Norske kunstmuseer er i stor grad fylt med verk fra den norske kanonen eller internasjonale stjerner. På Galleri Gamma kan man oppleve noe så forfriskende som en norsk debut. Agnes Li Obelstad sin soloutstilling Jegkjennerdeter ekte treffer tidsånden som en mintpastill.
Obelstads kunst er i stor grad multimodal, og konseptuell. Utstilling på Galleri Gamma interagerer med publikum, og medier som video, tekst, installasjoner og fotografi er tatt i bruk. Det brede uttrykket gjør Jegkjennerdeter ekte lettfordøyelig selv for publikum som ikke drar så ofte på kunstutstillinger.
Utstillingen er ambisiøs og problematiserer den digitale samtidas innvirkning på det ekte. Pamfletten jeg fikk utdelt etter å ha kjøpt studentbillett, forklarer at adjektivet ekte i denne sammenheng brukes til å betegne flere fenomener parallelt.
At noe er ekte kan bety at det foregår i virkeligheten, eller at det ikke er fantasi. Det kan være noe genuint, organisk, umanipulert, eller noe det er enighet om at stemmer. Obelstad retter et kritisk blikk mot vår digitale tilværelse, og verkene stimulerer publikum til å reflektere rundt hvordan de forholder seg til det ekte i egne liv.
Det første verket publikum møter når de entrer utstillingen, «ekte syltetøyflekker», er en videoinstallasjon bestående av 30 sekunders videosnutter der bestemødre med diverse dialekter forteller om «ekte syltetøyflekker». Det er snakk om multe på juleduken og solbær på piknikteppet. Verket vekker nysgjerrigheten min, og noe så banalt og klønete som syltetøyflekker er en kontrast til det store og perfekte utstillingen tematiserer i andre verk.
En av utstillingens største styrker er dens hang til interaksjon med publikum. Dette er spesielt gjeldende for installasjonen «mirage I & II». For å komme til selve verket går man gjennom en bekmørk, klaustrofobisk gang. Ved enden av gangen kommer man fram til et enmannsrom med en TV-skjerm på veggen. På skjermen spilles det av en video av Obelstad som fremfører slampoesi. Man står i mørket, og hører henne lange ut mot det hun oppfatter som en svekket evne hos dagens mennesker til å kommunisere i virkeligheten. Dette mener hun særlig gjelder kommunikasjon ved hjelp av mimikk og kroppsspråk: “Vi markedsfører oss selv på nett med stillbilder av fiktive nanosekund vi lanserer som opplevde, spontane, ekte. Når vi derimot skal posere som oss selv i virkeligheten blir kommunikasjonen avslørt som hakkete”.
Rosinen i pølsa er at videoen av Obelstad gradvis falmer ut og man oppdager at det ikke er en vanlig TV-skjerm man har foran seg. Videoen forsvinner gradvis og skjermen blir et vindu. En LED-stripe over skjermen lyser forsiktig på ansiktet ditt. På andre siden av vinduet står det en annen, tilfeldig publikummer, som nettopp har blitt konfrontert med de samme påstandene i sitt eget separate enmannsrom. Man har ingen sted å gjemme blikket, ingen felles luft å dele ord i. Ekstremt ubehagelig. Forstod vedkommende i marineblå duffelcoat meg?
Utstillingens store blikkfang er en stor selfie-ringlampe på 4×4 meter. Langs naboveggen henger det en fotoserie av livene til norske konspirasjonsteoretikere. Politiske og historiske overbevisninger hører absolutt hjemme i kabareten om det ekte, men serien er hovedsakelig dokumentarisk og fremstår mer som tam fotojournalistikk enn kunst.
Utstillingen er underholdende på et dadaistisk vis. Dessverre hadde flere av verkene hatt godt av mer tvetydighet. Det ville gitt publikum større rom til egen tolkning. Selv om verk som “mirage I & II” er kirurgisk effektive til å tvinge fram introspeksjon hos publikum. Alt i alt skinner Obelstad sitt perspektiv gjennom, dog uten å bringe noe nytt til bordet. For å sitere kunstnerens egne, noe overtydelige ord: «ekte har gått i inflasjon, blitt en digital valuta».
Jegkjennerdeter ekte holder åpent ut februar på nyåret.
LES OGSÅ: Varr’u på BIFF, eller?