Norsk økonomi går så det griner om dagen. Rekordlav arbeidsledighet og enorme ekstrainntekter fra petroleumssektoren tar den til nye høyder. For mange er situasjonen likevel krevende. Høye strøm- og matpriser går hardt utover lommeboka. Men for noen er situasjonen langt verre enn for andre. Verst er den for dem som har minst. Inflasjons- og renteskrekk gjør at regjeringen ikke tør å dele ut for mye penger. Det gjorde nok arbeidet med statsbudsjettet ekstra krevende i år.

Fattighuset og andre frivillige organisasjoner melder om at matkøene vokser dag for dag. Forskningsinstituttet Sifo anslår at noe over 200.000 norske husstander lever i matfattigdom. Flere av disse lever av ytelser fra NAV. Hva gjør statsbudsjettet for dem?

Temmelig lite. På det jevne holdes ytelsene på tilsvarende nivåer som før. Når situasjonen er så prekær for landets fattigste, er det betimelig å spørre seg hvorfor? Selv sier regjeringen at det er i frykt for økt inflasjon at det ikke gis ut noe mer. Stemmer det? Flere økonomer har uttalt seg kritisk til dette. Til NRK sier økonomiprofessor Magne Mogstad at å øke offentlige forbruk med 30 milliarder øker inflasjonen med mindre enn 0.1 prosent. Det er med andre ord rom for å bidra mer. 

Hvis det ikke er frykt for inflasjon som driver regjeringen til å holde tilbake, hva er det da? Frykt for å avvike fra arbeidslinja, kanskje? 

Arbeidslinja var nok, som det meste av det politikere vedtar, velment. Man skulle få flere ut i arbeid. Tanken var at om ytelsene fra det offentlige til folk som står uten arbeid bare holdes lave nok, vil folk skjønne at det lønner seg å jobbe. 

Her er det flere problemer. Til tross for aktivitetsplikt øker antallet unge uføre. Kanskje du blir sykere og mindre motivert av å gjøre meningsløse arbeidsoppgaver og bli tvunget til å søke jobber du uansett ikke får? Fattige har dårligere helse enn rike. Da blir de ikke friskere av å få mindre. Eller i bedre stand til å jobbe. Hvor mange har du møtt som heller vil sitte hjemme og være syk og fattig enn å gå på jobb, tjene penger og bidra til fellesskapet?

Men den aller største utfordringen er at arbeidslinja fører til utenforskap. Følelsen av å være på B-laget. 

Vi må drepe myten om at fattigdom er en god måte å motivere folk til å komme i jobb på. Kanskje skal vi tørre å spørre oss selv om det er arbeidslivet som er for lite inkluderende, heller enn å omtale mennesker som late. Folk flest ønsker å bidra hvis de får muligheten. 

Dette er for dårlig. Vi må skrote denne snart 30 år gamle tankegangen og gjenreise tilliten til hverandres ønske om å bidra. For hva er egentlig et samfunn, uten tillit til og mellom folket det består av?

LES OGSÅ: Kritikkens kvaler