Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
09.05.2022
KULTURSTOFF
Humoristen Hovland

Ragnar Hovland har også skrevet i studenttidsskrift, gått i filmklubben, og brent stipendet på kafé. I år feirer han 70 år og 40 årsmarkering av studentromanen Sveve over vatna.

– Boken var grusomt kjedelig, så jeg la den bare i ovnen. Skulle den vinne nobelpris liksom?

Det er ikke politikk eller religion som får Ragnar Hovland til å begå bokbrenning. Saul Bellow ble rett og slett for kjedelig for en mann som har blitt omtalt som Norges morsomste forfatter.

Vi møter han i Oslo, der den vestlandske forfatteren har bodd de siste 30 årene. Nærmere bestemt, det litt overelegante Hotel Bristol, for et glass vin og et sildesmørbrød. Kaffistova, sentral i boka Dr. Munks testamentet, var dessverre påskestengt. Det synes ikke Hovland noe om.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal drive og dra på påskefjellet. Det er jeg imot.

— Det er gøy å få dem til å si og gjøre ting jeg selv ikke ville gjort.

Det er et par dager til han fyller 70 år, noe han bekjenner at han gruer seg litt til. Han ble født en vårdag i Bergen og flyttet i oppveksten mye rundt på Vestlandet ettersom faren var prest. Oppveksten har trolig hatt betydning for at mye av det han har skrevet nettopp skildrer «reisen som selve målet». I flere bøker møter vi karakterene på en reise eller leting, men som ender opp med å drive dank, drikke og bare leve livet. 

«Det var ein fyr som hadde sagt til meg: Kvifor begynner du ikkje på universitetet? Der kan du gå i år etter år og likevel ikkje bli til noko når du er ferdig».

Hovlands univers er fullt av absurditeter, språklige tvetydigheter og rappkjefta karakterer som fletter sammen det hverdagslige og livets hardere undertoner. 

– Jeg henter fra eget liv, selv om det ikke er selvbiografisk. Det er også inspirert av bøkene jeg har lest.

Nysentimentalisme, vestlandssurrealisme og ironisk naivisme er ord ofte brukt for å beskrive det hovlandske språket. Selv vil han helst slippe å beskrive det – det er bare slik han fører pennen. 

Ja, er det like uredigert som det virker?

– Det varierer. Jeg skulle gjerne ha jobbet mer uredigert, det er jo tross alt en viss struktur i bøkene mine. Men det er lite som er planlagt på forhånd.

Hovland forteller at han til romanen 1964 bare visste at han skulle kopiere siste setningen i en en Charles Dickens-bok som avsluttning på sin egen.

Hva er setningen?

– Nei, det husker jeg ikke. Men det er en fin en. Passer til å avslutte en bok med.

 

Pensum for en bergensstudent

Den hovlandske bibliografien består ikke bare av romaner, noveller og dikt, men også en e-post-samling, et popleksikon, og en bok med 20 bøker og nesten like mange sjangre i én – for å nevne noe. 

Likevel er det én bok han alltid blir spurt om: kultboken Sveve over Vatna. Den forteller historien om en prestesønn som flytter fra bygd til by for å studere på 70-tallet, fordriver tiden med kjærlighet og musikk, og møter den legendariske Dr. Munk og Waglen, som hver har sin egen oppfølgerbok. 

Og her kommer vi og spør om den igjen.

Er du lei av å prate om den?

– Ja, litt. Jeg skrev i et forord et sted at det kan føles som at det er den eneste boken jeg har skrevet. Det er den alle vil at jeg skal skrive om igjen, hele tiden. Men jeg har tenkt å skrive en avsluttende bok om de tre karakterene. 

Hovland er ikke sikker på hvorfor den fortsatt treffer så godt 40 år etterpå, men tror det har noe å gjøre med at den ikke er skrevet slik romaner pleier å skrives.

