Det har vært ei litta debatt om Litteraturhuset i anledning dets 10-årsjubileum. Lever de opp til forventning og rolle? Er de i overkant eller underkant begeistra for Bergens litteraturelite? Med uttalt ambisjon om å være et kulturmagasin (kritisk sådan), bør vi definitivt slenge oss på.
Men først må vi fint takke Litteraturhuset for en riktig så finfin jubileumsfest. Det var stor stas for et lite studentmagasin å bli invitert. Utsøkt fingermat og gratis cava blant celebre gjester overgår mange, om ikke de fleste, lørdagskvelder vi har begitt oss ut på. For ikke å snakke om bandet hyret inn for anledningen, som velvillig tok imot requests fra oss. Takk for det! Aldri har det vel blitt danset så hardt på et litteraturhus noen gang! Også var det jo interessante taler og sånt da. Må ikke glemme det. Vi koste oss gløgg!
Eller, det må jo kanskje sies: Det gikk uheldigvis litt galt for en av oss (om det skyldes i overkant mye gratis cava, eller feiltilberedning av blåskjell undertegnede vartet opp med i forkant, vites ikke). Vedkommende måtte jaffal spy. Men skal hilse og si at bedre spyfasiliteter kan du se langt etter! Og når attpåtil en kjent kulturpersonlighet var vitne til ens harde oppstøt fra sidebåsen, er det jo egentlig litt dritkult! Eller, kanskje ikke for kulturpersonligheten da.
Uansett: Takk for minnerik opplevelse! Nå over til saken. For jubileer er ikke tida utelukkende for fest og påskjønnelser. Det er også en tid for tilbakeblikk og møysommelig evaluering.
Blant de som var hardest i sin evaluering var Tomas Espedal. Han fant rett og slett ut at huset var «helt dødt». Skjønt, hans påfølgende begrunnelse skjønte vi ikke helt. Var noe greier om småborgerlighet og at vi har universitet her i byen og at det er bra og ja og ha. Også kom han med noen ertende stikk til bygdeforfatterne Olaug Nilsen og Agnes Ravatn. Hvorpå Nilsen i et Facebook-innlegg impliserte at Espedal kanskje led av «small dick energy».
Men man bør kanskje egentlig holde seg for god for sånn persondebatt. Blir liksom så dumt, begge veier. Må få på no’ skikkelig evaluering. Heve blikket litt. Typ sånn her:
For hva er i egentlighetens navn Litteraturhusets egentlige rolle, egentlig? Hyggeplass for vindrikkende kulturkjerringer og -gubber, ivrig lyttende til kjendisprofessorer med fingeren på pulsen til samtida? Yndet arnested for spente debutanter utenfor de etablerte litterære kretser? En samlende og utfordrende institusjon, samt essensiell verge for det offentlige ordskiftet, et ordskifte som ikke rent sjeldent kritiseres for å gå av skaftet? Eller (hør på den her!): En kapitalistisk konstruksjon, som i nyliberalistisk ånd velvillig stiller opp som salgsarena for forlagene, en gallionsfigur for smaksmonopolet? (Ouf, den siste der var det svung over! Tenk litt på den!)
Men som leser av Stoff er du nok alt invidd og i besittelse av skarpe svar her. Vi nøyer oss istedenfor med en oppfordring som vi tør påstå vil resultere i umiddelbar effekt hva både omdømme og oppmøte angår: Billigere øl! (Shoutout til Henning Bergsvåg som maste om dette allerede ved oppstart). Gjerne også en studentpris, om dere vil holde det inkluderende, sånn helt på ekte. Skal dere ikke være et litteraturhus for alle? Da stiller vi opp, da! Alle som én. Kanskje vi til og med kan danse litt igjen – det hadde jo alle vært tjent med.
Men det bør sies: Vi forholder oss såpass høykulturelle og tilrår å ikke senke prisene for meget. Kan ikke bli helt Heidis heller. Hvordan skulle det da gå med de bekvemme spyfasilitetene?
LES OGSÅ: Mistillitslina? Nei takk.