Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
24.05.2022
KOMMENTARSTOFF
Individet mot samfunnet

Det er lett å skylde på samfunnet for alle verdens problemer, men det holder ikke helt på greip. Erklærer du deg maktesløs er du en del av problemet.

«Man kan ikke skylde på enkeltmennesker for institusjonelle problemer». Det høres jo riktig ut. Hvorfor kjefte på noen som bommet på søppelkassen når det dumpes mange millioner tonn plast i havet hver dag? Den konfrontasjonen blir ikke mer enn en ukomfortabel situasjonen uten særlig gevinst, er det lett å tenke. Hva gjemmer seg egentlig bak de uskyldige ordene? Jo, en slu og farlig ansvarsfraskrivelse.

 

«Det er ikke deg, det er samfunnet»

Vi har i dagens samfunn utallige eksempler på institusjonelle problemer vi står ovenfor. Såpass mange at det er lett å føle seg overveldet. Strukturell rasisme infiltrerer rettssystemer, klesbutikker stappes fulle av klær laget av sårbare mennesker, og på det dypeste punktet i havet ligger det mikroplast. Det er ikke rart at noen av oss skrur av NRK-varsler på mobilen, nekter å snakke politikk med venner og prøver å tenke at 1,5 grader varmere strengt tatt ikke er så mye.

Dagens generasjoner lever på en planet som må ta konsekvensene av våre forfedres valg. Vi hadde ingenting å gjøre med den industrielle revolusjonen, og vi ga ikke ut den første oljelisensen i 1969. Det er lett å tenke at ansvaret ligger hos noen andre, når det er ikke er konsekvenser av dine handlinger. Hvite mennesker, og spesielt de fra land med en kolonifortid, har betydelige privilegier i alt i fra rettsikkerhet til personlig sikkerhet. Flere hvite mennesker kjenner på trangen til å påpeke at det ikke var de selv som utførte grusomheter mot andre etnisiteter, og kan dermed ikke stå ansvarlig for noe deres forfedre har gjort. Det er ikke deres skyld.

Det er her ansvarsfraskrivelse blir et ordentlig problem. Det å lete etter noen å skylde på er en måte å distrahere samtalen fra hva som faktisk kan gjøres. Ingen har samme utgangspunkt, så det varier alltid hvordan man kan påvirke verden. Men man kan. Og man må.  

 

Makt og privilegier 

Hvert eneste samfunn har forskjellige nivåer av privilegier, og jo mer privilegert du er, desto mer makt har du. Hvis en landsby er fullstendig avhengig av en ku for å leve, er det helt absurd for veganere å begynne å snakke om kjøttindustrien. I rikere land, derimot, har forbrukere mer makt til å velge. Det er et privilegium å ha overskudd nok til å kunne ta valg som har gode ringvirkninger langt utover en selv. Så hvis man er heldig nok til å ha noe form for privilegium, så nytter det ikke bare å skylde på de store institusjonene som holder deg i sjakk.

Det at det finnes institusjonelle problemer i samfunnet, kan ikke være en unnskyldning for å la være å ta et selvgranskende blikk på egne handlinger og valg. Vi har alle møtt han karen som sier «Skal man da liksom aldri kjøre bil, ikke spise kjøtt, og donere alt man eier?» Nei, ingen får til alt, men alle får til noe. Man tjener svært lite på å kjefte på alle som ikke pusher seg til nye grenser for å gjøre verden bedre. Den moralske pekefingeren er ikke svaret. Men man tjener hvert fall ikke noe på å overgi seg til håpløsheten og delta på et felles sukk om verden mens man fortsetter som før.

 

Aldri gi opp (makten din)!

Hvem er det egentlig som har makt hvis du selv erklærer deg som maktesløs? Uansett hvor overveldende de institusjonelle problemene vi står ovenfor i dagens samfunn er, må man ikke glemme hvordan det en gang var. Ikke for å «huske hvor heldige man er», men for å minnes på at fremgang har kommet før, og det kan komme igjen. Institusjoner virker permanente, men de er på lik linje med mye annet av det vi mennesker omringes av, menneskeskapte og midlertidig. Hvis det kan skapes av mennesker, kan det også fikses av mennesker. Selv ting som ikke er vår skyld, er ennå vårt ansvar. 

Som Alice Walker formulerte på et nydelig vis: «Den mest normale måten folk gir opp makten sin på er ved å tro at de ikke har noe».

