Hvor ofte hører du ikke historier om studenter som ikke får den månedlige utbetalingen fra Lånekassen til å strekke til, eller som føler seg sårbare i et stadig dyrere leiemarked? Antakeligvis svært ofte. 

Og ikke fordi studenter er spesielt glade i å klage. Det er fordi problemene er høyst reelle. Med en kjøpekraft som er lavere enn noensinne, dyre strømregninger, og et krevende boligmarked er studenter en særlig utsatt samfunnsgruppe. De siste årene har det ved flere anledninger kommet lovnader fra myndighetenes hold om å øke studiestipend, og dermed gi studentene bedre kjøpekraft. Gang på gang har nevnte lovnader ebbet ut i ingenting. Studentenes interesser har rett og slett for lite gjennomslagskraft. 

Studentmassen er, i tillegg til å være enorm, en mangfoldig og sammensatt gruppe. Så hvorfor kommer vi så dårlig ut hva gjelder rettigheter og kjøpekraft?

En kan peke på Marcar Olsons innflytelsesrike tese, som kort forklart bygger på at mindre, homogene grupper vil ha lettere for å vinne frem med sine interesser enn større grupper. 

Olson begrunner dette i at en stor gruppe vil bestå av mange gratispassasjerer – Alle har insentiv til å lene seg på andre, ingen til å legge inn den nødvendige innsatsen for å bli hørt. 

Olsons tese er høyst anvendbar når vi nå ser på hvordan studenter kommer dårligere ut enn hva de strengt tatt burde, mengden tatt i betraktning. Studentmassen drukner i konkurranse med med profesjonelle og spissede grupper og næringsinteressenter. 

Ta de mye omtalte gullkortene på Stortinget som eksempel. Som tidligere stortingsrepresentant er man for alltid sikret fri tilgang på Stortinget. Det vil si at gullkortinnehavere har adgang til landets nasjonalforsamling, og dermed også politikere og journalister som tjener sitt levebrød der.

Og her oppstår et vesentlig problem. Gullkortet brukes av politikere som ikke lengre er folkevalgte til å få betalt for å drive lobbyvirksomhet på Stortinget. Blant synderne er FrP-nestleder Terje Søviknes. I tillegg til å være representant for Fremskrittspartiet har han også fungert som lobbyist for oppdrettsnæringen. Søviknes’ lobbyisme førte blant annet til at FrP fremmet et representantforslag om å ikke innføre formueskatt på bestemte oppdrettskonsesjoner.

Og hvor mange lignende tilfeller som har funnet sted på Stortinget er det ingen som vet. Men slik vil altså en liten og konsentrert gruppe kunne vinne frem med sine interesser. Én ting er ihvertfall sikkert – det er ingen slike dobbeltagenter som representerer studentenes interesser.

Norsk studentorganisasjon eksisterer riktignok. Likevel er de nokså anonyme, særlig med tanke på at de representerer om lag 300.000 mennesker. Det samme kan sies om de politiske institusjonene som skal fremme studentenes interesser.

Det finnes forholdsvis enkle måter å bidra til at dine interesser som student faktisk får større gjennomslagskraft. Den mest åpenbare måten å bidra på er å avgi stemmer ved studentvalg. Jo høyere oppslutning, jo mer tyngde vil de studentpolitiske institusjonene få når de går i maktens korridorer.

Nå er dette selvfølgelig et komplekst problem, som ikke lar seg løse over natten. Likevel er erkjennelse det første steget, uansett hvor stor den klisjéen måtte være. Jo mer oppmerksomhet saken vies, jo mer studentene provoseres, jo større blir behovet for å finne en løsning. Så ikke bli demotivert – bli sint.

LES OGSÅ: Bruk stemmen din, alltid.