– At den er gjennomsyret med respektløshet appellerer til enkelte sjeler. Særlig litt yngre sjeler, sier han og smiler lurt. 

Selv er han en mer lavmælt og rolig mann enn det man kanskje ville trodd etter å ha lest bøkene hans. Beskrivelsen «introvert eksibisjonist» går ofte igjen.

Men boken, som er så full av one-liners at den har en egen wikiquotes-side, sparer ikke på kruttet. 

– Det er gøy å få dem til å si og gjøre ting jeg selv ikke ville gjort.

Munk og prestesønnen har nærmest levd sitt eget liv siden de først ble skapt i en novelle til et tidsskrift. Der var han selv med i redaksjonen, noe som i en periode tok så mye tid at studiene havnet på sidelinjen. 

 

Mer litteratur og film enn politikk

Han forteller at politikken var en stor del av studiehverdagen. AKP var store og det hang plakater til solidaritetsaksjoner over alt. Han kunne alltids gå i en demonstrasjon eller to, men lot seg aldri helt engasjere.

— Vi skulder alle Herren ein død, og vi skulder lånekassen ein eksamen.

Dr. Munks iherdige kommunisme harselerer med tidsånden og språkbruken på det politiske 70-tallet. Hovland vedgår at prestesønnens litt uengasjerte bidrag gjenspeiler det som var hans egen tilnærming til det.

– Jeg var mer interessert i å se film og lese bøker enn å drive med politisk arbeid. Men det var gøy også, det var liv og røre og folk brant for ting.

Han har inntrykk av at studentlivet har blitt mindre politisk siden da, selv om han poengterer at han ikke er oppdatert på studentbergen nå. I tillegg tror han det er hardere kår både for å komme inn på universitetene og å klare seg i arbeidslivet.

 – Før fikk man seg jobb om karakterene var bra eller dårlig. Man kunne alltids få en jobb i skoleverket.

Noe han selv fikk med sine studier i filologi og fransk, selv om prestesønnens sløve studietid ikke kan sies å samsvare helt med hans egen.

 

Bare en metroulv

Selv slappe semestre i utlandet var mer avslappede på 70-tallet. I likhet med prestesønnen dro unge Hovland til Paris, men for å skrive hovedoppgave om Boris Vians Dagenes skum. Ved universitetet Sorbonne var det ingen som hadde fortalt han hvor veilederen hans var, og det første og siste møtet med han ble kort.

– Da jeg fant han beit jeg meg fast og sa «du skal være min veileder».  Det hadde han ikke hørt noe om, og ikke kjente han til boka heller. Da gikk jeg og hevet stipendet, og så kunne jeg leve herrens glade dager og gå på kino og kafé.

Men Metroulven, som terroriserte undergrunnen i Paris, er ikke inspirert av den virkelige byen. 

Er det en metaforulv?

– Bare en metroulv.  En dag var den der, passa liksom. Jeg bruker nesten aldri metaforer.

 

Avhengig av å skrive

Siden han skrev om metroulven har han skrevet omkring 50 andre bøker, pluss gjendiktninger, samt oversatt over 70 bøker. Et tiår utga han hele to bøker i året, men det begynner å bli noen år siden han var like produktiv. Selv om han ikke skriver like mye lenger kan han fortelle at han nå jobber på en barnebok og en roman han ikke helt klarer å avslutte.

– Jeg har tenkt at jeg kanskje har skrevet det jeg skulle skrive, og om så var kan jeg ikke si meg misfornøyd. Men jeg skal nok fortsette så lenge det er liv i meg. Jeg er litt avhengig av å skrive.

Den mystiske siste setningen i 1964 og Dickens bok, som utrolig nok ikke passer for å avslutte et portrettintervju, lyder som følger:

«Og eg såg ikkje lenger nokon skugge av at eg nokon gong skulle skiljast frå henne igjen.» 