 

LES OGSÅ: Snøhvit og overgriperen

KOMMENTARSTOFF
Individet mot samfunnet

Det er lett å skylde på samfunnet for alle verdens problemer, men det holder ikke helt på greip. Erklærer du deg maktesløs er du en del av problemet.

«Man kan ikke skylde på enkeltmennesker for institusjonelle problemer». Det høres jo riktig ut. Hvorfor kjefte på noen som bommet på søppelkassen når det dumpes mange millioner tonn plast i havet hver dag? Den konfrontasjonen blir ikke mer enn en ukomfortabel situasjonen uten særlig gevinst, er det lett å tenke. Hva gjemmer seg egentlig bak de uskyldige ordene? Jo, en slu og farlig ansvarsfraskrivelse.

 

«Det er ikke deg, det er samfunnet»

Vi har i dagens samfunn utallige eksempler på institusjonelle problemer vi står ovenfor. Såpass mange at det er lett å føle seg overveldet. Strukturell rasisme infiltrerer rettssystemer, klesbutikker stappes fulle av klær laget av sårbare mennesker, og på det dypeste punktet i havet ligger det mikroplast. Det er ikke rart at noen av oss skrur av NRK-varsler på mobilen, nekter å snakke politikk med venner og prøver å tenke at 1,5 grader varmere strengt tatt ikke er så mye.

Dagens generasjoner lever på en planet som må ta konsekvensene av våre forfedres valg. Vi hadde ingenting å gjøre med den industrielle revolusjonen, og vi ga ikke ut den første oljelisensen i 1969. Det er lett å tenke at ansvaret ligger hos noen andre, når det er ikke er konsekvenser av dine handlinger. Hvite mennesker, og spesielt de fra land med en kolonifortid, har betydelige privilegier i alt i fra rettsikkerhet til personlig sikkerhet. Flere hvite mennesker kjenner på trangen til å påpeke at det ikke var de selv som utførte grusomheter mot andre etnisiteter, og kan dermed ikke stå ansvarlig for noe deres forfedre har gjort. Det er ikke deres skyld.

Det er her ansvarsfraskrivelse blir et ordentlig problem. Det å lete etter noen å skylde på er en måte å distrahere samtalen fra hva som faktisk kan gjøres. Ingen har samme utgangspunkt, så det varier alltid hvordan man kan påvirke verden. Men man kan. Og man må.  

 

Makt og privilegier 

Hvert eneste samfunn har forskjellige nivåer av privilegier, og jo mer privilegert du er, desto mer makt har du. Hvis en landsby er fullstendig avhengig av en ku for å leve, er det helt absurd for veganere å begynne å snakke om kjøttindustrien. I rikere land, derimot, har forbrukere mer makt til å velge. Det er et privilegium å ha overskudd nok til å kunne ta valg som har gode ringvirkninger langt utover en selv. Så hvis man er heldig nok til å ha noe form for privilegium, så nytter det ikke bare å skylde på de store institusjonene som holder deg i sjakk.

Det at det finnes institusjonelle problemer i samfunnet, kan ikke være en unnskyldning for å la være å ta et selvgranskende blikk på egne handlinger og valg. Vi har alle møtt han karen som sier «Skal man da liksom aldri kjøre bil, ikke spise kjøtt, og donere alt man eier?» Nei, ingen får til alt, men alle får til noe. Man tjener svært lite på å kjefte på alle som ikke pusher seg til nye grenser for å gjøre verden bedre. Den moralske pekefingeren er ikke svaret. Men man tjener hvert fall ikke noe på å overgi seg til håpløsheten og delta på et felles sukk om verden mens man fortsetter som før.

 

Aldri gi opp (makten din)!

Hvem er det egentlig som har makt hvis du selv erklærer deg som maktesløs? Uansett hvor overveldende de institusjonelle problemene vi står ovenfor i dagens samfunn er, må man ikke glemme hvordan det en gang var. Ikke for å «huske hvor heldige man er», men for å minnes på at fremgang har kommet før, og det kan komme igjen. Institusjoner virker permanente, men de er på lik linje med mye annet av det vi mennesker omringes av, menneskeskapte og midlertidig. Hvis det kan skapes av mennesker, kan det også fikses av mennesker. Selv ting som ikke er vår skyld, er ennå vårt ansvar. 

Som Alice Walker formulerte på et nydelig vis: «Den mest normale måten folk gir opp makten sin på er ved å tro at de ikke har noe».

 

LES OGSÅ: Snøhvit og overgriperen

Neste artikkel
Maktens forlokkende undergang