Det ser ut som du er i ferd med å miste vettet. Ja, vi kan se det på deg, det skinner. Du sitter der bare, så uskyldig, tvinner tommeltotter. Du tror ikke vi ser at du stadig vekk er på randen. Men vi ser deg i øyekroken, det gjør vi så absolutt. Og håper at du ikke ser oss heller.

Kanskje du har hatt en mistanke selv om at du er i ferd med å miste vettet? Slik du velter gjennom denne evige strømmen av bilder, tanker, følelser – disse skikkelsene du holder så fast ved at du er, disse helhetene du påstår du ikke er en del av. Du klarer ikke en gang å stoppe dem fra å okkupere dette rommet som er deg. Kan ikke en gang stoppe denne stemmen du hører nå mens du leser – en stemme skremmende lik din egen. Du kan ikke engang se ditt eget hode, ser det bare gjennom andre speil. Kan ikke engang beskrive fargene, nei hvertfall ikke følelsene, de bare er slik. Alt bare er slik. Men uten det minste problem kunne du spunnet mening ut av gensere. Hva er det du driver med?

Du bare later som om du vet hva du driver med, det vet alle vi som ser deg. Du prøver nye stiler for å passe inn, leser bøker du ikke interesserer deg for, studerer emner du ikke ser en framtid i, leder et land uten å vite helt hva som er rett og galt. Du sier visse ting med imponerende selvtillit, noe du hørte en gang – fra hvem husker du ikke, men nå er poenget ditt, og som du forsvarer det! Hvorfor gjør du det?

Det vet du ikke helt. Du forteller deg selv noen historier, lapper det sammen. Du får i hvert fall eventyret til å stemme til slutt. Ja, om du må lyve til deg selv får det så være. Du har tross alt sagt sannheten, bare aldri hele – enten det er språket eller viljen som hemmer deg. Men jorden fra de døde sannhetene som aldri ble sagt kryper seg opp hver dag som gryr, og begraver deg. Du kan være trygg enn så lenge, for så vidt du vet får ikke hele sannheten fotfeste i virkeligheten. Den finnes ikke. Men den dagen kommer, kanskje.

Ja, jeg er sikker på det. Hadde sannheten om deg kommet ut, så hadde vi alle trodd du var spik spenna gal. Jeg forstår godt at du vegrer deg så for å fortelle den, hvem liker vel en gal løgnhals som deg? Om ikke gal kan vi i hvert fall tillate oss å si at du har mistet kontrollen. Nå hadde du den vel strengt tatt aldri heller, ikke fra begynnelsen av og heller ikke over din egen, uungåelige død.

Så hvor langt er det fra mangel på kontroll til tap av vett? Tre år med løgn? Tre måneder med bare gøy? For noen er det bare tre våkne døgn. Kanskje vi alle har mistet vettet på den måten, når vi åpenbart kan miste vettet som et resultat av uforutsette hendelser.  At det ikke var så stor forskjell mellom deg og dem, at ingen hadde kontroll, og at alle visste det. At du kunne gi det opp, slutte å lyve, og komme deg nærmere deg selv og de rundt deg.

Og kanskje du en dag finner motet til å løsne deg fra bakken du har sittet fast i så lenge, å gå foran for oss andre dødelige. For å titte opp og se fargene, kjenne følelsene, kjenne lysten til å gi det som dukker opp et forsøk. Dytte opp fra bakken, sveve og spinne mot sola, men treffe en himmel som knuser i tusen, kanskje milliarder, av små speil. Der du lander på bakken igjen, og prøver å finne deg selv i alle oss andre.

Kanskje du har mistet vettet, til og med kontrollen. Kanskje du ikke vet hva du driver med, eller hvorfor du driver med det du gjør. Men vi elsker deg for det.

LES OGSÅ: Forræder