 

LES OGSÅ: Et rikt liv på gata

KULTURSTOFF
Humoristen Hovland

Ragnar Hovland har også skrevet i studenttidsskrift, gått i filmklubben, og brent stipendet på kafé. I år feirer han 70 år og 40 årsmarkering av studentromanen Sveve over vatna.

– Boken var grusomt kjedelig, så jeg la den bare i ovnen. Skulle den vinne nobelpris liksom?

Det er ikke politikk eller religion som får Ragnar Hovland til å begå bokbrenning. Saul Bellow ble rett og slett for kjedelig for en mann som har blitt omtalt som Norges morsomste forfatter.

Vi møter han i Oslo, der den vestlandske forfatteren har bodd de siste 30 årene. Nærmere bestemt, det litt overelegante Hotel Bristol, for et glass vin og et sildesmørbrød. Kaffistova, sentral i boka Dr. Munks testamentet, var dessverre påskestengt. Det synes ikke Hovland noe om.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal drive og dra på påskefjellet. Det er jeg imot.

— Det er gøy å få dem til å si og gjøre ting jeg selv ikke ville gjort.

Det er et par dager til han fyller 70 år, noe han bekjenner at han gruer seg litt til. Han ble født en vårdag i Bergen og flyttet i oppveksten mye rundt på Vestlandet ettersom faren var prest. Oppveksten har trolig hatt betydning for at mye av det han har skrevet nettopp skildrer «reisen som selve målet». I flere bøker møter vi karakterene på en reise eller leting, men som ender opp med å drive dank, drikke og bare leve livet. 

«Det var ein fyr som hadde sagt til meg: Kvifor begynner du ikkje på universitetet? Der kan du gå i år etter år og likevel ikkje bli til noko når du er ferdig».

Hovlands univers er fullt av absurditeter, språklige tvetydigheter og rappkjefta karakterer som fletter sammen det hverdagslige og livets hardere undertoner. 

– Jeg henter fra eget liv, selv om det ikke er selvbiografisk. Det er også inspirert av bøkene jeg har lest.

Nysentimentalisme, vestlandssurrealisme og ironisk naivisme er ord ofte brukt for å beskrive det hovlandske språket. Selv vil han helst slippe å beskrive det – det er bare slik han fører pennen. 

Ja, er det like uredigert som det virker?

– Det varierer. Jeg skulle gjerne ha jobbet mer uredigert, det er jo tross alt en viss struktur i bøkene mine. Men det er lite som er planlagt på forhånd.

Hovland forteller at han til romanen 1964 bare visste at han skulle kopiere siste setningen i en en Charles Dickens-bok som avsluttning på sin egen.

Hva er setningen?

– Nei, det husker jeg ikke. Men det er en fin en. Passer til å avslutte en bok med.

 

Pensum for en bergensstudent

Den hovlandske bibliografien består ikke bare av romaner, noveller og dikt, men også en e-post-samling, et popleksikon, og en bok med 20 bøker og nesten like mange sjangre i én – for å nevne noe. 

Likevel er det én bok han alltid blir spurt om: kultboken Sveve over Vatna. Den forteller historien om en prestesønn som flytter fra bygd til by for å studere på 70-tallet, fordriver tiden med kjærlighet og musikk, og møter den legendariske Dr. Munk og Waglen, som hver har sin egen oppfølgerbok. 

Og her kommer vi og spør om den igjen.

Er du lei av å prate om den?

– Ja, litt. Jeg skrev i et forord et sted at det kan føles som at det er den eneste boken jeg har skrevet. Det er den alle vil at jeg skal skrive om igjen, hele tiden. Men jeg har tenkt å skrive en avsluttende bok om de tre karakterene. 

Hovland er ikke sikker på hvorfor den fortsatt treffer så godt 40 år etterpå, men tror det har noe å gjøre med at den ikke er skrevet slik romaner pleier å skrives.

