Ifølge Statistisk sentralbyrå står vi i fare for å mangle opp mot 100 000 fagarbeidere innen 2035. Dette er en trussel mot en fortsatt levedyktig velferdsstat og realismen i et forhåpentligvis nært forestående grønt skifte. Da er det jo ganske kjipt at effektfulle tiltak lar vente på seg. Og det til tross for lovnader og bred politisk enighet om at noe bør gjøres.

Grunnene til den fryktede mangelen er mange. Ennå vegrer man seg for å lovfeste retten til lærlingplass. Per nå står én av tre under yrkesfaglig utdanning uten. Å lokke unge i yrkesfaglig retning forblir dermed litt hyklersk. For hvordan kan man oppfordre noen til å begynne på noe de ikke nødvendigvis får lov til å fullføre? 

Videre mangler elever fremdeles tilstrekkelig utstyr og råvarer for å opprettholde undervisningen de har krav på. Og ennå må lærerne ta til takke med en lønn som er 200 000 kr lavere enn den næringslivet tilbyr. Da er det kjipt at de i tillegg har usikre jobber så lenge yrkesfaglige utdanninger trues med nedleggelse. Man har nemlig funnet ut at det er lurt å basere en skoles levedyktighet på søkertall, heller enn behov. 

Dette er imidlertid problemer det egentlig ikke skulle være så vanskelig å løse. Det trengs bare litt politisk vilje.

Men selv om en slik vilje ville være til stor hjelp, gjenstår en utfordring: Lav status. Den er litt mer vrien. De yrkesfaglige utdanningenes lave status har lenge blitt pekt på som en av de største grunnene til for lave søkertall. Det er utfordrende å peke på én plausibel forklaring, og dermed vanskeligere å gjøre noe med. 

For hva gir en utdanning status? Utsikter til høy lønn? Samfunnsnytten? Kanskje lengde og tilgjengelighet? Det er ikke lett og si. Trolig en kombinasjon. Og trolig ligger det noe i det evinnelige fokuset på akademia og boklig kunnskap som synes å prioriteres over den praktiske.

Hva er løsningen her? Vi vet ikke. Og det tror vi få egentlig gjør. Kanskje man for en gangs skyld klarer å utvikle en suksessfull holdningskampanje? Ellers er en større satsning på kjønnsbalanse heller ikke så dumt.  

Selv har jeg leflet en stund med tanken på å droppe ut og gjøre noe helt annet; bli snekker. Du har kanskje vært inne på tanken selv? Kanskje har vi pådratt oss «akademisk selvforakt» og synes ideen om sjølproletarisering egentlig er litt røff, eller så er vi bare luta lei knoting på lesesal og tror vi trives best i praktisk arbeid.

Uansett grunn byr regjeringens forslag til ny opplæringslov, som ble lagt frem i forrige uke, på gode nyheter. Den åpner for omskolering, selv etter fullført studieforberedende videregående.

En større satsning på omskolering av universitetsstudenter er nok ikke blant de viktigste løsningsningsforslagene. Men hvem vet? Plutselig er vi en haug med folk som etter flere år med knoting på lesesal har skjønt at vi helst vil drive med noe annet, og da helst med henda.

LES OGSÅ: På tampen av litteraturhusdebatten