Var på do i dag tidlig. Fint det. Eller, utsøkt vil jeg vel nesten si. Resten av kollektivet hadde for lengst dratt, så mitt fornødne fikk foregå i etterlengtet ro og sårt tiltrengt mak. Det er i slike stunder man virkelig får tid til å tenke stort. Skjønt, når mobilen er forlagt og man ikke blir sittende å bla i reels. Ingenting som er verre for storhetstenkning enn reels.

Uansett. På do og tenker stort. Forsøksvis. Går litt treigt i dag bare. Ideene strømmer liksom ikke på som vanlig. Men så, akkurat idet jeg er i ferd med å gi opp og begynner å tørke meg, demrer det. Blir veldig oppstemt, bare så vidt ikke papiret brast og alle fem fingre i rumpa satt fast. Man skal bli gravejournalist! Og det på dagen. 

Tenk da! Avdekke hemmelige smutthull som står i direkte årsaksforbindelse med noe helt for jævlig, som man tidligere antok var forårsaket av noe helt annet og uhåndgripelig. Har jo litt erfaring og ganske bra utgangspunkt som innehaver av et verv i en studentavis som satser på dyptpløyende journalistikk. 

Hva skal man grave i da? På dodøra henger et dikt av Rolf Jacobsen, Byens Metafysikk. Aldri helt skjønt hva det handler om, men har lenge festet meg ved «byens jernkledde innvoller». Synes det er et så fint bilde på vann og avløp. Og der har du det kanskje? Vann og avløp altså. Er jo ingen som har peiling på det bortsett fra de som faktisk jobber med det. Med andre ord, ypperlige forutsetninger for å holde noe skjult fra offentligheten. Kanskje er arbeidsforholdene helt uutholdelige? Mulig infrastrukturen er i ferd med å bryte sammen i samtlige ledd? Har for øvrig fra en tidligere tenke-stort-på-do-session funnet ut at det meste her i verden henger sammen. Kanskje vil ikke graving i vann og avløps-businessen alene lede frem til noe. Men står ingenting i veien for at jeg her ledes inn på sporet av noe annet og virkelig stort. 

Tørker meg ferdig og trekker ned. Doen surkler en stund før den avgir et plumpt sukk. Ikke vær redd du doen – nå skal det endelig frem for dagen hvilke kummerlige forhold det jobbes under der nede!

Sender en mail til Bergen Vann med det samme og spør om å få være med en tur ned i kloakken. Høre litt om hvordan det arbeides der nede og sånt. Tenker det er greit å holde seg lokalt sånn i første omgang. Får heller jobbe meg oppover i systemet etter hvert. 

Det tar ikke mange timene før jeg får svar. Et veldig hyggelig et. Jeg er hjertelig velkommen. Blir jo litt betenkt da. Det var da veldig så velkommen jeg var da? Tyder ikke på noen som skulle holdt noe skjult. Men etter nærmere overveielse lurer jeg på om det heller er slik at de her øyner en mulighet til å sette seg i et godt lys. Typ, her kommer en kis fra studentavisa – han kan vi fint bruke til å reklamere litt, så holder andre seg unna. Ja, er nok sånn det er. 

Så er dagen der. Vi skal møtes utenfor Grieghallen hvor vi skal kjøre ut til renseanlegget på Flesland. På vei ned har jeg gira meg opp med noe skikkelig Elvis på øret. Er ikke sikkert det blir Pulitzerpris-materiale, men man kan jo aldri bli for sikker. Det skrumper seg i rumpa, så gira er jeg. Til og med ordnet med bra fotograf. 

Hun fra Bergen Vann viser seg å være veldig hyggelig. Trude Haugen heter hun, og jobber som kommunikasjonsrådgiver. Tidligere har hun jobbet som journalist. Dette er bra observasjoner å gjøre seg tidlig. Hun kjenner gamet, så her må jeg velge min tilnærming med omhu.

Vi begynner å kjøre. Har lest meg litt opp på hvordan dette med avløp fungerte i riktig gamle dager, så føler det er bra å starte der. Trude kan en hel masse, og det var, som jeg trodde, helt for jævlig før i tida. Det var utedo og åpen kloakk. Ideen om rensning hadde de ikke kommet opp med ennå, så folk fikk en hel masse sykdommer.  

Så går praten over til det moderne rensesystemets prinsipper. Her har jeg ikke gjort like grundig research. Føler meg litt dum, men prøver å følge med så godt jeg kan. Det er Trude som har tatt over styringa nå. Hun snakker om bakteriell rensning, klima- og miljøansvar, og den intrikate ingeniørkunsten som muliggjør det hele. Prøver å finne en god inngang til å begynne å grave. Men den ligger der liksom ikke helt. Fotografen må jo tenke hun er utsendt med en real amatør. Men nei, nytter ikke å tenke sånn. 

Det blir mer teknisk prat. Soner litt ut av og til. Lurer litt på hvor lang tid det tar før bæsjen min fra i morges ankommer renseanlegget, og om det er sånn at vi kanskje kan kappkjøre med den? Men blir for dumt å spørre. Hadde vært litt kult da. Være der idet den dupper seg inn med alle de andre kladdene, og så smile triumferende til den. Jeg kom først! Men har vel ikke særegen nok kladd til at jeg ville gjenkjent den. Burde ha fått den farga på et vis. 