– At den er gjennomsyret med respektløshet appellerer til enkelte sjeler. Særlig litt yngre sjeler, sier han og smiler lurt. 

Selv er han en mer lavmælt og rolig mann enn det man kanskje ville trodd etter å ha lest bøkene hans. Beskrivelsen «introvert eksibisjonist» går ofte igjen.

Men boken, som er så full av one-liners at den har en egen wikiquotes-side, sparer ikke på kruttet. 

– Det er gøy å få dem til å si og gjøre ting jeg selv ikke ville gjort.

Munk og prestesønnen har nærmest levd sitt eget liv siden de først ble skapt i en novelle til et tidsskrift. Der var han selv med i redaksjonen, noe som i en periode tok så mye tid at studiene havnet på sidelinjen. 

 

Mer litteratur og film enn politikk

Han forteller at politikken var en stor del av studiehverdagen. AKP var store og det hang plakater til solidaritetsaksjoner over alt. Han kunne alltids gå i en demonstrasjon eller to, men lot seg aldri helt engasjere.

— Vi skulder alle Herren ein død, og vi skulder lånekassen ein eksamen.

Dr. Munks iherdige kommunisme harselerer med tidsånden og språkbruken på det politiske 70-tallet. Hovland vedgår at prestesønnens litt uengasjerte bidrag gjenspeiler det som var hans egen tilnærming til det.

– Jeg var mer interessert i å se film og lese bøker enn å drive med politisk arbeid. Men det var gøy også, det var liv og røre og folk brant for ting.

Han har inntrykk av at studentlivet har blitt mindre politisk siden da, selv om han poengterer at han ikke er oppdatert på studentbergen nå. I tillegg tror han det er hardere kår både for å komme inn på universitetene og å klare seg i arbeidslivet.

 – Før fikk man seg jobb om karakterene var bra eller dårlig. Man kunne alltids få en jobb i skoleverket.

Noe han selv fikk med sine studier i filologi og fransk, selv om prestesønnens sløve studietid ikke kan sies å samsvare helt med hans egen.

 

Bare en metroulv

Selv slappe semestre i utlandet var mer avslappede på 70-tallet. I likhet med prestesønnen dro unge Hovland til Paris, men for å skrive hovedoppgave om Boris Vians Dagenes skum. Ved universitetet Sorbonne var det ingen som hadde fortalt han hvor veilederen hans var, og det første og siste møtet med han ble kort.

– Da jeg fant han beit jeg meg fast og sa «du skal være min veileder».  Det hadde han ikke hørt noe om, og ikke kjente han til boka heller. Da gikk jeg og hevet stipendet, og så kunne jeg leve herrens glade dager og gå på kino og kafé.

Men Metroulven, som terroriserte undergrunnen i Paris, er ikke inspirert av den virkelige byen. 

Er det en metaforulv?

– Bare en metroulv.  En dag var den der, passa liksom. Jeg bruker nesten aldri metaforer.

 

Avhengig av å skrive

Siden han skrev om metroulven har han skrevet omkring 50 andre bøker, pluss gjendiktninger, samt oversatt over 70 bøker. Et tiår utga han hele to bøker i året, men det begynner å bli noen år siden han var like produktiv. Selv om han ikke skriver like mye lenger kan han fortelle at han nå jobber på en barnebok og en roman han ikke helt klarer å avslutte.

– Jeg har tenkt at jeg kanskje har skrevet det jeg skulle skrive, og om så var kan jeg ikke si meg misfornøyd. Men jeg skal nok fortsette så lenge det er liv i meg. Jeg er litt avhengig av å skrive.

Den mystiske siste setningen i 1964 og Dickens bok, som utrolig nok ikke passer for å avslutte et portrettintervju, lyder som følger:

«Og eg såg ikkje lenger nokon skugge av at eg nokon gong skulle skiljast frå henne igjen.» 

 

LES OGSÅ: Et rikt liv på gata

Neste artikkel
Småby state of mind