Lan Marie Berg, politiker
Foto: Stortinget
Et tips fra meg? Få sykkeldilla! Sykkelen er et effektivt, enkelt og billig fremkomstmiddel for de aller fleste. Samtidig kan du få litt ekstra trening i hverdagen. Dermed kan du kanskje slippe det ekstra kvarteret på tredemølla ved siden av han svette fyren som strengt tatt burde ha vaska treningstrøya si (og sokkene!) i går og heller unne deg en brus i sola i stedet. Det er i det hele tatt mange gode grunner til å teste ut livet på sykkelsetet.
Visste du at sykling også kan gjøre at du både blir smartere og lykkeligere? Forskere har funnet ut at etter bare 30 minutter med sykling, så virker det som om evnen til å huske ting, resonnere og planlegge blir bedre. Sykling frigjør visstnok også både dopamin og serotonin, som har fått noen forskere til å slå fast at trening er like effektivt som medisiner for å behandle depresjon.
Som syklist, kan det jo iblant være litt fristende å spekulere om hva som skjer i topplokket blant enkelte av de som setter seg bak et bilratt, men det skal jeg la ligge her.
Min konklusjon er i hvert fall at livet er bedre på to hjul, enten det er snakk om å sykle til jobb, studiested, trening, venner – eller rett og slett bare ta en deilig sykkeltur en vakker søndag.
Prøv da vel, og kanskje du får sykkeldilla som meg :)
Kristine Holmelid, Reportasjeleder ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved UiB
Foto: SUJO
«Jeg gjorde en dårlig vurdering. Det vil jeg beklage». Ordene er Kjell Ingolf Ropstad sine, KrF-lederen som måtte gå da Aftenposten avslørte at han i ti år hadde bodd gratis med kone og barn i Oslo på statens regning. Han latet som om han bodde på gutterommet hos mamma og pappa for å få store skattefordeler. Da han ble avslørt, gikk han av.
Å drive undersøkende journalistikk handler ofte om å gå makta etter i sømmene, om å avdekke at personer med makt misbruker de privilegiene de har fått. Aftenpostens avsløringer av politikerne som urettmessig fikk pendlerboliger er en klassisk slik sak, og førte til at Ropstad og stortingspresident Eva Kristin Hansen gikk av. Som andre politikere tidligere har gjort etter at de ble avslørt.
Å avkle makta er en del av jobben for en undersøkende journalist. Det fører også med seg at journalisten selv har makt – makt til å avdekke, avsløre og avsette. «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» heter det i Vær Varsom-plakaten, journalistikkens etiske retningslinjer. Å arbeide systematisk og etterprøvbart er nødvendig for å lage journalistikk som er troverdig, som kikker makta i kortene og som får konsekvenser. Vi har nok ikke hørt: «Jeg gjorde en dårlig vurdering. Det vil jeg beklage» for siste gang i norsk politikk og journalistikk.
Hans Petter Graver, samfunnsdebattant og jusprofessor
Foto: Eva Dobos, UiO
Makt er evnen til å sette sin vilje gjennom. Mektige folk benekter ofte at de har makt, men makt er noe vi alle egentlig vil ha. Maktesløshet, som er det motsatte av makt, er det ingen som lengter etter.
Hvem har makt? Ofte er det slik at vi ikke kan gi noen makt uten samtidig å ta den fra noen andre. Makt er ofte et nullsum-spill. De som vinner et valg og får flertall, tar makten fra de som kommer i opposisjon. Men det finnes mange slags makt. Opposisjonen har også makt til å kontrollere og kritisere regjeringen. Slik kan de påvirke regjeringen, og dermed indirekte ha makt over hvordan landet styres.
Det farlige med makten er ikke makt i seg selv, men hvordan den brukes. Derfor må makten begrenses av spilleregler og rettigheter, og den må kontrolleres. Det er viktig hvordan viljen, som styrer makten, dannes. Vi har tro på at samfunnet styres for å realisere en demokratisk dannet kollektiv vilje, basert på kunnskap og fornuft. Utviklingen i de senere årene med Trump, nasjonalistiske strømninger i mange europeiske land, som Polen, Ungarn, Frankrike og Storbritannia, gir grunn til tvil. I denne sammenheng er Russlands angrep på Ukraina kanskje bare et uttrykk for at verden i større grad styres irrasjonelt. I en slik situasjon er makt farlig.
Makt er ikke nødvendigvis alltid et nullsum-spill. Hvis folk går sammen, kan de øke sin makt. Dette ser vi i folkebevegelser lokalt og nasjonalt, og i internasjonale sammenhenger gjennom organisasjoner som EU og NATO. Slik kan kanskje de som tror på kunnskap og fornuft demme opp for irrasjonelle strømninger.