Animorphs – Honningbarna

Da Honningbarna slapp sin sjette fullengder Animorphs i januar 2022, hadde det gått litt over fire år siden forrige gang. Heldigvis var ikke ventetiden forgjeves, for det vi får servert er nemlig et utrolig godt album.  

Animorphs kommer med 100% bakoversveisgaranti. Albumet er nemlig knallhardt fra første sekund. I kjent stil leverer Honningbarna en så rå og brutal punk at du får lyst å slå et hull i veggen eller headbange til hodet detter av. Lydbildet er på samme tid meget spennende og variert. Det kan kanskje best beskrives som en industriell og bestialsk heksedans, noe som kommer spesielt tydelig frem i albumets første spor, også titulert «Animorphs». I tillegg til pur råskap byr albumet på fantastisk pop-rock. Sanger som «Åh bliss» gir assosiasjoner til sene sommerkvelder i ungdomstiden, på rebelske eventyr med vennegjengen. Et album som byr på mye der altså.

Til albumet kan det anbefales både pils og moshpit, en ypperlig kombinasjon som virkelig fremhever opplevelsen.

Martin Archer Dreyer

Avatars Of Love – Sondre Lerche

I nattens mørke er Sondre Lerche på sitt aller beste. I et studio i Bergen skapte Lerche et magisk album, som helt fortjent er et av de mest omtalte og lovprisede norske albumene som ble gitt ut i 2022. 

Albumet åpner med myk gitarklimpring og vokal i nostalgiske «Guarantee that I would be loved». Videre tar han oss med ut i nattemørket og til albumets soleklare høydepunkt. Man vil bare klatre inn i albumuniverset, og særlig i låten «In the dead of the night». Den ti minutter lange låten er ikke bare en låt, men en reise til et sted og en tilstand som bare finnes midt på natten når alle andre sover. Du trenger bare lukke øynene og la melodien og Lerches lokkende stemme lede deg. Alt jeg tenker når jeg hører gjennom albumet er: I wanna go to there. 

Og det kan man! For Lerches univers slutter ikke med siste låt «Alone In The Night». Ved å engasjere kunstneren Nikolai Torgersen, som både har tegnet albumcoveret og en tilhørende kunstutstilling, inviterer Lerche oss inn i hans verden. Her er det vakkert, og om du ennå ikke har vært der er det på tide. 

Josefine Gjerde

De løper der jeg går – Amalie Holt Kleive

Jazzvokalist Amalie Holt Kleive har i lang tid vært korist for en rekke profilerte artister, deriblant Aurora og Metteson. Når 27-åringen de siste årene også har markert seg som soloartist, er det med en tydelig selvtillit der elementer fra jazz, elektronika og visesang tas i bruk for å danne et komplekst og særegent lydbilde. Med debuten De løper der jeg går blir vi presentert for et imponerende jazz-elektronikaalbum, som både byr til dans og stille, mer meditativ lytting. 

De 11 låtene strekker seg fra dansbare «Sier ingenting» til sårere, mer nedstrippede spor. Det som gjør albumet unikt er likevel de tydelige, nære tekstene, som tidvis er så direkte at det fort kunne blitt absurd oppå det svevende lydbildet. Likevel skjer det motsatte; sangene treffer deg og trekker deg inn, og egner seg både til allsang og til roligere lytting. 

At et så utfordrende, variert album også byr på sterke tekster på norsk, gjør det desto mer spennende. En seier både for sjangeren og norsk musikk generelt, som bærer vitne om spennende musikk i vente. Vi gleder oss til å høre.

Borghild Rangnes Homlong

Dragon New Warm Mountain I Believe In You – Big Thief

Dragon New Warm Mountain I Believe In You tar deg med på en reise du sent vil glemme. Iløpet av 20 låter, er du innom alle livets store spørsmål: om forandring, sorg og kjærlighet. Før det er på grensen til å bli helt deprimerende, plukkes stemninga opp med gode pustepauser i blant annet «Spud Infinity» og «Little Things». Bandet viser også hvor samspilte de nå er blitt. Bare hør på «Simulation Swarm». Det er fort årets låt. I tillegg må Adrianne Lenkers myke, særegne stemme trekkes fram – som heldige i Bergen kunne lytte til på deres konsert i juni. 

