Kristin Helle-Valle, som leder Litteraturhuset i Bergen, vil ikke stille seg bak de overordnede retningslinjene som skal motvirke seksuell trakassering og overgrep i jobbsammenheng. Retningslinjene ble utformet i kjølvannet av funn fra Undersøkelse om seksuell trakassering i bokbransjen (2021). Organisasjonene bak prosjektet, (Forfatterforbundet, Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU), Den norske Forfatterforening, Dramatikerforbundet, Oversetterforeningen, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen, Forfattersentrum, Tekstallianse og Balansekunst), har alle innført de åtte felles retningslinjene som skal motvirke seksuell trakassering og overgrep. Der setter Helle-Valle ned foten. Hun velger å ikke innføre dem på Litteraturhuset i Bergen. Kjære Helle-Valle: Du er ikke alene – om å sette ned foten, altså.

Verken lovverk eller regler

I saken jeg svarer på er Helle-Valle intervjuet fordi hun ikke vil innføre retningslinjene på Litteraturhuset i Bergen. Kritisk til bokbransjens nye regler for sosial omgang, heter den. Raffinert formulering, i Helle-Valles favør. Å være kritisk handler strengt tatt om å forholde seg granskende, vurderende, riktignok skeptisk – men, i bunn og grunn, overveiende. Helle-Valle er ferdig med å overveie: Valget falt på å forkaste dem.

Deretter blir overskriften rent misvisende: Det er retningslinjer det er snakk om. Ikke et lovverk, ikke engang et regelverk; det er ord til veiledning. Og de burde ikke være vanskelige å ta hensyn til heller. «Ikke misbruk posisjonen din for å oppnå seksuell oppmerksomhet», for eksempel. Eller «Diskriminering på bakgrunn av kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, seksuell orientering, alder, funksjonsnedsettelse, etnisitet, nasjonalitet og livssyn skal ikke forekomme».

Kritisk til bokbransjens nye regler for sosial omgang. Sosial omgang. For all del, det går an å bruke det ordet; men er det ikke en smule merkelig med tanke på at retningslinjene ble utformet på bakgrunn av Undersøkelse om seksuell trakassering i bokbransjen (2021)?

Pandemi-tallet

I saken jeg svarer på står det at 4 prosent oppga å ha opplevd overgrep eller seksuell trakassering i jobbsammenheng. Det stemmer ikke. Tallet ovenfor dreier seg kun om de to årene Norge var nedstengt grunnet pandemien. Ja, 4 prosent har opplevd seksuell trakassering eller overgrep «på jobb eller i andre sammenhenger der bransjekollegaer har vært samlet (fester, kurs e.l.)», men tallet viser utelukkende til en avvikende periode i norsk historie. Skrur vi derimot tiden tilbake til før pandemien, øker andelen fra 4 til 36,8 prosent. Det spesifiseres også i undersøkelsen at nedstengingen var bremseklosser.

Utsatt og stille

Informasjonen om respondentene i undersøkelsen viser at kun 12 prosent er mellom 18 og 30 år: Denne gruppen utgjør likevel over halvparten av alle som oppgir å ha vært utsatt for seksuell trakassering eller overgrep i jobbsammenheng. Videre er kun 8 prosent mellom 31 og 35 år: Disse oppgir nest høyest forekomst. Flertallet, 59 prosent av respondentene, er 46 år eller eldre. Disse oppgir den laveste forekomsten. Særlig kan en merke seg at aldersgruppen med flest respondenter er «65+», og 0 prosent av dem over 60 år oppgir å ha vært utsatt for seksuell trakassering eller overgrep i jobbsammenheng. 4 av 5 av utsatte svarer også at de ikke varslet. Dette kan trolig knyttes opp mot at det var et fåtall som visste hvordan de skulle varsle, og at de færreste sakene som ble varslet om, kun 23 prosent, ble fulgt opp. De utsatte er ikke få. De er stille.

Hvor, Helle-Valle?

La oss hilse på elefanten i rommet; Hvorfor? Hvorfor si nei til retningslinjene for seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplassen?

«Det som er farlig er at retningslinjene er så vage. Kan hvem som helst påberope seg å være krenket? Folk er ulike», sier Helle-Valle.

Jeg har flere innvendinger til dette utsagnet, men jeg begrenser meg til tre hovedpunkter:

1.   Først og fremst er jeg imot tanken om at å innføre retningslinjer med for vage formuleringer er «farligere» enn å la være. Men greit: Hvor? Hvor er de vage?

2.   La oss si at de er vage. Heidi Austlid i Forleggerforeningen understreker jo nettopp at en står fritt til å tilpasse dem slik en ønsker, og at de kan gjøres mer konkrete ved behov. Da er det jo greit: Hvor? Hvor vil du konkretisere dem?

