«Oskespiralen» av Leander Djønne (2022)

Forlaget Oktober

215 sider

I sin debutroman forteller Leander Djønne historien om en liten familie fra en øde gård på Vestlandet. Moren, Faren, Sønnen og Broren forblir alle navnløse. Hvem de er betyr ikke noe, bare hvem de er for hverandre. De kan være hvem som helst i en endeløs generasjon av dysfunksjonelle familier uten evne til å lege hverandres sår. 

Gjennom hele boken lurer jeg på hva tittelen skal bety. Hva er en oskespiral? En syklus av ødeleggelse? En naturlov som lover undergang, eller et løfte om at noen skal kunne reise seg igjen som en føniks fra asken? 

Forfatteren holder dette mysteriet levende gjennom hele boken, men det er også det eneste leseren får tid til fundere på. En av bokens tydelige svakheter er forfatterens manglende tiltro til at leseren evner å forstå ting på egenhånd. Språket begrenser hans åpenbare kreativitet og idérikdom. Den svært interessante fortellingen Djønne prøver å fortelle, ødelegges til tider av irritasjon over dårlige skildringer eller unødvendige gjentakelser. 

Men det er ingen tvil om at debutanten Djønne har noe å fortelle. Han skildrer en hensynsløs far som hverken evner å begrense volden han utsetter sin kone og barn for, eller eget alkoholforbruk. Allerede i bokens første sider ender farens sinne og rå ondskap i et brutalt mord på sin egen kone. Han drar henne gjennom ura, over stein og ulendt terreng, river av henne håret og kaster henne i fjorden. Med en rå og blodig start, fortsetter boken å male et stadig mer grotesk bilde av oppveksten hjemme på gården.  

Gjennom tvungen kontakt for første gang på mange år, begynner brødrene å grave frem gamle minner. På vei ut av anstalten som har vært Sønnens hjem i nesten et tiår, og som ga ham rammer og trygghet for første gang i livet, kommer minnene tilbake. 

Man kan ikke noe annet enn å få sympati for Sønnen. Det er vanskelig å ikke unnskylde hans alltid tilstedeværende angst, apetitt for alkohol og voldsomme aggresjon når mer og mer av hans oppvekst avdekkes. At han har begått så alvorlige lovbrudd at han må sitte inne i et tiår, faller i skyggen av medfølelsen som vekkes for denne uskyldige gutten fanget i en voksen manns kropp, ute av stand til å få ro og som mest av alt lengter ut av dette livet. 

Slik løfter forfatteren et interessant dilemma: Hvor lenge bærer man med seg barndommen? Og kanskje enda viktigere: Hvor lenge kan man dytte en grusom barndom foran seg før man selv har forårsaket så mye vondt at man ikke lenger kan håpe på tilgivelse og frelse? 

På en usedvanlig kreativ måte skaper Djønne et skille mellom den navnløse Faren og Sønnen, hvor den ene får vår sympati gjennom å gi oss en forståelse av hvem han er og hva han har opplevd, mens den andre består som en reinkarnasjon av ren ondskap og hensynsløshet fordi han aldri får forklart seg. Navnløse forblir de begge låst i sin relasjon til hverandre, og rollen de skal fylle: Mishandlet sønn og voldelig far. 

Broren har, i motsetning til Sønnen, tilsynelatende alt på stell. Som dresskledd mellomleder, anerkjent forkynner i sin lokale menighet og med kone og barn er han tilsynelatende et løvetannbarn. Den som klarte seg på tross av vold, alkohol og mangel på rammer. Men Djønne forsøker å vise at det ikke er så lett. Også Broren bærer store arr, dog ikke like synlige som Sønnen sine. Dessverre er portrettet av Broren mindre troverdig og gjennomført. Fra Brorens perspektiv mister boka den gode flyten, og beskrivelsene av hans behov for kontroll blir for åpenbare. Kontrasten til den kaotiske broren blir for påtatt. Det er ingenting leseren selv får oppdage på egenhånd. Man sitter litt for ofte igjen med en følelse av å ha blitt forklart sannheten heller enn tolke, grunne og finne sammenhenger selv. Det gjør deler av boken uintressant og lesingen hakkete. 

Likevel, til tross for at den virker noe tilgjort, er Brorens gudstro en viktig del av boken. Mens han leter etter frelse, for både seg selv, Faren og Broren, blir leseren kjent med de krefter som egentlig styrer naturen og menneskene. Djønne utforsker sjelens liv etter døden, og filosoferer over hvordan vi alle er knyttet sammen gjennom energibaner og lys – og hvordan families handlingsmønstre ikke beveger seg lineært, men i spiraler. 

Om du lengter etter en bok å lese i høst som virkelig lar høstmørket utenfor vinduet sive inn i stuen og sinnet, er dette boken for deg. Djønne har fanget det tungsinnede Vestlandet og den våte naturen på en vakker måte. Det er tragisk, det er vått, men man beholder håpet hele veien ut. Som leser vet jeg ikke helt hva jeg håper på. Om det er hevn, om det er frelse eller bare å gi disse uskyldige guttene fanget i frustrerte, feilbarlige voksne menns kropper sjelefred. 

«Oskespiralen» er en strålende, men ikke ufeilbarlig debut. Litt for ofte faller boken ut av rytmen, og forfatteren har en tendens til å undervurdere hva leseren kan forstå av seg selv. Men Djønne har åpenbart mye på hjertet. Jeg håper ikke dette blir hans siste bok. 

LES OGSÅ: Høydens høydepunkter