Det er ikke altfor lenge til vi får muligheten til å navigere oss gjennom den dynamiske jungelen som er Edvard Borneo. Det selvtitulerte albumet BORNEO kommer en gang mellom januar og februar. 

Vi hadde æren av å presentere den nye singelen og musikkvideoen So Lonesome I Could Drive i slutten av august. Nok en gang har vi plukket opp røret, for å snakke med Borneo om albumet i sin helhet. 

– Jeg har hentet inspirasjon fra mye forskjellig. Først og fremst Bob Dylan, Joe Walsh og Nick Drake, forteller Borneo.

Vi har fått en snakkesalig og reflektert mann, oppkalt etter en øy, på telefonen. Han forteller at inspirasjonen i musikkverdenen hovedsakelig ligger hos «de gode, gamle gutta». I Norge er det Stein Torleif Bjella og Real Ones som har påvirket gitarmannens musikalske sving. 

– Litt nyere er blant annet Daniel Romano, som jeg er svært inspirert av nå.

Men det er ikke bare andre musikere som inspirerer artisten. Alle har vel ligget på en strand akkompagnert av god litteratur. Hos Borneo er det litteraturen som er inspirasjonens kelner. 

– Bøker kan ofte gi meg mye inspirasjon, der for eksempel «Steppeulven» av Hermann Hesse fortsatt kan påvirke tekstene mine selv om det er årevis siden jeg leste den, tenker han høyt.  

En inspirasjonens bølge skylte over stranda, og Borneo lot seg fascinere av Hesses måte å skrive om en indre prosess – uten å være sutrete. 

Med dette perspektivet har han skrevet om personlige bestridelser, gjennom mer lystige introspeksjoner. Borneo slenger seg i sine egne lianer, og den nyeste singelen hans gjenspeiler inspirasjonskildene vi har fått høre om. 

«So Lonesome i Could Drive»

Til tross for at tittelen er et pek mot legendariske Hank Williams’ «So Lonesome I Could Cry», er det lite med lydbildet i Borneos siste låt som minner om Williams og hans melankolske sinn. Teksten, som Borneo har sittet på i hele syv år, bærer imidlertid preg av å være skrevet på en noe grå dag.

– Det var fredag og jeg var med en gjeng, men ville helst være alene. Da satt jeg meg i bilen og kjørte så langt jeg kom. Til slutt kjørte jeg helt til hytten, satt meg ned i sofaen og skjenket et glass rødvin. Så skrev jeg denne låten.

– En voldsomt bokstavelig tittel, altså?

– Rett og slett. Å være sosial føltes bortkastet i det øyeblikket, og jeg ville heller gjøre noe kreativt. Så denne låten ble til i form av en plutselig bølge av kreativitet.

Det samme kan sies om låtens musikkvideo, som er skrevet og regissert sammen med den tidligere spellemannsnominerte Samuel Rud Dale. Der den nå legger frem et kjærlighetsforhold mellom to gitarer, var planen at den skulle handle om noe helt annet.

– Jeg begynte på kickboksing for å overvinne sjalusi etter et kjærlighetsbrudd, og etter en stund fikk jeg for meg at jeg ville lage en musikkvideo hvor jeg sloss med en gitar. Vi hadde rekruttert inn en bodybuilder som skulle ha på seg en gitarmaske og sloss mot meg, forteller han entusiastisk. 

Alt var lagt til rette for at ideen skulle bli gjennomført. Så gikk det galt.

– Bodybuilderen skar seg på en spiker og ble skamsyk! Vi hadde leid en boksehall og alt var klart, men så måtte vi plutselig gjøre noe helt annet. 

Og noe annet ble det. På samme måte som låten ble skrevet ved en flom av kreativitet, ble musikkvideoen også laget med et plutselig kreativt overskudd.

– Vi måtte skrive en helt ny historie mens vi rallet rundt i en gammel Suzuki Baleno som vi hadde fått da jeg flyttet ut av et dødsbo. Det ble et voldsomt skippertak, men resultatet ble verdt det.

