Da dronning Elizabeth II gikk bort på Balmoral slott i Skottland torsdag 8. september var hun den lengstlevende monarken i britisk historie. Ikke nok med det, hun var også en av de siste gjenlevende fra sin generasjon. Ikke bare i Storbritannia, men i verden.
Hennes far, George VI, døde i 1952. Når man hører fortellinger fra hennes barndom forstår man hvor lenge siden det er. En gang tok han henne med ut på plenen foran slottet for å lære henne å skyte i tilfelle tyskerne kom. Historien ble fortalt til Jonas Gahr Støre som fersk utenriksminister for 17 år siden. Det finnes besteforeldre i både Norge og Storbritannia som har levd hele sitt liv uten at en tronarving har tatt over i Storbritannia.
Elizabeth IIs bortgang er med andre ord ikke bare historisk, men en hendelse som vil kunne komme til å ha enorme betydninger. Ikke bare for Storbritannia, men for verden. Da hun tiltrådte i 1952 etter sin far var hun bare 25 år. Fortsatt en ung kvinne og et mer eller mindre ubeskrevet blad.
Når prins Charles nå overtar og blir kong Charles III, er han 73 år. Han har hatt mer enn nok tid i offentligheten til at folk har dannet seg et bilde av ham, og det bildet er ikke utelukkende positivt. Han er slått i popularitetsmålinger både av moren, sønnen og sønnens kone Kate. Den britiske historikeren og kongehuskjenneren Robert Lacey har sagt til NRK at han mener Charles’ manglende popularitet skyldes forholdet til Camilla og den skandaløse skilsmissen fra Diana på nittitallet. Charles har også uttalt seg om alt fra klimaendringer til sitt syn på moderne arkitektur – noe som åpenbart har satt ham på kant med enkelte velgergrupper og arkitekter.
For hans mor ville slike påfunn vært uhørte. Det er det en grunn til. I en tid der politikere splitter folkeopinionen som aldri før, også i Norge, trenger særlig Storbritannia et samlende overhode om unionen skal klare å holde sammen. For både innen- og utenfor Storbritannias grenser pågår det debatter om monarkiets rolle.
Debatten om monarkiet har pågått i Canada siden 1970-tallet, og i en spørreundersøkelse foretatt tidligere i år av et canadisk opinionsbyrå svarte bare 21 prosent at de fortsatt vil beholde monarkiet. 34 prosent ville foretrukket William som konge, og bare 17 prosent liker tanken på Charles som overhode.
Det spekuleres nå også i om Elizabeths bortgang vil føre til at Skottland én gang for alle pakker snippesken sin og drar – og slik skaker selve grunnvollene i Storbritannia.
Noen mennesker befinner seg i offentligheten i så lang tid at de blir mer enn offentlige personer – de blir institusjoner. Nærmest en slags målestokk som tydelig markerer et skille mellom tiden før og etter dem. Dronning Elizabeth II var definitivt en slik person, og i en slik grad at selv standhaftige republikanere motvillig har måttet forholde seg til henne. Ikke bare fordi hun levde så lenge. Også fordi hun opparbeidet seg respekt og til og med en viss popularitet selv blant sine argeste motstandere. Rett og slett fordi hun utførte sine plikter, som britene ville sagt det, come rain or come shine.
Hun var også et svært privat menneske, karakterisert av blant andre Jonas Gahr Støre som «en introvert». Derfor klarte hun, uansett om hun ville det eller ikke, å skape en aura av mystikk rundt seg og sin person. Dette, kombinert med at hun var av den gamle skolen og aldri delte politiske – eller andre, for den saks skyld – synspunkter med offentligheten, gjorde at hun for det meste var en veldig ukontroversiell monark og fungerte som et samlende midtpunkt for Storbritannia gjennom sine 70 år på tronen.
Fordi hun hadde et så langt liv klarte hun også å oppnå en slags kultstatus blant yngre generasjoner, omtrent som en perifer bestemor.
Etter 96 år og 15 statsministre blir man nemlig mer enn bare et vanlig menneske – man blir en svunnen tids relikvie.
Dette var damen, nei, monarken, som overlevde både Churchill og Thatcher, og hun gjorde det med en stødig hånd på rattet.
Når hennes sønn Charles nå tiltrer som konge blir derfor ikke spørsmålet om verden vil endres etter hennes bortgang, men når.
LES OGSÅ: Individet mot samfunnet