– Kan vi ta intervjuet i et smug? 

Lokasjonspreferansen slår undertegnede som litt underlig, men er kanskje helt naturlig, gitt at den kommer fra Norges nye punkstjerneskudd. Hudkreft er i Bergen for å spille på Høydenfestivalen, og har i siste liten fått tak i alt utstyr, etter litt trøbbel ved avreise.

– Johannes klarte å forsove seg, så han fikk ikke med seg bassen. Men det løste seg!

Bandet, som ga ut sin første singel i 2017, har på kort tid blitt en viktig del av det norske punklandskapet. Den spede begynnelsen oppstod på Loud Bandcamp, en musikkcamp for jenter i Fredrikstad, der bandets nåværende trommis Stella Oter Lindeberg og vokalist Leah Røkke fikk mersmak for å lage musikk. Da daværende gitarist og bassist etter hvert valgte å prioritere skolen, kom gitarist Roksana Niebrzegowska og bassist Johannes Granaas Danielsen inn. Debutalbumet Nevemagnet kom i september i fjor, bestående av 13 energiske låter i høyt tempo, med hardtslående titler som «Jentemonsteret» og «Kulturelitens barn», og mottok strålende kritikker.

– Det virket vel som at både anmeldere og lyttere likte det godt. Det var en fin periode. Vi fikk bekreftet at det vi synes er kult, synes andre også funker. Det er hyggelig, sier Niebrzegowska.

Å definere punk

Jeg spør hvilket forhold bandet har til sjangeren punk, som ofte kan virke vanskelig å definere. Det skal kanskje ofte være innforstått at noe er punk, uten at det egentlig skal være sjangerbestemt?

– Jeg tror det er grunnleggende upunk å sette rammer rundt hva det er. Det er med en gang veldig lite punk, sier Lindeberg.

– Vi har jo opplevd kritikk rundt hva vi omtaler oss som. Og skrevet en sang om det, for så vidt, om punkens normer og regler, skyter Niebrzegowska inn.

Niebrzegowska sikter til låta «Punken er død og Hudkreft drepte den», som er å finne på albumet Nevemagnet.

– Ja, for mener dere at punken er død?

– Den sangen skrev vi etter at noen hadde tagget nettopp den setningen, «punken er død og Hudkreft drepte den», på doen på Blitz. Det må også nevnes at det var skrivefeil i Hudkreft, som er imponerende, forteller hun.

 Hvilken skrivefeil?

–«Hudkeft». De glemte r-en. Det er ikke usannsynlig at det ble skrevet i beruset tilstand, så under ble det skrevet «legg ned flaska og slutt å sutre». Da vi så hele utvekslingen der på doen tenkte vi at det var veldig gøy, og noe vi ville skrive en sang om, fortsetter hun.

Bandet forteller at de møter mye formeninger om hvilken musikk de skal lage.

– Nå kan ikke Johannes relatere så mye til dette, men som kvinnelige musikere generelt, og som kvinner i punkemiljøet spesielt, opplever vi mye mansplaining, og at folk mener vi kan mindre enn de etablerte mennene der ute, sier Niebrzegowska.

Er ikke det litt underlig kritikk, i og med at punken kanskje defineres litt av å være nettopp upolert og skranglete?

– Det tror jeg varierer veldig, sier Lindeberg, før hun fortsetter: – Honningbarna er jo for eksempel veldig teknisk flinke, og tidvis ganske polerte, men lager også dritbra musikk. Folk kan finne på å si at det ikke er punk, men jeg tenker at det er det. De rammene som finnes er ganske løse, og det handler mest om hva man definerer seg selv som. Bare gi litt faen i det og lage det man har lyst til å lage.

– Definerer dere dere som punkere?

– Jeg vet ikke om jeg definerer meg som en punker, men jeg definerer vår musikk som punk.

 Gammelpunkerne har vokst opp

– Norge har en veldig sterk tradisjon for punk. Er det noen av de eldre punkbandene dere er ekstra inspirert av?

– Når vi får det spørsmålet pleier vi å trekke frem Kjøtt og The Aller Værste, sier Røkke. 

Hun trekker også frem Blitzbandet Life… But how to live it, som viktig inspirasjonskilde.

– De har definert mye av den nye sounden vår. Det er kanskje den retningen vi beveger oss i, med mer melodiske riff og melodilinjer på vokalen. Men vi finner også inspirasjon i de mer klassiske punkbandene, som Wannskrækk og Bøyen Beng.

– Opplever dere at dere har et press på dere for å videreføre den norske punktradisjonen? Ta over stafettpinnen, liksom?

– Jeg tror vi kan kjenne på at folk mener at vi beveger oss vekk fra punken, nettopp fordi vi begynner å eksperimentere mer, sier Niebrzegowska.

– Men jeg føler at de som kommer med den kritikken ofte er folk omtrent på vår egen alder, sånn skikkelig hardcore skinheads, skyter Røkke inn, før hun fortsetter. 

– «Kaller dere dette ska, liksom? Dette er ikke i nærheten av ska, eller punk eller noe av det dere tror dere definerer dere som». Sånne kommentarer kan vi få litt av. Mens jeg opplever at gammelpunkerne har lagt det litt fra seg. De har vokst opp, på en måte.

– Dere mener at gammelpunkerne har lagt definisjonsmakten litt fra seg?

– Jeg tror det er en ganske ungdommelig impuls å ha et sterkt behov for å definere alt hele tiden. Man prøver å finne ut av ting, og da føles det enklest og lurest å prøve å skjønne hva det er. Og det tror jeg mange eldre legger mer fra seg, sier Lindeberg.

 I gang med nytt album

På spørsmål om planen videre er det tydelig at det er ny musikk på gang, til tross for litt uenighet rundt hvor nært forestående den er.

– Vi jobber med et nytt album. Vi kan ikke si akkurat når det kommer, men det nærmer seg, sier Niebrzegowska.

Resten av bandet protesterer.

– Nei, det er å ta litt hardt i.

– Men det er i gang! Vi jobber med saken.

LES OGSÅ: En vennskapsfestival