Sent på kvelden, søndag 28. august holdt Cinemateket utekino i forbindelse med sitt 30-årsjubileum. På skjermen ble den italienske klassikeren «Cinema Paradiso» vist på 35 mm brede filmruller. Før filmen rullet kunne Cinemateket med stolthet fortelle salen at dette var den første arkivgodkjente utekinoen med analogfilm i Norge.

Mens Philippe Noiret og Enzo Cannavale fikk skinne på skjermen, var kveldens virkelig store stjerner de to gamle filmmaskinene som summet under filmen. Duoen har blitt døpt Thelma og Louise. 

Filmmaskinist Sigurd Wik forteller om hvordan maskinene støvet ned i andre etasje på samfunnshuset i Otta i ti år. Hele huset skulle rives sammen med filmmaskinene, om ingen hentet de.

– Da fikk vi ganske dårlig tid. Vi kjørte bort, demonterte maskinene, og hentet dem. Vi monterte de på nytt i Bergen, og de ble stående i et år før vi fant ut av vi måtte bruke de til noe, forteller Wik over telefonen. 

Dette var starten på ideen om en utekino som viste 35 mm-film, noe som aldri før er gjort i Norge.

 – Det ligger i Cinemateket sitt DNA å gjøre de litt ekstraordinære tingene som ingen andre gjør, så dette prosjektet var midt i blinken. Daniel, hovedmaskinisten, brukte stort sett helt hele sommeren på restaurering. Vi kom nesten i mål, men ikke helt, så det var mye stress nå i innspurten, forteller Wik.

Wik forteller om den tunge jobben med å restaurere Thelma og Louise. Sentralt i prosessen var ønsket om å bevare de originale lampehusene.

– Lampehus er en metallboks med selve kinolampene. De sender ut lyset gjennom en projektor som gir film på lerretet. 

Dette lyset er såpass sterkt at lampehusene er nødvendige for å beskytte mot det økende trykket, og kan ikke åpnes før 10 minutter etter at filmen er ferdig. 

– Vi hadde veldig lyst til å bruke de originale lampehusene, så de måtte bygges om innvendig, for å tilpasses nye kinolamper. Så det var også en prosess som tok mye tid, forteller han videre. 

 – Var det noen fordeler ved å bruke de originale lampehusene?

– Fordelen er jo at vi mener at det å bruke originaldeler har en verdi i seg selv. Det er ikke noen store kvalitetsforskjeller, men vi hadde lyst til å ha mest mulig originale fremvisninger.

 Å bevare originaliteten er et gjennomgående tema for analoge filmvisninger. I dag kommer slike maskiner i par, akkurat som Thelma og Louise, med den hensikt å bevare dem best mulig. Wik forteller at det hele ligner det som skjer på museer.

 – Cinemateket har tilgang til dette store 35-mm filmarkivet som ligger i Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Så vi har tilgang til veldig mange, om ikke alle filmer som har gått på norske kinoer. De ligger som filmkopier i Nasjonalbiblioteket. En spillefilm består av kanskje fem-seks ruller med film. 

Normalt sett blir disse spleiset sammen til én stor rull som vises på en maskin. Dette forklarer Wik at de ikke får lov til lenger av Nasjonalbiblioteket, da det sliter på filmen.  

– Siden dette er arkivmateriale ønsker de å beholde de lengst mulig uten så mange skader. Skader som små striper eller støv, som du ser på filmen. Derfor må de vises på to maskiner. Det vil si at en rull, som kanskje er ett kvarter-tjue minutter lang, vises på en projektor først, og så når den er ferdig switcher vi over til en ny rull på den andre maskinen, forhåpentligvis uten at publikum ser det. Det er målet da.

Avslutningsvis snakker vi litt om hvordan man ender opp som filmmaskinist. Wik understreker at det i stor grad handler om erfaring.

– Tidligere har det vært kurs, en slags kort utdanning, for å bli kinomaskinist. I dag er det stort sett erfaringsbasert arbeid. Hvis man har erfaring får man gjerne jobben. Og det er ikke så mange som har det, sier Wik lurt.

–Siden du er filmmaskinist: Hva er dine favorittfilmer?

– Oi, den er vanskelig! Jeg liker mye gammel film. På Cinemateket viser vi en blanding av både nytt og gammelt. Jeg tror «Cinema Paradiso» kunne vært en av dem. Den handler om det vi jobber med, det som skjer i kulissene. Og noe western som er litt eldre, sier han før han tar en kort tenkepause.

– Jeg er også veldig glad i 70 mm-film – en annen av disse gamle filmformatene. Hvis jeg skal si en 70 mm-film, må jeg si «Lawrence of Arabia», fastslår han tilslutt. 

For alle som ikke kan like mye om film, er 70-mm film dobbelt så bred film. Wik forklarer at for oss publikum er forskjellen i hovedsak bildekvaliteten, men for filmmaksinistene er det en helt annen prosess bak kamera. Og til de ekstra nysgjerrige viser Cinemateket 70 mm-film hver søndag i hele november.

LES OGSÅ: Brann har endelig et lag i toppserien!