Himmelen har satt slusene på fullt, så regnet trommer hardt og ustoppelig mot vinduene. Du titter oppgitt ut på takrennene som spyr ut uhorvelige mengder med vann som danner grumsete bekker i vannavlederne. «Neimen om jeg vet», tenker du i et øyeblikks motløshet, men tar deg raskt i det. Ikke før Dovre faller vil det sømme seg for en fremragende og ytterst yndet finansmann – hvis hele Norges befolkning avhenger av – å la seg tynge av noe så trivielt som været!
Du titter bort på nattbordet. Oppslått på side 48 og demonstrativt plassert oppå rapporten om Global Investment Performance Standards, ligger Petter Stordalens Endelig mandag!. Natten igjennom har du ligget våken og grublet. «Som å sette bukken til å passe hvetesekken», hadde en Rødt-fyr sagt om ansettelsen din.
Dette summet konstant i bakhodet natten igjennom. Uansett hvor hardt du knyttet nevene, liksom for å presse mer lystbetonte stemninger frem, sank disse foruroligende ord ned over alt annet. Men så! I febrilsk jag etter ditt indre zen, fant du sitatet. Og jaggu for et sitat!
«Å være fryktløs er å være redd, men hoppe likevel.»
Du smiler tilfreds: det hele er ikke så ille som du først trodde. Det skal gå greit liksom. Månedene har gått, og kontroversene rundt ansettelsen din har duftet hen. Du stod på ditt, og dette ditt, det var bra saker. Du var redd, men hoppa likevel.
Mobilen vibrerer i lomma. Det er på tide å komme seg på jobb. Skikkelig frokost blir det ikke tid til. Får bli noe jafs fra 7-Eleven ved kontoret.
Ned trappa, ut i skitværet. Haste bort til kontoret på el-sparkesykkel. Vinden river i ansiktet. Heller enn å la seg irritere av været skal du la deg inspirere. Tenk Stordalen! Tenk Stordalen! Okei… Er det ikke herlig tilfredsstillende hvordan regnet liksom vasker gatene for skitt og støv?
Dette er riktig innstilling, tenker du idet du småløper inn på 7-Eleven. Mens du står der og noe forfjamset forlanger en rollerburger, slår det deg. Plutselig og uventet. Regnet er et bilde på fondets fremtidige vekst. Alt regnet treffer, det er fondet. Regnet er penger som strømmer på, liksom flommer inn, hardt og ustoppelig som på soveromsvinduet. Shit, hvor du er god! At slikt et bilde skulle la seg oppdrive i det du i natt anså for å være et altfor begrenset hode kan bare bety én ting: Du er ment for denne jobben. Og ikke bare ment for den, du med ditt knirkefrie og storslagne vesen er skapt for den!
I ekstase nærmest hopper du opp trappene til kontoret. Du hilser blidt på de du møter.
Godt plassert bak skrivebordet slår du på PC-en og sjekker planen for dagen. Det er ikke skrevet opp voldsomt mye. Først ut er et møte om revurdering av tredje forslagsrunde til nye etiske retningslinjer.
Det er ennå ti minutter til møtet starter, så du rekker å gire deg opp med en to-tre inspo-videoer på YouTube. Du kjører den vante rekka. Først en om personlig utvikling, deretter en litt dypsindig (man skal jo bryne seg litt), før det hele avsluttes med en trist om sultende barn som gir fra seg alt de eier. Idioter.
Videoene drar deg inn i rett modus, men den siste blir litt for trist. Du rekker heldigvis å summe deg før det banker på døren. «Kom inn», roper du. Og inn kommer de, stolte som få. Du har alltid irritert deg over dem. De på etisk avdeling.
Dette med etiske retningslinjer var vanskelig. For det handla jo om mer enn sympativekkende YouTube-videoer. Såpass skjønner du. Men som i samtlige møter med etisk avdeling sitter du møtet igjennom og skjønner nada. Merkelige utregninger for risikofaktorer blir kastet frem og tilbake. Selskaper du aldri har hørt om og knapt skjønner hva driver med gås etter i sømmene som om de skulle ha bedrevet slaveri. For det meste sitter du taus, men passer på å komme med bifallende nikk når det blir sagt noe som trolig er viktig.
Konsentrasjonen varer bare så lenge. Og for deg som har nok å stri med varer den knappe to timer. Det merkes av de andre. De ser på deg, noen tydelig irritert. Du ser tilbake på dem, smiler dumt. En av dem skal til å si noe, men så ringer telefonen din. Det er Sting. «Jeg må nok ta denne», sier du viktig. En av dem himler med øynene. Hun får anerkjennende trekk på skuldrene fra noen av de andre. Så går de.
Dere har vært litt av og på siden USA-turen. Det er en stund siden dere snakket sist. Da var det du som ringte først, så du er letta og selvtilfreds idet du svarer. Han skal til Oslo på møte med norsk hveteforening og forhåpentligvis få enerett på å importere økohvete fra Hurum til England. Han er tydelig engasjert og lurer på om du er enig i at det er «good business». Du sier som sant er at dette er ypperlige saker og juger om at du har prøvd å få Oljefondet til å investere i det samme, men at det ikke lot seg gjøre grunnet etiske hensyn og manglende investeringsvilje i eget land. Han blir glad og letta. Så spør han om du og USA-gjengen er ledige neste søndag. Det er dere helt sikkert. Og du kan banne på at du skal få med Stordalen.
Kvelden var rå. Alle utenom Stordalen ble med videre på nach. Sting dro i gang allsang. Han hadde også tatt med seg noen sekker med økohvete. Og da det mot slutten ble foreslått at dere skulle prøve dere på noe Sting kalte «weet» var ingen vonde og be.
Morgenen etter våkner du i tidenes bakrus. Du ligger halvveis oppi en av sekkene med økohvete. Mens de andre var en tur ute i parken, tenkte du å vise deg fra din mer dristige side, og tjuvstarte på denne «weeten». Men til din skuffelse skulle det vise seg at Hurum Mølles «organic wheat» ikke ga artig rus. Bare vondt i magen. Og ikke nok med det. Det er mandag.
FAEN
LES OGSÅ: Foret med fleece