3.   Folk er ulike, ja, men vi bør våge å stole på at en fellesnevner for de fleste er at man ikke vil «påberope seg å være krenket» helt uten videre. Jeg mener: Hvor? Hvor er disse menneskene?

Ordene lyser opp skjermen min: «Helle-Valle sier hun selvfølgelig er opptatt av at det ikke skal skje seksuell trakassering og overgrep. Hun mener det er mye dårlig oppførsel. Det skal være trygt å si ifra. Man må bli tatt på alvor». 

Helle-Valle, dette er kanskje det viktigste jeg vil formidle til deg:

Jeg tror deg. 

Det er derfor jeg spør: Hvor? Hvor er handlingene dine i tråd med disse ordene?

Et bedre ytringsrom

«Vi må ha arenaer og rom hvor vi tåler å ha det ubehagelig, og lære oss og stå opp for oss selv. Man er nær selvsensur og fryktbasert styring. Det fremmer ikke ytringsfrihet», sier Helle-Valle.

Jeg er ikke alene om å si meg uenig i dette. Ingvild C. Herzog, leder i Norsk Forfattersentrum, mener at en kultur hvor det er lettere å si ifra ikke vil gi et begrenset ytringsrom, men et bedre et. «Det handler ikke om å kneble eller begrense kunsten. Det handler like mye om å ivareta den», sier Herzog.

Det er noe i Helle-Valles retorikk som nesten er skremmende, nettopp fordi det stemmer. Vi må ha rom for ubehag, og lære å stå opp for oss selv; enten vi vil det eller ei. Det er ikke gøy, det er uunngåelig – og vi er alle innforstått med det. Nettopp derfor er det vesentlig å holde tungen beint i munnen. Det er enorm forskjell på å pushe egen komfortsone og andres intimgrenser. Vi skal tåle ubehag, men ikke seksuell trakassering; og å kreve av ansatte at ingen utsettes for det i jobbsammenheng kan ikke sammenlignes med sensur. Ytringsfriheten er nedtegnet i norsk lov, og er en viktig bærebjelke i samfunnet vårt. Den er også ikke absolutt.

Stillheten

Nesten fire måneder har gått. Hvorfor har jeg ventet så lenge? Jeg har ikke det. Grunnen til at jeg skriver først nå er enkel: Jeg har ikke lagt merke til saken før nå. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor har jeg ikke hørt et pip om dette? Jeg frykter at jeg har svaret på det også. Det lunkne engasjementet kan trolig ses i sammenheng med hvem dette i praksis berører, og, kanskje viktigst: Hvem det ikke berører.

Jeg vil tørre å vedde på at saken ikke hadde fått stå i fred i et millisekund, hadde Helle-Valle vært rektor på Amalie Skram VGS, for eksempel. Det hadde berørt flere. Kanskje hadde det ikke vært like skummelt å si ifra. Forhåpentligvis ikke like ensomt heller. Jeg tror også at mange som leste saken i februar har glemt den. Og forståelig er det. Det ville jo ikke gjort noen forskjell. For dem.

Vi kan kreve såpass

«Vi kan ikke påta oss ansvar for at folk ikke skal bli krenket. Jeg synes regelverk for oppførsel er naivt og barnslig i en voksenverden», sier Helle-Valle.

Vi skal ikke det. Ikke «vi». Du, Helle-Valle, har derimot et ansvar. Du synes regelverk for oppførsel er naivt og barnslig i en voksenverden? Det er retningslinjer det er snakk om. Men det vet du.

Jeg er kvikk i tonen nå. Kanskje fremstår jeg leken og ubrydd, men jeg er ikke det. Det henger en bisarr tåke over det hele. Vi hører det, dag ut og dag inn, vi i Norge er så liberale, ja, særlig i de største byene, foran resten, forut vår tid.

Jeg er 22 år. Nokså nyansatt på Litteraturhuset i Bergen. Glad i Sibylle Baier, lys øl, revebjeller, mammaen min. Hvorfor må jeg gjøre dette?

«Én ting er å følge dem selv. En annen ting er å kreve det fra andre», sier Helle-Valle.

Ja. Det er to forskjellige ting. To helt forskjellige, helt rimelige, helt vesentlige ting. Vi må alle legge ned arbeidet som trengs for å være folk som viser grunnleggende respekt for hverandre. Det klarer vi. Det er kanskje verre med neste punkt, det som belyser arbeidet vi må legge ned for å erkjenne at vi også, alle sammen, fortjener å bli vist grunnleggende respekt. Det er hardt arbeid, men vi må gjøre det. Vi fortjener å gjøre det.

«Vi er ikke en ungdomsklubb». Du har rett, Helle-Valle. Vi er en arbeidsplass.