Jeg bor i verdens mest likestilte land, men i møte med helsetjenestene har jeg stadig opplevd at vi ikke er så likestilte likevel. Det hjalp ikke å få diagnosen vaginisme, en av de obskure lidelsene som går under kvinnehelse. Til tross for obskuriteten har mange, mange kvinner vaginisme, selv om du kanskje ikke har hørt om det. Norsk helseinformatikk, NHI, forteller at 1 prosent av befolkningen har blitt diagnostisert med vaginisme, men at mellom 3-18 prosent av den kvinnelige befolkningen rapporterer om smertefullt samleie. Enkelt sagt fører vaginisme til at det gjør vondt ved penetrering i skjeden. Altså smertefull samleie.  Graden av smerte varierer fra ubehagelig, til ubeskrivelig smertefullt. Min er den sistnevnte, og oppsto etter fjerning av spiralen for noen måneder siden.

Etter to uker med å ikke kunne ha sex, bruke stramme bukser eller sitte med bena i kors, begynte jeg, som mange andre med symptomer, å søke opp symptomene mine. Diagnosen fra Dr. Google var klar: Det var vaginisme og jeg ble sterkt oppfordret til å dra til legen så raskt som mulig. Dersom man venter for lenge, kan lidelsen nemlig bli kronisk. Jeg tok dette på alvor, valset opp til legekontoret første dag hjemme fra ferie, listet opp symptomene mine, og nevnte at jeg hadde sett at disse samsvarte med diagnosen vaginisme. Legen min, som jeg i denne sammenhengen ser relevant å påpeke at er mann, trodde ikke på meg. Faktisk avfeide han at vaginisme som diagnose er reell. Ikke ville han foreta en gynekologisk undersøkelse heller. Han satte meg på en to ukers antibiotikakur i stedet, og sa at hvis den ikke fungerte kunne han vurdere å henvise meg til gynekolog.

For de som nå lurer: Ja, vaginisme er ekte. Diagnosen deles inn i sekundær- og primærvaginisme, der sistnevnte betyr at man alltid har hatt det, og førstnevnte- betyr at det har oppstått plutselig. Sekundærvaginisme kommer gjerne etter et traume, det kan være både en psykisk og en fysisk hendelse. For mange oppstår det etter en ubehagelig seksuell opplevelse. Hos enda flere oppstår det etter en ubehagelig gynekologisk undersøkelse, slik som da jeg fjernet spiralen min. Og dette er kjempevanlig. Likevel vet få om det. Om vi ser for oss at det var menn som plutselig fikk underlivsproblemer som gjorde samleie umulig, da hadde nok skaren av leger og medisinforskere vært på ballen. Vent, det har skjedd: impotens! Og selv om det ikke er smertefullt, finnes det et hav av piller og forklaringer for å behandle dette. Impotens er jo tross alt et mannlig nok problem til å tas seriøst, og mannlig nok til at det er kjent av alle i samfunnet. 

Tilbake til min vaginismehistorie: To uker med antibiotika hadde gått, vaginismen var der fortsatt, og jeg fikk henvisning til gynekolog. Hurra. Bare ett problem, gynekologtimen var fem måneder frem i tid. Fem måneder. Da ville jeg hatt vaginisme i over ett halvt år. Heldigvis er en av fordelene med studentlivet tilgang til eksterne leger, og en solid studentsamskipnad i ryggen. Der fikk jeg en gynekologisk undersøkelse av en hyggelig kvinnelig lege som på to sekunder konstaterte det jeg og Dr. Google visste: «Ja, du har vaginisme». 

Snipp, snapp, snute så var både eventyret og vaginismen ute. Nei. For her kommer det egentlige problemet mitt; jeg må nå få et dilatorsett for å kunne behandle vaginismen min. Et dilatorsett er kort forklart et sett med forskjellige typer dildoer i forskjellige størrelser som skal hjelpe muskulaturen i skjeden med å slappe av. Men for å få dette dilatorsettet må den mannlige fastlegen min underskrive papirer som sier at jeg har behov for dette. Det vil han ikke. Igjen må jeg runder med eksterne folk for å få behandling. Godt at en annen fordel med studentlivet er fleksible timeplaner.

Det virkelige, egentlige problemet er sexisme i medisinen. Det er jo det kvinnehelse betyr, en rekke sykdommer og lidelser som i størst grad forekommer hos kvinner og ikke har noe særlig forskningsgrunnlag eller finansiering til å behandle. Vaginisme er en utrolig vanlig lidelse som veldig lett kan bli kronisk, men den blir av mange leger ikke tatt seriøst. Og det er jo vanskelig å behandle lidelsen når legen ikke vil hjelpe.

Mange kvinner er avhengig av kvinnelige leger for å kunne bli behandlet riktig, ikke fordi mannlige leger ikke er kompetente, men fordi de kan være sexistiske. Med det mener jeg både åpenbar sexisme i den forstand at de ikke tar kvinnelige pasienter seriøst og ikke tror på deres symptomer og grad av smerter, til sexismen i medisinen som innebærer at de ikke velger å ikke forske på medisinske lidelser hos kvinner.

Okei, jeg innrømmer at det er et drøyt utsagn. Jeg får prøve å være mer nyansert: Jeg har erfart at mange leger mangler opplæring i hvordan å spesifikt møte kvinner i helsesystemet. Dette har jeg og flere jeg kjenner erfart med både mannlige og kvinnelige leger, men vi har i større grad erfart at kvinnelige leger er mer kompetente i møte med oss kvinner. Jeg tror at den manglende opplæringen gjør at mannlige leger ikke har samme grunnlag for å stole på kvinnelige pasienter sine symptomer og opplevelser som da kvinnelige leger har. 

Vaginisme er et relativt mildt problem i forhold til mange andre alvorlige problemer som kvinner sliter med (som blant annet brystkreft, endometriose og livmorkreft), men det er påfallende at et problem som såpass mange kvinner sliter med er så lite allment kjent. Mens det lignende, men mye mindre smertefulle, problemet impotens er en milliardindustri og kan fikses med en reseptfri pille på apoteket. Man skulle kanskje tro at dette er på grunn av manglende kompetanse, men den manglende kompetansen er et resultat av sexisme og en lang historie med å kalle en kvinne med smerte for hysterisk, heller enn å ta det seriøst. 

Så nei, jeg synes vel ikke det er et så fryktelig stort problem at det utdannes flere kvinnelige enn mannlige leger. Hurra, tenker nå jeg. Kanskje kan de kvinnelige barnebarna våre endelig få riktig behandling av legen, med en gang. For det skal sies det gjør vi ikke nå. 

 LES OGSÅ: Dyrkjøpt erfaring