Før jeg rekker å bestemme meg for om konditorfarge eller å spise mengder med rødbeter ville fungert best, er vi fremme. Trude stopper bilen foran det som ligner en enorm garasjeport. Hun foreslår å la fotografen sitte foran. Tunnelen ned til anlegget er visst helt rå og bør fotograferes. 

Blir litt bitter, men setter meg likevel baki. Trude har sikkert også gjort seg opp en mening om mine journalistiske evner. De duger vel verken til å reklamere eller grave, og som tidligere journalist vet hun at folk nå er blitt vel så opptatt av kule bilder som godt skrevne saker.

Er i ferd med å miste hele styringa nå. Bestemmer meg for å bytte taktikk og heller være litt mer flue på veggen. Kan fort bli for åpenlyst at man er her for å grave, og da får man ikke gravd noe særlig. 

Nede i anlegget begynner vi omvisningen. Først ut er innløpet. På vei dit møter vi en av de ansatte. Hun forteller at vi skal være forsiktige med å oppholde oss der for lenge. Er i overkant mye hydrogensulfid der nå som kan gi hodevondt. Her er det noe! Men før jeg rekker å grave tar hun frem en gassmåler. Den begynner å pipe hvis nivåene blir for høye. Det var da ergerlig. Sikkerheten er ivaretatt. Men var ganske nære noe der.

Innløpet er en liten tunell. Midt i renner en meterbred bekk med kloakk og avløpsvann. Trude går et lite stykke inn i tunnelen og holder opp en liten lyskaster. 

– Sånn, nå blir det lettere å ta bilder! 

Det var da voldsomt så mye fokus det skulle være på disse bildene da! 

Knyter seg litt. Men har vel ingen andre enn meg selv å klandre. Jeg ser ned i det brungrønne vannet. Det sildrer, akkurat som en bekk. Og plutselig får jeg øye på en kladd som er umiskjennelig lik den jeg trakk ned i dag morges. Kanskje kom jeg først likevel?

Om det er triumfen over å tilsynelatende komme først eller de høye verdiene av hydrogensulfid som spilte meg et puss, så blir jeg i hvert fall litt lettere til sinns idet vi kommer ut av tunnelen.

Vi tas med videre til grovristen. Første ledd i renselsesprosessen. Her fanges alt som ikke er bæsj og væske opp. Mye ufordøyd mais, snus og noen våtservietter. Trude forteller at det ikke er sjeldent de finner bankkort. De har til og med funnet dildoer. 

Tanken på en som stapper en dildo ned i do gjør meg enda lettere til sinns. Av en eller annen grunn. Tror det har å gjøre med at jeg alltid har vært redd for å være dum. Ikke få til ting skikkelig. Og sånn går man der da, fortvila, og da er det så jævlig lett å bli revet med når du først er inne på noe. Blir fort jævlig smart da! Og så blir du dum igjen, like fort. Men det kunne vært verre. Jeg kunne vært dildostapper. 

Men det er ikke bare det som gjør meg lettere til sinns. For akkurat som dildostappingen helt sikkert virket som en god idé i øyeblikket, innser jeg nå at denne gravejournalistideen er fåfengt. Og akkurat som dildostapperen helt sikkert våknet angrende dagen etter, angrer jeg nå på mitt opprinnelige ønske om å finne grums. Ble revet med der. Ser det nå. 

Denne gravingen får jeg komme tilbake til en annen gang. Må nok flere do-sessions til. Hvor mange ganger har vel ikke Julian Assange vært på do?

Omvisningen fortsetter. Det er mye lettere å følge med uten denne gravingen hengende over seg. Vi tas med til trinn to. I digre kar tromles vannet slik at man får separert sand og fett. Av og til blir det for mye fett i avløpsrørene, forteller Trude. Da står rørene i fare for å tettes. Særlig rundt juletider kan dette bli utfordrende. Mye ribbe og pinnekjøtt er dårlig nytt for både rør og anlegg. 

Fritt for fett og sand ledes avløpsvannet videre til digre bassenger. Der jobber en etablert bakterieflora på spreng med å drepe de farlige bakteriene, mens slammet ledes videre til avvanning og ytterligere tørking så det kan benyttes som biogass. Det blir stille en stund mens alle tre skuer utover bassenget. 

Man kan nesten bli litt rørt av hvor langt man har kommet fra de åpne rennene i gata. De har virkelig skjerpa seg de som driver med dette. 

Og så begynner hun å snakke om klimaansvar. En del om anleggets, men først og fremst oss innbyggeres. For når alt kommer til stykket kan et renseanlegg bare gjøre så mye. Resten må vi forbrukere sørge for. Og det sørger vi ikke godt nok for. Og brått skrumper det seg bak igjen. Men det ligner ikke helt det oppgiringsskrumpet fra tidligere i dag. Det forekommer meg mer som et mildt ansvarsfølelseskrump. Det er kanskje ikke et skup, men har her fått vesentlig og kritisk informasjon om oss innbyggere. Og den er det min jobb, som journalist, å videreformidle. Også sier Trude noe flott som jeg håper jeg husker, for dette bør jeg avslutte artikkelen min med:

– Vi drikker det samme vannet som dinosaurene en gang gjorde. Vi har ikke fått noe mer eller mindre av det siden da. Vi har det vannet vi har, og da er det vel bare rett og rimelig at vi tar vare på det som best vi kan. Det er kun tiss, bæsj og dopapir som skal i do.

LES OGSÅ: Etikk og økohvete