han påstår at det har å gjøre med at rapartister ikke er vant med å snakke om følelsene sine. 

– Rap er utrolig egodrevet. Mange holder seg til å skryte av jeget fordi de aldri har blitt bedt om å uttrykke hvordan de egentlig har det, mener han.

Å kapre damer er en av flere egenskaper som det skrytes av, og skildringene av dametekke har blitt drøyere og drøyere. Dette har resultert i at eksempelvis Asap Rocky i dag rapper «sniffing lines off my dick//put the tip of my dick in her nose».

Opara påpeker at det på 90-tallet også var en rekke kvinnelige rappere som spilte på sex, og har bidratt til at vi i dag finner den samme tematikken hos kvinnelige artister som Cardi B. 

– Lytter du til Nicki, eller Cardi B hører du all denne sex-praten. Du hører at det er så hyperseksualisert.

Dette mener han dessverre kan skape en negativ spiraleffekt.

– Det som skjer er at når mannen nå lager sine låter tenker han at det er det kvinner liker, selv om det selvfølgelig i realiteten ikke egentlig gir noen mening, sier han. 

 

Inn(hip-)hoppet

Flere musikksjangere har skapt blest i det de entret den populærmusikalske scenen, og denne prosessen har rappen gjennomgått de siste tiårene. Rap har et rebelsk uttrykk som fanger lytterskarenes oppmerksomhet, med drøy sjargong og glorifisering av hedonistiske verdier. Spør du besteforeldregenerasjonen passer denne beskrivelsen rock, spør du foreldregenerasjonen er dette rap.

– Rock har gjort alle disse greiene i gamle dager, om du ser på Sex Pistols eller Elvis Presley. Jimi Hendrix var en sexmaskin på scenen. Sex selger, forklarer Opara.

— De som styrer scenen i bakgrunnen, det er dette de vil ha

Hvis artister forsøker å sjokkere med drøye utsagn kan det la døren stå åpen for usunne holdninger i det allmenne raptekstuniverset. «Sjokkerende» er et relativt begrep og sjokk gjenkjenner lytteren kun ved at påstandene er grovere enn de man er vant med. Eminem gjorde seg for eksempel notorisk og kontroversiell ved å skildre at han dreper sin ekskone i låten «Kim» på albumet The Marshall Matters LP (2000).

Selv om mye av rapmusikken har skapt stor ståhei, er det den myke varianten som i første omgang aksepteres av storsamfunnet.

– Rap måtte kjempe sin vei inn, og når det kom inn var det i form av Fresh Prince, som utvannet tyggegummi rap, sier Opara. 

Derimot er det en forskjell mellom responsen rocken mottok, og rappen mottar.

– Hvis du ser på rock så har det alltid blitt karakterisert med «sex, drugs and rock ‘n roll». Man kunne ikke si det om hip-hop før. Det kan du nå, men man kaller det misogyni i stedet.

Om dette grunner i dagens vektlegging av politisk korrekthet, eller at musikksjangrene stammer fra ulike etnisiteter lar vi forbli et ubesvart spørsmål.

 

Dukketeater

Arven fra old-school rap ligger nå i nye hender, og å vite hva som er lov å si er ikke alltid like lett. Noe som tydeliggjøres av de sterke reaksjonene Tyler, the Creator fikk for homofobiske tekster på albumet Goblin (2011).

– Med Tyler slo man raskt ned på det, men misogynien mot kvinner fortsetter. Hvorfor slås ikke det ned på? Det er fordi det er dette de som styrer scenen i bakgrunnen vil ha, mener Opara.

Han forklarer at artister må balansere mellom politisk profitt-skapende og uakseptable holdninger i industrien. En tynn knivegg når homofobi slås ned på mens kvinnediskriminering betyr inntekter. I tillegg forteller han at artistene ikke selv bestemmer hvordan deres narrativ legges fram, og at imaget ofte seksualiseres. Selv på bekostning av det som kunne vært sterk tematikk.    