I sin helhet er det ikke et spørsmål om albumet fortjener en plass her, med poetiske og nesten litt absurde tekster (som allerede albumets tittel vitner om). Jeg skjønner kanskje ikke helt hva «In the new warm mountain / Where the stone face forms and speaks» betyr, men det går fint. Steinfjeset sier nemlig «I believe in you», som alle trenger å høre en gang i blant. 

Selv om et album på 80 minutter er langt, er det verdt tiden, noe de allerede har bevist i sine tidligere utgivelser. 

Nike Söderström Sager

Føniksinstituttet – Fangst

Føniksinstituttet er Fangsts første album, men det er ikke bandmedlemmenes første rodeo. Det merker man. Med medlemmer fra Death by Unga Bunga, Honningbarna og Hvitmalt gjerde har de levert et rockealbum som både imponerer og varierer. 

Albumet serverer låter om å vrenge seg ut av ensidige hverdager, om oppgjør med irriterende forståsegpåere, og om kjærlighet med melankolsk fortegn. Blant annet. 

Tekstene er finurlige og velskrevne, uten å være for kompliserte. Mange av følelsene som formidles har noe nedstrippet og fandenivoldsk over seg. De uttrykkes med en stahet som fremhever det ukompliserte og enkle, nesten primitive, som bor i menneskers møter med opp- og nedoverbakker.

Dette er musikk som har vekket meg i trøtt kappgang, litt sent ute til tidlige forelesninger, «Eg e en ung maskin!!» har vokalist Fjelstad skreket i øret mitt i det termoskaffen har truffet meg midtveis over Puddefjordsbroen. Det har i øyeblikkene vært langt fra beskrivende, men hey, noen ganger er det deilig å late som. 

Føniksinstituttet er et album som treffer meg best før dagen har startet ordentlig. Før jeg har rukket å stikke nesen ned i bøker og forelesningsnotater, mens det fortsatt er plass til enkle følelser. Før de daglige rutinene har rukket å gjøre et sivilisert menneske av meg. Det kan jeg like. 

Astri Nyaas

In the Sun in the Rain – Fieh

Norges mest oransje band lager også denne gangen et album fullt av soul- og jazzinspirerte låter, godt ispedd det vi har lært å kjenne som Fiehs egen kulhet og karisma. Albumet inneholder både hits som «Telephone Girl» og «Fast Food», men også mer emosjonelle låter som «Allthetimeevenwhen». Denne plata er virkelig noe man kan høre på både i sol og regnvær, og kjenne litt på at man gjerne skulle vært et slikt musikalsk talent som medlemmene i Fieh er.  

Stilen er denne gangen mer jazzorientert, med mer eksperimentering underveis, uten at det går ut over it-faktoren i låtene. Her er fremdeles fengende basslinjer under stilsikker koring og relaterbare tekster, men innpakningen er kanskje mer voksen enn vi har hørt før. Selv om In the Sun in the Rain ikke kan kalles eksperimentell, gjør innslag av kreative rytmer at låtene føles mer skulpturelle og gjennomarbeidet enn mange artister i samme blandingssjanger, en sjangerkombo som fort kan føles formløs og laidback uten nok drivkraft. 

Fieh er musikalske astronauter, i et romskip på vei mot nye høyder. 

Julie Strand Klausen

Omar Sheriff – Karpe

Dersom du ikke har hørt om Karpes siste utgivelse, har du enten reservert deg mot kommentarer i Aftenposten, eller så har du tilbrakt det siste året under en umøblert bergart som ikke er registrert i Norge. Jeg tror ikke nasjonen har vært mer kollektivt begeistret for en norsk plate siden Alf Prøysen herjet på radioen. Hele Norges (multi)kulturpedagoger presterte å samle fans, nye lyttere og et unisont anmelderkorps bak et konseptalbum hvor den politiske brodden riktignok blir ofret på kunstens alter.

Etter 40 fuckins år, har nemlig Karpe sett seg lei på å være innvandrertolken din. Det er ikke lenger deres jobb å lære nordmenn om kulturforskjeller og hverdagsrasisme. Omar Sheriff bygger videre på det elektroniske rap/trap landskapet vi kjenner fra tidligere utgivelser, men konseptuelt er det et mer kreativt og personlig Karpe vi hører.

Dette betyr ikke at det politiske er fraværende på plata, tvert imot. Men Omar Sheriff vever det politiske sammen med popkulturelle referanser, språklig variasjon og generasjonsforhold på en mer introspektiv måte enn tidligere. Resultatet er et nærere, sårere og varmere Karpe som kan få både den mest surmaga kjellerrebell og oppstasa oslovestkanting til å synge høyt om obduksjonspapir fra Kenya.