Den ferdigstilte, lett absurde versjonen av musikkvideoen åpnes med at kunstneren Jon Th. Josefsen gir Borneo en gitarmaske.

– Det var fint å lage en historie på den måten! Josefsen har laget mange gitarer av spader, økser og all slags, så ideen var at han viste meg en magisk gitar jeg kunne gå inn i og gi den liv, litt som Pinocchio.

Sjekk ut Borneos musikkvideo So Lonesome I Could Drive her!

Welhavens innflytelse 

Borneo er en av flere kunstnersjeler innenfor kulturklyngen Welhaven Kollektiv. Her henter han krydder til sin allerede kokende gryte. Stoff har tidligere skrevet om Welhaven og deres multikunstneriske institusjon i hjertet av Bergen by. Krydderet hentes dermed fra dedikerte og originale vinklinger på musikk, maling og visuelt arbeid som foregår innenfor kollektivets rammer. 

– Det er mange forskjellige kunstformer. Det har vært veldig inspirerende å se så mange forskjellige mennesker som gjør sin helt egen ting. Noen som lager klær, noen som maler helt andre malerier enn det jeg maler, og lager helt annen musikk enn det jeg lager, forteller han. 

Videre forteller han om de ulike nyansene og variasjonene som har oppstått i hans egen kunst – mye av det farget av kollektivets andre medlemmer. Elementer som i Borneos musikk tidligere har vært fraværende, dukker plutselig opp i hans nyere musikk. 

– Jeg har aldri brukt maj7-akkorder, men plutselig er halvparten av sangene fra Welhaven blasert med maj7, så da sniker det seg også inn slike frekke akkorder i mine treige countryballader. 

Det er ikke bare den musikalske produksjonen som får kjenne på Welhavens samhold. Gjengen har også tatt på seg rollen som vertskap. De har stått for flere arrangementer som gjenspeiler deres unike og flerdimensjonale arbeid. Sjeldent får du mulighet til å besøke et lokale som har kunstutstilling, konserter og annet sprell på én og samme tid. 

– Ja, og det er dessverre litt for ofte ingen eller små honorar når du spiller konserter for diverse arrangører. Det er litt klisjé å si, men det er det. 

Borneo trekker litt på det.

– Nå som vi har begynt å arrangere våre egne konserter og sånt, slipper vi å bli lurt av andre, og kan heller ha friheten til å lure oss selv, ler han. 

For det er ikke rent sjeldent han står på scenen. Artisten har spilt egne konserter siden han var 19 år gammel, og har skrevet mange kapitler i det han selv omtaler som rockeboka. 

Et av hans beste minner som musiker er en bryggekonsert han spilte på Osterøy. Beruset publikum spydde bak sofaene, og en scene dekket i pils gjorde det vanskelig å kontrollere rockefoten. 

– Vi sklei nesten rett i bakken. Det var en skikkelig grusom konsert, men det står igjen som en gøy opplevelse og et minne i boka.

Et sjangertvistende landskap

Borneos musikalske landskap er preget av flere ulike sjangre, på samme måte som inspirasjonen varierer. Musikken minner om en slags fusjon mellom americana og norsk folkrock. Innenfor denne løse rammen har Borneo utviklet egne begreper rundt sitt musikalske sinn. 

– Jeg kaller det viseroll når jeg spiller alene. Når jeg spiller med bandet bestående av Leon Seilen, Sigurd Steinkopf og Øystein Høynes blir det folk’n’roll, og på sitt hardeste beveger vi oss mot tungfolken. Det er liksom de tre sjangrene jeg har laget innenfor min musikk, og jeg bruker det som et spekter for å beskrive dynamikken.

Disse begrepene, som med en god dose humor kjennetegner Borneos musikalske dynamikk, er representative for musikken. Det kan gå fra lavt til høyt, introspektivt til utadskuende, og kaldt til varmt ganske raskt. Dette er forhåpentligvis noe vi kan glede oss til ved den nye skiva.

– Det vet jeg med sikkerhet. Helst på hver låt, forteller han. 

LES OGSÅ: En vennskapsfestival