– Å høre om opplevelsene som homofil rapper før han kom ut av skapet hadde vært en sterkere opplevelse. Det vil jeg høre om, forteller Opara. 

Det eneste spørsmålet som gjenstår er hvem det er som drar i disse trådene?

– Ledelsen i plateselskaper, hevder han

 

Dårlig vane?

På den ene siden er banning og grove fraser sentrale virkemiddel innen sjangeren. Selv om artistene åpenbart ikke alltid står inne for den ordrette tolkningen, har de hvert fall tenkt at frasen er kul å nevne. På en annen side går dette ofte kun utover en annen rapper eller lignende, og er ikke samfunnsmessig problematisk.

— ”Sex, drugs and rock n roll”. Man kunne ikke si det om hip-hop før. Det kan du nå, men man kaller det misogyni i stedet

Noe som derimot er mindre harmløst er gjennomgående holdninger med potensiale til å forplante seg hos formbare lyttere. Dette har blitt kritisert tidligere. For eksempel oppsto det en debatt i Norge da Phil T. Rich, nå kjent som Arif, vant Urørt i 2013 med låten «Gal». Daværende kulturredaktør i Adressa, Stian Wallum, kommenterte hvordan sangteksten kunne påvirke hans døtre og mente dette ikke var noe statskanalen burde kringkaste.

«Det føltes som å kaste en pølse i en gymsal». Denne sexskildringen er ikke hentet fra en russelåt, men fra «Pekka Pekka» av Cezinando. Russelåter gjennomgår fra tid til annen i media, men Opara mener vi i større grad nøyer oss med å kritisere rappere fra andre land.

I Norge er det mulig å kritisere noe langt unna. Vi er mer forståelsesfulle for våre egne, sier han. 

Dette er grunnleggende gruppepsykologi, men som sagt har Arif skapt kritiske overskrifter med sine tekster. Opara mener derimot det ville vakt sterke reaksjoner om Cezinandos gymsal-sammenligningen var hans.

– Cez er en av oss. Om jeg sa det ville jeg nok bli steinet, fordi jeg ikke er norsk, sier han. 

Opara i Hobbiten-tøfler utenfor Litteraturhuset hvor han til daglig jobber som prosjektleder.

Kan man slenge håret løs med ørene på spiss? 

Det er lett å spørre seg om kontroversiell rap i stedet kunne hatt et konstruktivt budskap? Ifølge Opara trenger vi både sanger med alvorlige budskap og lettbeinte festlåter. De to typene appellerer til ulike stemningsleier vi kjenner på fra tid til annen. Dessuten framheves artistenes respektive kvaliteter desto mer av kontrastene. Drake sine sømløse hooks gjør at Kendrick Lamars enderim treffer hardere.    

– Grunnen til at vi setter pris på Kendrick og J. Cole er at vi har Drake på den andre siden.

Det er i de lettfordøyelige låtene man ofte finner de grove skildringene. Til gjengjeld har de en mer smittsom stemning, og inviterer lytteren til å slippe seg løs. 

På den andre siden har man blant annet rapperen Earl Sweatshirt, som har skapt et levebrød av introspektive tekster over dekonstruerte beats. Derimot erkjenner han at den type rap ikke alltid er egnet til å matche lytterens humør. I 2019 ønsket han å avslutte en konsert med et brak, men da publikum ba han spille en av sine låter som ekstranummeret svarte han: «Not my music. I’m tryna’ turn up!»   

Opara mener kvinnediskriminerende holdninger omsider vil forsvinne, men at det avhenger av lytterne.

– Misogyni fortsetter til det når et metningspunkt eller det skjer et paradigmeskifte hos lytteren. 

For at forbrukerne skal gjennomgå et holdningsskifte er bevisstgjøring av innholdet i raptekster det første steget. Om vi skal tro Opara vil dette skje.

 

LES OGSÅ: Torgallmenningens røst

Neste artikkel
Snøhvit og overgriperen