Hallvard Øvstebø

Ordner seg for snille jenter – Klossmajor

Klossmajor leverer alt annet enn klønete i sitt debutalbum. På korte 27 minutter viser trioen at de har funnet sin sound. De tre vokalistene beveger seg smidig inn og ut av tekstlinjene, og viser gang på gang at dette er et samarbeid som fungerer. Digge basser og groovy beats bærer tekster om å peake på riktig tidspunkt, og å gi fullstendig opp på seg selv. Med myk vokal som nærmer seg grensen til for søtt, biter tekstene fra seg med treffende observasjoner fra hverdagen iblandet selvsikkerhet og litt humor: «Fy faen, hva synger jeg her?».

Det er på tredje spor at jentene peaker på tekst, med den overlegne «Jeg skjønte ikke du var borte / Før du ringte på og var der igjen». Det nonchalante blir imidlertid tatt helt ned på platens ballade «Blør». Her har de hjertet i hånden og overgir seg helt.

Det ordner seg for snille jenter er et velkomponert album med ærlige tekster og jazzete besetning. Vi avslutter like greit med den selvsikre og talende linjen som tekstmessig binder sammen første og siste låt: «Alle våre bestevenner sier vi er det du trenger».

Nina Thuestad

Samtidig – Cezinando

Knappe to uker etter at Cezinando ble dømt til samfunnsstraff for møbeltyveri, slapp han EP’en Samtidig, bestående av 5 svært ulike låter. Halvsint, sår og selvmedlidende (som vanlig) presenterer han tekster man lar seg medrive av – selvfølgelig med mer enn ett verbalt og følelsesmessig lag du må gjennom før du skjønner hva du lytter til. 

Variert, sterkt, lekent og vrangt. Cezinando viser nok en gang at livets motsetninger og ganger ikke kun er hindre, men også rike på kunstneriske muligheter. Som for eksempel i EP’ens fanebærende hit «Kokt à la mode» der det er snakk om «scenetid for klovner uten scene», og i det knallsterke sporet «De miserable» der han påpeker: «vi to er som Krekar og Meling» (har alltid sett dem for meg som et godt gift par med forskjellige vennekretser). 

Lydbildet varierer fra noe Pacman-aktig i «Adjø, farvel» til melankolske toner som går rett i emosjonsfletta. Litt crazy og veldig kult. 

Ellers mestrer Cezinando, på samme måte som Karpe, å ikke tøye referansestrikken for langt – en ganske hårfin øvelse. Likevel må det medgis at jeg antagelig ikke «skjønner» en av de (for meg) mest bevegende linjene, nemlig «ligger på glassbordet som Lou Reed nå». God er den uansett.

Samlet sett: Godt gjort igjen til en av de beste vi har!

Jørgen Sjeggestad

Vandrer på solskinn – brenn.

Dette er brenn.s andre plate, noe man merker blant annet i et mer helhetlig uttrykk og komposisjoner som nå virkelig sitter. Tekstene til brenn. er kanskje det gruppa er mest kjent for å briljere på, selv om de av og til kan virke litt dark. Ta for eksempel linjen fra «Gi meg litt fred»: «Da jeg løp gjennom tomme gater / for å komme vekk fra alt jeg hater». 

Det er fristende å sammenligne gruppa med andre store innen norsk rock – DumDum Boys, Jokke og Valentinerne; selv om brenn. har en glatthet i låtene som ikke helt passer inn. Albumet har et klart pop-preg som går hånd i hånd med tunge gitarriff og basslinjer, ting som er fjernt fra klassisk pop. brenn. finner her sin gylne middelvei, som består i å strukturere rockelåter i et pop-format, noe som gjør dem særlig lyttbare. 

Utenom å ha beina solid planta i rockesjangeren, eksperimenterer også gruppa her med musikken, med en uventet rap-feature fra selveste Kjartan Lauritzen, som merkverdig nok komplementerer rock-uttrykket. Låter som «Vandrer på solskinn» og «Jeg blir så dum» er allerede kultklassikere hos tilhengerne til brenn., og albumet byr også på flere nye potensielle tilskudd til lista. 

Julie Strand Klausen

LES OGSÅ: Årets beste album 2021