Mye vil ha mer, og mye som får mer vil ha enda mer, så mye at det til slutt blir mye mer enn nok. Litt sånn tenker jeg om rike. Jeg tar meg ganske ofte i å tenke sånn. Det jeg ikke tenker så ofte over er at de har mye makt. Det burde jeg kanskje? For det har de, i hvert fall i USA. Det har jeg lest flere steder.

Hvorfor har de så mye makt og hvor mye makt har de egentlig? Det har jeg ikke lest så mye om. Men det har Ruben Mathisen. Han holder faktisk på med å skrive en doktoravhandling om nettopp det. Om rike nordmenn og deres innflytelse over politikkutformingen her i landet. 

Fint og flaks for meg da at han sa ja til å treffes. Så kan han hjelpe meg å forstå det.

Vi møtes på Institutt for Sammenliknende Politikk i Christies gate 15. Det er der Mathisen sitter og leser, forsker og finner ut av det hele. Vi går opp i lunsjrommet. På veggene henger det valgkampplakater fra rundt om i verden. Flere av dem er sikkert finansiert av rikinger, tenker jeg idèt vi setter oss.

Mye penger betyr mye makt

—Rike nordmenn har betydelig mer politisk innflytelse enn den norske middelklassen og de fattige, innleder Mathisen

Okei, så da stemmer det jeg har lest, når en doktorgradsstipendiat på emnet kan gå god for det. Men jeg var ikke klar over at det i så betydelig grad også gjaldt Norge. Egalitære Norge. Det låter urovekkende. Hvordan har han kunnet trekke den slutningen da?

Først og fremst så må man ha data. Mye data. Mathisens studie tar utgangspunkt i en enorm mengde meningsmålingsdata om den norske befolkningen fra 60-tallet og frem til i dag. Videre håndplukket han spørreundersøkelsene som spurte om man var for eller imot en eller annen foreslått politisk endring. 

—Da det var gjort så jeg på hvilke av endringene som ble vedtatt. Slik kunne jeg sammenligne vedtatte endringer med endringene de rike ønsket og endringene middelklassen og de fattige ønsket. 

Dette hørtes da forbilledlig smart og enkelt ut på samme tid. Mathisen vedgår det, men medgir at forskningsdesignet i stor grad er hentet fra en tilsvarende studie gjort av en Martin Gilens i USA. Det gjør egentlig bare Mathisens studie enda smartere. Fordi begge studiene bygger på samme metode kan resultatene sammenliknes. Eller som man sier på forskningsspråket: De er hverandre etterprøvbare. Da får man fort øye på likhetene mellom USA og Norge, men kanskje enda viktigere forskjellene. Så hvordan står Norge seg i forhold til USA?

—I det store og hele er det ganske likt. Rike nordmenn og rike amerikanere utøver nesten like stor innflytelse. Men det er likevel forskjeller her som er viktige. 

I følge Mathisen er det to slike viktige forskjeller. Den første dreier seg om hva slags politikk de rike har innflytelse på. Rike nordmenn har betraktelig mindre innflytelse på økonomisk politikk enn hva rike amerikanere har. 

—Dette skyldes i stor grad den sosialdemokratiske politikken som har vært ført her i landet siden 60-tallet.

Den andre forskjellen har med utdanning å gjøre. Utdanning og rikdom går i stor grad hånd i hånd. De korrelerer, som Mathisen sier. Dette gjør det litt vrient å single ut hva det er som har størst effekt på graden av politisk innflytelse.

—Men det som virker å være tilfellet i Norge er at utdanning har mer å si for politisk innflytelse enn rikdom. De rike og høyt utdannede deler som regel samme preferansene på politikkutformingen. Men der de har ulike preferanser ser det ut til at de høyt utdannede i større grad lyttes til. I USA forholder det seg motsatt.

Mer forsvar og mer liberalisering

Okei, så langt er jeg med. Det er de rike og høyt utdannede som styrer gamet her i landet. Til en passelig stor grad i hvert fall. Men hvis de i liten grad har innflytelse på økonomisk politikk, hva bruker de makta si på da?

—Der rike nordmenn synes å ha størst innflytelse, relativt til de andre gruppene, er på forsvarspolitikk og typiske moralspørsmål. I forsvarspolitikken for eksempel, fronter de, til forskjell fra middelklassen og fattige, i stor grad en mer aktiv militærdeltagelse i utenlandske operasjoner. 

Hva moralspørsmålene angår er de rike mer liberale enn middelklassen og de fattige. De vil for eksempel ha mindre streng alkohollovgivning og utvidet abortgrense.

Potensialet til å volde skade

Så til det heller vanskelige spørsmålet: Hvorfor har de rike så mye makt?

Den viktigste grunnen er, ifølge Mathisen, kontrollen rike bedriftseiere har over økonomien. Med mye penger og eierskap av eller i store bedrifter har man potensialet til å volde stor skade på den norske økonomien dersom man skulle finne det bedre å flytte pengene og bedriftene sine til andre land. 

—Dette tvinger i stor grad politikerne til å føre en business-vennlig politikk. Både for å tiltrekke seg rike utlendinger og holde på de vi har.

En annen viktig grunn er at media i stor grad er privateid.

—Selv om privateide mediekonsern i stor grad har redaksjonell frihet kommer man ikke utenom det faktum at det som trykkes til en viss grad må gå overens med eiernes preferanser. Både for å sikre deres støtte og sikre bidrag fra annonsører. 

Det gir jo mening. Hvem ønsker vel å eie og gi penger til en avis som skriver om ting man ikke har tro på?

En tredje viktig grunn ifølge Mathisen er lobbyvirksomheten. 

—Denne vet vi har mye makt. Men akkurat hvor mye er vanskelig å vite. Det er nemlig vanskelig å få innsyn i hvem som kjøper tjenester og hvilke som blir utført.

Løsningen

Dette var jo urovekkende. Men jeg tenker det er godt vi vet hvordan rikingene har makt. Slik blir det så mye enklere å finne måter de kan dele den med andre på. 

Mathisen vet råd også her. Han mener det er to måter å få bukt med dette. En måte er å forsøke å bygge en mur mellom den politiske sfæren og den økonomiske sfæren. Slik kan man forhindre at økonomisk ulikhet oversettes til ulikhet i politisk innflytelse. 

—Her kan man for eksempel lage strengere regler for valgkampbidrag. Som å sette tak på hvor mye hvert parti får motta. Det bør også bli lettere å få innsyn i lobbyvirksomheten. Man kan for eksempel opprette et lobbyregister, med oversikt over hvem som benytter seg av slike tjenester og hva som utføres.

Alt dette er ifølge Mathisen vel og bra. Men man kommer ikke utenom det faktum at politikere ser seg nødt til å lytte til de rike i større grad enn de fattige gjennom kontrollen de rike har over økonomien.

—Da er det omfordeling gjennom skattesystemet som må til. Forskningen vi har på området viser at skattesatsene vi hadde fra 50-tallet og frem til 70-tallet fungerte mye mer omfordelende enn de gjør i dag. Nå er trenden mindre og mindre omfordelende skattesatser.

Mathisen sier dette gir god grunn til å tro at rike bare vil få mer og mer innflytelse.

Det høres ut som en tung byrde å bære. Man får håpe de ikke tar altfor lett på den.

LES OGSÅ: Shit! Fiske, as