Da Nobels litteraturpris ble annonsert tidligere i høst, gikk den til den høyt anerkjente franske forfatteren Annie Ernaux. Prisen var absolutt fortjent, men ved å gi Nobels litteraturpris til den franske forfatteren, passerte vi en spesiell milepæl: Frankrike har nå flere Nobels litteraturpriser enn kontinentene Oseania, Afrika og Asia til sammen. 

At en kulturpris som hevder å være global er så eurosentrisk er ikke bare pinlig, det er også symptomatisk for en større trend. Det skal rett og slett veldig mye til for at en ikke-vestlig forfatter skal havne på vår radar. 

Jeg tror rett og slett nobelkomiteen kunne trengt en aldri så liten leselekse, men i denne omgang nøyer jeg meg med å gi Stoff-leserne en høstpresang: En rekke forfattere og bøker du kan utforske om du, som jeg, ønsker å utvide din egen lesehorisont. 

Yukika Motoya er en 43 år gammel prisbelønt forfatter fra Japan. Hun skriver noveller, romaner, drama i tillegg til å være teaterregissør. Motoya har skrevet flere novellesamlinger og romaner, men foreløpig er det bare romanen Kunsten å bli glad i seg selv som er tilgjengelig på norsk. Flere av verkene hennes er tilgjengelige på engelsk, for eksempel Picnic in the storm. 

«Picnic in the storm»

Å beskrive Motoyas novellesamling som marerittaktig, er nok ikke helt presist. Likevel sitter jeg alltid med en liten frykt for hvor hun skal ta meg neste gang. Det finnes omtrent ingen grenser for hennes fantasi og absurde ideer, og hun evner alltid å overbevise leseren om å henge med på reisen.

Gjennom de elleve novellene i samlingen Picnic in the Storm gjør Motoya det hun kan best. Med et lekent språk gir hun slipp på alt som heter logikk og naturlover. Kun fantasien setter grenser. Ansiktstrekk viskes ut og ektefeller spiser hverandre som slanger. En ensom kvinne leter etter ansiktet bak gardinen som en gang knuste hjertet hennes. Som alltid ligger den bunnløse og uunngåelige ensomheten i den menneskelige tilværelsen, som den eneste gjenværende naturloven i Motoyas univers. Likevel vil jeg fordype meg i det om og om igjen.

«Kunsten å bli glad i seg selv»

Hver gang jeg anbefaler denne boken legger jeg ved en advarsel: Den gir meg eksistensiell krise, men det er verdt det!  

I boken følger vi Linde gjennom livet, fra hun er 3, 16, 28, 34, 47 til hun fyller 63 år. Hun søker nærhet og noen som kan forstå henne, men får det aldri helt til. Det er umulig å ikke få sympati for henne, og desto mer frustrerende å se hvordan hun tilsynelatende aldri klarer å ta de rette valgene.

Boka er vakker, og balanserer det skjøre og eksistensielle med lettbeint humor. Her viser Motoya hvor viktige og vanskelige menneskelige relasjoner kan være.  

Intan Paramaditha er en 44 år gammel indonesisk forfatter. Hun blir ofte beskrevet som en gotisk feminist, og tekstene hennes tar ofte for seg kjønn og seksualitet med en politisk brodd. For hennes debutroman The Wandering (originaltittel: Sihir Perempuan) har hun mottatt flere priser, blant annet PEN Translates Award. 

«The Wandering»

Man skal aldri dømme en bok etter omslaget, men når jeg plukket opp denne boka oppdaget jeg raskt mine egne fordommer. Omslaget med de røde skoene som ligger lett henslengt i en mørk gang, som i en husmorspornografisk roman fra 2010, er ikke noe jeg vanligvis ville gått for, og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste. Men jeg er glad jeg gjorde det. 

Lei av kjedelige hverdager og skuffet over den retningen livet gikk, inngår hovedpersonen vår en pakt med djevelen. Ved å ta på seg de røde skoene djevelen har med til henne, kan hun reise verden rundt og se alt hun har drømt om – men aldri slå rot. På en virkelig innovativ måte lar denne romanen leseren ta over styringen. Underveis får du selv ta valg på vegne av protagonisten, som bare omtales som deg, og valgene du tar får konsekvenser for hvor fortellingen går og hvem hun møter. 

Boken er stappfull av fortellinger om døden forkledd som vakre, fristende kvinner, søkende etter noe eller noen som kan fylle tomrommet alle går og bærer på. Du kan stole på at uansett hvilken vei gjennom boken du velger, vil Paramadithas fortellinger gi deg et lettbent avbrekk fra hverdagen om du trenger det.

Janet Frame var en av New Zealands største forfattere, og har vunnet en rekke priser og utmerkelser for sine romaner, noveller, barnebøker og diktsamlinger. Hun var aller mest kjent for sin selvbiografi «An angel at my table». 

«Faces in the water»

Istina Mavel er en ung kvinne innlagt på et mentalsykehus. I boka følger vi hennes hverdag og interaksjon med pasienter og de ansatte, hennes frykt for behandlingen (elektrosjokk) og forsøk på å få tak i virkeligheten igjen. Boken overdriver aldri for å fange leserens interesse, men er likevel gripende og sitter i deg lenge etter du har lagt den fra deg. 

Til tross for mange åpenbare likheter mellom protagonistens og forfatterens eget liv, har Frame avvist at dette er en selvbiografisk bok, men boken blir enda mer hjerteskjærende når man vet at dette er dikting basert på hennes egne erfaring. Mye har heldigvis endret seg i samfunnets syn på psykisk helse og kunnskap om psykiatrisk behandling siden 1960-tallet, men boken snakker likevel sterkt på vegne av en gruppe mennesker som fortsatt kommer for sjeldent til orde. 

Ngugi wa Thiong’o er en 84 år gammel forfatter fra Kenya som ofte trekkes frem som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris. En rekke av bøkene hans er oversatt til norsk, så her er det bare å fordype seg i gode fortellinger om krig, konflikt og kolonihistorie fra forfatteren som ofte omtales som en av det moderne Afrikas viktigste diktere. Jeg kan særlig anbefale Hvetekornet og Ikke gråt barnet mitt. 

«Hvetekornet»

Friheten fra den britiske kolonimakten er her, men er selvstendighet nok til å la det kenyanske folkets sår gro? Gjennom et bredt persongalleri gir Thiong’o leseren et innblikk i hvordan den etterlengtede, men omveltende friheten påvirker menneskenes hverdag og fremtidsutsikter, på både godt og vondt. Er det mulig å glemme fortiden og begynne på nytt?

«Ikke gråt barnet mitt»

Her skildres den kenyanske frigjøringskampen, og konsekvensene av Mau Mau-opprøret. I kjent Thiong’o stil blandes de store, historiske linjene med det personlige, og viser at når alt kommer til alt er det krevende når de store idealene møter den harde realiteten.

LES OGSÅ: Arvesynd uten håp om frelse