Jeg lurer på om døgnfluene vet at de skal dø. Hvor lange timene de lever er. Og ville vi som barn visst at vi skal dø om vi aldri ble fortalt det? Ville jeg vært så redd, eller apatisk, overfor døden om jeg ikke hadde hatt ord for den?

Da jeg var seks år satt pappa en kveld og så på Schrödingers katt. Favorittfargen min var fortsatt intens rosa, jeg visste ikke hva jeg ville bli når jeg ble stor, men det var heller ikke så farlig. Lite visste jeg at etter denne kvelden skulle verden slutte å være like konstant og trygg. For på tv-en stod en astronom og snakket om verdensrommet. Om sola mer eksakt, som til da hadde vært en selvfølge for meg at lyste. De viste nærbilder av den veldige soloverflaten, av solsystemet, og fortalte. Fortalte at om et par milliarder år ville sola slukne – og alt liv på jorda opphøre. Og når den til slutt sluknet, ville vi ikke vite det før etter 8 minutter, for så lang tid tar det lyset å reise fra sola til jorda. 

Men jeg var seks år og kunne ikke regne, forstå store tall eller klokka. Så for meg betød det bare at sola kunne slukne når som helst. Jeg gråt og gråt, selv om pappa sa det er så lenge til at innen da er vi alle borte. Og trolig finnes ikke mennesker mer. Men så langt fram kunne jeg ikke tenke. Eller ville tenke. Jeg var nettopp blitt til og plutselig skulle jeg tenke på å dø. At mennesket ikke alltid har vært her, og heller ikke alltid kommer til å være det. Jeg gikk på skolen med en intens frykt for at sola allerede hadde sluknet, vi bare visste det ikke ennå. Jeg tenkte mye på når jeg helst ville den skulle slukne. Ikke på skolen i hvert fall, så langt unna armene til mamma. Lærerinnen hadde bare to armer, fordelt på 23 elever. Og hun ville vel heller ringe sine egne. Helst måtte den slukne hjemme, etter jobb og skole, en dag verken mamma eller pappa hadde et møte.

Jeg studerte sola ofte, selv om jeg hadde fått beskjed mange ganger om å ikke se på den. Jeg måtte bare sjekke, sjekke at den ikke var i ferd med å endre form. Jeg tenkte på lampene, på ovnene, på maten. Hvor lenge før bakken frøs, før vi frøs til ingenting. Hvor mange ullgensere trengte jeg. Og hvor skulle alle rådyrene, ekornene og fuglene dra. Jeg tenkte på den sorte jord, den mørke nattehimmelen, og hvor skjørt alt er. At noen ting er større enn huset mitt, skolen min, byen min, landet mitt, kloden min. Noen ting kan ingen konge, president eller sterk pappa gjøre noen ting med. Og det hele er tilfeldig. Jeg forsvant inn i sorte hull av undring over hva meningen med det hele er; hvor kommer vi fra, hvorfor eksisterer vi når vi likevel skal dø? Nyter døgnfluene å fly timene før de mister livet?

Jeg er voksen nå, og jeg er ikke like redd lenger for å dø alene. Men verden har aldri vært helt konstant for meg etter det. Vi tåler så mye av det som finnes på jorda. Vi er store i forhold til døgnfluene, vi blir eldre enn noe menneske før oss, vi har skapt en verden hvor vi utlever og opplever mer enn de fleste levende vesener. Samtidig er livet så ufattelig skjørt, og vi må bære bevisstheten om at det meste vi kjenner skal forsvinne. Bære at det finnes meteoritter, supernovaer og virus, men også atomvåpen. At å skape tar tid, men å ødelegge – sekunder. At den eneste konstanten er at ingenting vil forbli det samme. Livet ble til gjennom tilfeldigheter, og så mange faktorer kunne og kan ende det på bare et øyeblikk. Jeg tror det er litt derfor jeg ikke greier å være religiøs. Jeg klarer ikke se på livet som noe opphøyd og hellig, noe selvsagt som en gud våker over. Jeg vet ikke om jeg ennå har klart å slå meg til ro med at ingenting er evig, ikke pyramidene, ikke hulemaleriene, selv ikke stjernene på himmelen. En dag skal stjernebildene bli bare stjerner igjen.

LES OGSÅ: En oppvåkning