Sykepleienotat 01.05.2022 – Storbyen psykiatriske sykehus

Pas er tvangsinnlagt ved § 3.3.

Psykisk:

Pas er vill i blikket. 

Han beveger seg mye rundt på avdelingen, men ønsker ikke kontakt. 

Ernæring:

Pas har et stort sukkerinntak (i kaffen, på grøten osv.). Personalet opplever at dette bidrar til økt urolighet, og har dermed forsøkt å nedregulere inntaket.   

Jeg våkner av at kroppen skjelver. På gulvet kan jeg se at sykehusdynen har falt ned i løpet av natten. 

Blikket vandrer videre mot vinduets tennisgrønne gardiner som farges i varme oransje nyanser av formiddagssolen. En kontrast til det kjølige trekket som blafrer gjennom en gløtt i vinduet. Gardinenes dans i solstråler ser ut som et lokalt lite nordlys, og fargetonene avslører at dagen så vidt har begynt. 

Allerede verker bakhodet, det skyldes sovemedisinen de tvang i meg kvelden før.

For noen måneder siden leste jeg om rusavhengige på et nettforum. Den anonyme brukeren sammenlignet jakten vår etter det neste rushet med levesettet i oldtidens jeger- og sankersamfunn. Hele dagen er orientert mot konkrete mål.

Den anonyme brukeren skrev videre at siden doptilbudet er begrenset holder det hjernens belønningssenter i balanse. Den moderne livsstilen, derimot, er orientert mot alt og ingenting, med grenseløst tilbud av belønning. En usunn ubalanse for menneskesinnet, for hjernen vår er tilpasset naturens spilleregler. Dagens jeger belønner seg selv med sjokolade mens han venter på at grevlingen skal tre fram i nattemørket.

Mine bare føtter treffer kjølig, ungdomsskolehettegensergrått linoleumsgulv. Jegeren har byttedyret, for øyeblikket har jeg kun sukkeret. Jeg stavrer meg opp på to bein, og begynner å vandre mot kjøkkenet. 

Avdelingens vegger er farget regnskoggrønne og gulvet er sjokoladebrunt. Det skal gjøre tilværelsen innendørs mindre trykkende, men jeg føler meg egentlig bare som en sliten hyene i en sparsommelig dekorert dyrepark. 

På vei mot kjøkkenet passerer jeg et par dyrepassere som hilser meg «god morgen». Bak de nikkende smilene ser jeg ufullstendige regnskap. Avstand til spørsmålet om de og jeg er det samme, i frykt for hva de fornemmer konklusjonen blir. De forveksler hva det vil si å være sivilisert, med hva det vil si å være menneske.   

Jeg opplever begrensningene av min tvangsinnleggelse som et medisinsk inngrep. En prosedyre under blendende belysning, der hendene til «beroligende» stemmer fjerner et organ jeg holder kjært. De forteller meg at siden organet egentlig er uten funksjon, og nå har blitt betent, har jeg best av at det fjernes.

Utenfor kjøkkenet står det en tralle med kaffe og te som alle pasientene kan forsyne seg av. Jeg fyller to gode pappkopper og styrter de rett ned. Væsken etterlater svimerker i spiserøret, og jeg undres om det organet er noe viktigere enn det de allerede har fjernet. Jeg gjør klar en tredje kopp, og tenker å søte den. Melk til kaffen står fremme på trallen, men sukker har de utelatt.

Det verste personalet vet er utageringer. Det er noe absurd ved voksne mennesker i basketak som følge av at den ene parten, egentlig ufarlig, ønsker frihet. Om jeg ikke befant meg innenfor disse veggene ville slike konfrontasjoner aldri oppstått. 

Forestill dere meg på en gård for meg selv. Jeg ville stelt med gårdsdyrene og plukket modne epler. Ingen fysisk makt, foruten ett og annet nakketak på forvirrede sauer. Nå derimot, bruker helsevesenet ressurser på å gjemme unna sukker fra meg.

«God morgen! Leter du etter noe?» 

En provoserende blid helgeassistent har åpnet kjøkkendøren bak meg, og spør om jeg trenger noe. Jeg merker at han blir selvbevisst over at vi er jevnaldrende. Det vekker usikkerhet i ham at vi er like gamle, men lever vidt ulike liv. 

Han føler seg privilegert, og det gjør han flau. 

Bak pannen hans ser jeg små grå byråkrater true med å trekke fram spørsmålet om han egentlig fortjener det livet han har fått. De får uansett anledning til å ta det opp før han sovner. Nå er det jeg som har rett på hans oppmerksomhet. 

«Ja. Kan du gi meg fire små poser sukker?» Jeg går hardt ut. Dette er en forhandlingssituasjon, og jeg har i realiteten ingenting å kjøpe med. Dermed må jeg starte høyt.

En stillhet svever foran ansiktet hans, som om han er en TV-vert og de i regirommet øyeblikkelig er opptatt med å overraske en kollega med bursdagssang. Han vet ikke hva han skal si, han er i freeze.

«Kom igjen, jeg har krav på sukker i kaffen» fortsetter jeg.

«Melken bak deg inneholder jo noe kalt melkesukker, ta en skvett av det. Du kan dessverre ikke…» begynner han. 

Jeg skifter gir til fight, snur meg og skal til å kaste kokvarm kaffe mot ansiktet hans. 

Før kaffen treffer byttet, tar hendene til bestemte stemmer tak i meg fra alle kanter.

LES OGSÅ: Småby state of mind