Det var som om jeg våknet her om dagen, på en måte jeg aldri har gjort før. Revet ut av intet og inn i en strøm av tanker. Likevel hadde jeg sittet der en stund, på en eller annen benk, lys våken, med et hvilende blikk rettet mot de sørlige byfjellene. Høsten hadde kommet med sin første lovnad, en forhastet sol som ikke lenger ville gi oss den oppmerksomheten vi fortjener – rødere, og skamfull over at den snart ville streve med å heve våre kinn fra de tidvise problemer. Daglige, ukentlige, halvårlige problemer med deres bevegelser – opp og ned, inn og ut, av våre bittesmå bobler. Vi drukner i dem, for de er fylt med vårt eget blod, og klamrer oss til overflaten. Som en ung Philip Manshaus fortalte meg en gang lenge før han druknet for godt: «Det er så mye under». Og kanskje blir jeg aldri helt flytende, men akkurat der i solsteiken fantes plutselig ingen av lastene jeg hadde drasset med meg det siste halvåret. Kinnene mine hadde hevet seg, og tankene sunket til bånn av et stille tjern.

Øyeblikket før jeg hadde denne oppvåkningen kan jeg ikke gjøre rede for. Det kan kanskje bare forklares som et glimt av intet. Som om rotet ble ryddet vekk for det som skulle falle inn, vise seg, og gradvis drive vekk som røde løvblad i vinden. Da det skjedde tok tankene all plass, til den grad at det ikke var noe annet å oppfatte – hverken byfjellene, horisonten, eller solas varme kinn. De var ikke bestilt eller ettersøkt i øyeblikket, allikevel hadde jeg truffet på disse tankene før, bare ikke hver av dem til samme tid. Jeg hadde blitt løpende i ring, jagende etter hver enkelt tanke uten å fange noen av dem. De som en gang hadde svertet og pint meg for min utilstrekkelighet, gjort meg fjern og kynisk mot menneskene jeg elsket så mye. Tanker som hadde feid over meg og gjort meg like så føyelig. Nå skulle de stå rundt meg igjen, sammen med gode venner, og en annen intensjon.

Fra vakuumet ble jeg sugd gjennom et pulserende ormehull, og skimtet det foregående halvåret – problemene, dissonansen, stagnasjonen. Jeg så mål jeg hadde satt meg, gyldne prospekter som hadde blitt reist som statuer for massene. Jeg så en svaiende identitet på en vinglende plattform. Jeg så venner, familie og fremmede jeg var redd skulle se meg som noe mindre enn mitt ideal – et ønske om at de skulle se alt jeg skjulte, og det paradoksale i det. Jeg så en driftende hykler, en sjøsyk sannhet på et ubundet hav. En person som gledelig kastet råd rundt seg, men kun hadde prøvd å dra seg selv til land. Jeg så et dyptliggende ønske om å gjøre godt, at det var der hele tiden. Jeg så at jeg hadde vært der hele tiden, hele meg, alt dette kondensert ned i en liten sky bak blå øyne. Hadde du trykket like mange ingredienser inn i hverandre på kjøkkenet, er jeg sikker på at du hadde fått brunost. Her hadde hver entitet sin respektive plass, stilt som likemenn til ære for meg. De sto der og viste seg, vinket og falmet sakte inn i sola, skyene og kinnene. De ga ingen videre føringer, heller ingen konklusjon. De ga meg kanskje et overblikk, en stille refleksjon. Jeg kan ikke vite for sikkert, jeg bare tror, at tanken var selve løsningen.

Jeg reiste meg opp fra benken, forundret over det hele. Så det var dette jeg hadde tenkt på det siste halvåret. Så mye jeg hadde lært, tenkte jeg. På veien hjem tuslet jeg med fred i sinnet, dyttet smil på dem jeg gikk forbi og tenkte det beste jeg kunne om dem. Ikke langt hjemmefra støtte jeg på en bekjent. Slo naturligvis av en kort prat. Jeg tror han prøvde å fortelle meg noe, for det strømmet ord ut av munnen hans. Jeg kan bare ikke huske å ha hørt noen. Det var noe hakkete ved samtalen, jeg avbrøt ham på uheldig vis et par ganger. Til slutt tok leppene hans et siste pust, øynene stilnet, og jeg forsto at jeg i øyeblikket ikke klarte å se noen andre enn meg selv. Alle disse forløsende tankene, tydeligvis ga de meg lite klarhet. Jeg gikk videre ned mot leiligheten, stirret forbi asfalten og tenkte på feilene mine.

LES OGSÅ: Den glemte kunsten