Har du merket vesenet? Usynlig i form og farge, sitter det midt blant deg og vennene dine når dere diskuterer politikk. Det er ingen, men samtidig er det alle. Du har kanskje kjent på hastigheten det jobber ved. På et vors med stø kurs slenger du ut et motargument lånt fra høyresida. Hele selskapet jibber så hardt at de tre i sofaen velter fremover, og du som eneste stående meies ned av bommen.     

Vi fremmer mangfold for alle penga, men hvor har meningsmangfoldet blitt av? Det er i hvert fall vanskelig å finne på studentbarene i Bergen. I distriktene hadde jeg i alle fall funnet noen som mener noe annet, men jeg tviler likevel på at det er der mangfoldet oppholder seg. Skyldes dette sosialpsykologi i den digitale samtida? Eller er det et produkt av meningsinnskrenkende politikk ført av tåspissene frempå «sandalen» ytre venstre? 

Jeg snakker om det å sensurere, å filtrere egne meninger i frykt for hvordan mottakeren stempler det du kommer med. «Jeg vet ikke hva som kan skje hvis jeg deler den ideen. Dermed lar jeg være». Det er tryggere å mene noe man allerede har hørt fra andre. 

Uten variasjon i tankesett vil diskusjoner, både blant venner og på samfunnsnivå, sjeldnere komme frem til optimale løsninger. Det er ikke alle meninger som har like mye belegg, og dette avklares av en bred debatt. Ikke av at de du er uenig med tier.  

Vi lever i en tid der mottakeren avgjør betydningen av det man ytrer, med et utfall som ikke er lett å forutsi. Jeg vil ikke at omgangskretsen min skal stemple meg som «noe annet enn det jeg egentlig er». De offentlige personene som får gjennomgå i media har stort sett fortjent det, men selv for oss småspillere er tanken på å bli arrestert i «nabolaget» internett, fryktinngytende. 

Jeg vil høre fra de som driter seg skikkelig ut. Jeg vil høre fra de som har endret mening. De må ha fått noen virkelige åpenbaringer. Få høre om dine dårlige intensjoner, og jeg skal lytte, stille. Det er fristende å gjøre etterpåklokskap til en pardans, eller noe man gjør på andres vegne. La etterpåklokskap være en individuell idrett. Det kan være som breakdance. 

La oss ikke akklimatisere polarisering. Caps lock og sjokkfaktor er viltvoksende ugress i hagen av nyanser. Hvor finner jeg influencerne som har funnet «balansen i det»? Kløft og kompromiss. 

Hva skjer med at Natt&Dag har en ironisk tone til alt? Hva mener de egentlig?

Hvordan er det mulig at Stoff hadde temautgave om ytringsfrihet, men ikke skrev om kanselleringskultur? Hva skjer med at Subjekt nesten ikke skriver om annet enn kanselleringskultur? 

Kanselleringskultur og scenenekt er nyttige redskaper for minoriteter i kampen mot majoriteten. Dessverre har kansellering blitt like tilgjengelig for offentligheten som Twilight-filmene på Deichmanske.

Dette kan lede til misbruk. Å kansellere er å ta tydelig avstand fra noe. Før man vet hva man mener, vet man hva man ikke mener, og til dette ønsker man avstand. Er det dette som gir behovet for å rette fingre? Er du derimot trygg på det du mener, tåler du å høre motpartens tanker. 

Hva skjer med at folk som stemmer FrP blir anklaget for å være «onde»? Dette er et symptom på en smal ytringskorridor. Toleranse er å tåle det du ikke liker, det du er uenig i. Hvis anklagelser om «ondskap» eller et «Du burde skamme deg!» blandes inn i den politiske debatten er det moralisme. Dette er grep blant andre prester har brukt tidligere, men som nå er adoptert av enkelte av våre moderne opinionsledere, i debatter som egentlig skal domineres av fakta. 

Hva skjer med at etnisitet- og kjønnsdebatten er så betent at jeg vegrer meg for å problematisere den? 

Hva skjer med at voksne som himler med øynene når barna skriker for klima, ikke tar seg tid til å lese FNs klimarapporter? 

Jeg ser en reportasje om kroppspositivisme, og det virker som det eneste som diskuteres er de mentale ringvirkningene av fedme. Videre virker det som deltakerne er der først og fremst i kraft av å være eksperter på egne erfaringer. Da er det ikke rart det blir stor uenighet. Motpartens argumenter blir forsøk på å delegitimere dine vonde opplevelser. 

Trenger man egentlig mene det man sier? Hva skal man med integritet, når det uansett er menneskene rundt en som fyller livet med mening? Hvis jeg ikke kan veksle integritet inn for noe med reell verdi er det vel i min beste interesse å følge flokken. 

Kan du mene noe uten å ha lest deg opp om det? Har du en artikkel til å underbygge argumentene dine på vors? Eller har du akkurat én i baklomma, for å beskytte deg mot kverulante jævler som meg?

Image og holdninger er en sukkerholdig saft med blandingsforhold 9:1. Hvordan kan kompisen min være hippie og likevel ville på strippeklubb? Har han glemt å tenke på hvordan han fremstår? Selv forklarer han at han bare er nysgjerrig på nye opplevelser. Denne nysgjerrigheten avløser ham tydeligvis fra arbeidet med å være selvbevisst.

Lyttet foreldregenerasjonen vår til sin foreldregenerasjon? Er jeg bare et talerør for min fars meninger? Hva skjer med at ungdom slakter foreldrene sine politisk ved middagsbordet, mens de eldre kun prøver å nyte veggisburgerne sine? Uten tyggemotstand. 

Kan jeg stille disse spørsmålene uten å bli sett på som konservativ? Samma hva jeg egentlig står for. 

Jeg mener dagens ytringsrom er for lite. Det bør være mer rom for å lufte utfordrende ideer og alternative tanker. En smal diskusjon frarøver den enkelte muligheten til å teste bærebjelkene i egen tankegang, og gjør det mindre sannsynlig at fellesskapet når ideelle løsninger. 

LES OGSÅ: Gud hjelpe monarkiet