– Jeg mener at å ha en jobb ved siden av studiene er svært positivt. Det å få arbeidstrening og en fot innenfor yrkeslivet mens man studerer, er en bonus i tillegg til inntektene, uttalte utdanningsminister Ola Borten Moe til VG høsten 2021. 

Han svarte på spørsmål om den høye andelen arbeidende studenter i Norge. Tre dager senere sa han også klart nei til økt utdanningsstøtte. Dette har regjeringen holdt fast ved, og Borten Moe har ved flere anledninger fortsatt å snakke om hvor positivt det er at studentene skaffer seg arbeidserfaring. Blant annet i intervjuer hvor han har blitt stilt spørsmål om trang studentøkonomi og det høye antallet arbeidende studenter i Norge.  

Er det virkelig sånn at man må presse studenter til et økonomisk bristepunkt for at de skal ha et insentiv til å skaffe seg relevant erfaring? 

Studenter er aktive. De engasjerer seg i studentpolitikk, solidaritetsorganisasjoner og støttetilbud. De arrangerer festivaler, konserter og debatter. De lager magasiner, utstillinger, apper, you name it. Noen av dem tar ubetalte internships, sommerskole eller ekstra praksisopphold. Ifølge tall fra SSB har 66 prosent av dem også allerede betalt arbeid på siden. Det eneste man oppnår ved å presse studentøkonomien ytterligere er at man legger føringer for hvem som får erfare hva. 

De som kan ta seg tid og råd til det, blir ulønnede studentpolitikere, tillitsvalgte, organisasjonsledere eller ubetalte praktikanter i relevante bedrifter. Studenter som har råd til det kan skaffe seg verdifull CV-mat. Studenter som ikke har råd til det kan skaffe seg mer erfaring med espressomaskin og øl-tapp. 

Mine mest relevante erfaringer har jeg ikke tilegnet meg mens jeg jogget rundt i servitørsko og lurte på «hvem det nå egentlig var som skulle ha denne omeletten?» De har jeg fra frivilligheten. Skriving, redigering, pitching og redaksjonelt arbeid. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at slike erfaringer kan komme meg minst like godt til nytte i et ferdig utdannet arbeidsliv, som all kaffen jeg serverte i en tidligere servitør-tilværelse. 

Nå skal jeg ikke sitte her si at erfaring fra yrker som ikke krever noen utdanning ikke er verdifull. Det er den absolutt. Jeg skal heller ikke påstå at Borten Moes arbeidserfaring som gårdbruker og brøytebilsjåfør fra studietiden ikke har kommet han til nytte som politiker. Det må likevel være rimelig å anta at flere av de politiske vervene han påtok seg i som student også har bidratt til å få han dit han er i dag. 

Nå har både jeg og Borten Moe klart å skaffe oss ubetalt, men relevant erfaring, til tross for en presset studentøkonomi. Borten Moe har riktignok selv uttalt til Universitas at karakterene som resultat ble «blandede». Jeg på min side, har vært heldig med lav leie og fast forutsigbar sommerjobb. Det har gitt meg rom for å fokusere på faglig fordypning og frivillig erfaring i semestrene. Men den luksusen er det ikke alle som har. 

Flere studenter har timeplaner fullstappet med obligatorisk undervisning, og flere studenter betaler syv eller åtte tusen for et enkelt rom i kollektiv. Da sier det seg selv at deres muligheter for både frivillig erfaring og videre fordypning i eget studium blir begrensede.

Det ble sagt ganske greit på den første forelesningen jeg gikk på. Professoren hadde sett seg lei av studenter som strøk på eksamen fordi de hadde tilbragt studietiden på varetelling istedenfor på lesesal. Han forstod at mange trengte de ekstra inntektene, men oppfordret oss likevel til å reflektere over hva vi valgte å bruke mest energi på. «Tenk litt over hva som er viktigst for din identitet akkurat nå. Er du student? Eller er du butikkmedarbeider på Rema 1000?». 105 216 fikk tilbud om studieplass via samordna opptak i år. Men med dagens økonomiske situasjon må man kanskje regne med at vi i praksis får færre studenter og nettopp flere butikkarbeidere på Rema. Det er vel strengt tatt ikke heldig for noen. 

En regjering som gikk til valg på å øke utdanningsstøtten og studentenes kjøpekraft, fører nå en politikk som bidrar til å øke forskjellene mellom studenter som får økonomisk støtte hjemmefra og ikke. Det tar seg dårlig ut. Arbeiderpartiet som gikk til valg på slagord som «Nå er det vanlige folks tur.» stiller seg bak en politikk som forsterker ulikheter i samfunnet. Det ser ikke dødsbra ut det heller. 

Hvem er disse vanlige folkene? Det er vanlige studenters tur til å jobbe i dagligvarebutikk. Det er bemidlede studenters tur til å jobbe som politikere, arrangører, formidlere og ledere.

Ikke misforstå meg. Ifølge en undersøkelse av Sentio fra 2019 får 37 prosent av alle studenter hjelp hjemmefra. Det unner jeg dem virkelig. Samfunnet er tjent med at flest mulig får engasjere seg i studiene sine og skaffe seg relevant erfaring. Forskjeller vil det også alltid være.

Problemer vil derimot oppstå om forskjellene blir så store at de får innvirkning på hva slags muligheter folk fra ulike samfunnslag får til å erfare, utdanne og utvikle seg. Det er ikke bra for størsteparten av studentmassen, og det er heller ikke bra for fremtidens arbeidsliv. Det må de folkevalgte gjøre noe med.

Men så langt virker det som om de er mer opptatte av å snakke om hvor fint det er at studenter får skaffet seg erfaring fra arbeidslivet. 

Arbeidserfaring er vel og bra, men vi snakker ikke om at studentene skal slutte å jobbe. Vi snakker om at studentene ikke skal måtte jobbe så mye at de ikke har tid til å erfare andre nyttige ting. Både når det kommer til frivillighet og fordypning innen egen utdanning. Hvis den økonomiske utviklingen vi har sett de siste årene får fortsette, kan vi fort havne der. 

Kanskje er det utenfor de folkevalgtes evner å stanse den? Hvis det er tilfellet så hadde det vært kult om de i det minste kunne slutte å late som om de gjør studentene en tjeneste. 

Det er ikke bare nedlatende og umyndiggjørende. Jeg synes faktisk også at det er ganske frekt. 

LES OGSÅ: Homosaprimitivus