Jeg er et brillebærende vesen. Og en tanke kommer ofte snikende. At slik jeg ser verden, er et lånt blikk. At egentlig er ikke det jeg ser med briller slik jeg er ment å se dem. 

Det slo meg en vinterkveld i gatene i Bergen at jeg aldri hadde sett byen uten briller. Og at jeg ikke lenger visste hvordan verden så ut for meg på avstand uten hjelp.

Så jeg tok av meg brillene. 

Det første som skjedde var at jeg ble sjokkert over hvor dårlig jeg så. Det var verre enn jeg trodde. Byen ble forvandlet til et fremmed og utydelig lyshav – Trafikklys, lyktestolper og vinduer var like. Bladene på trærne forsvant, ble ett med nattehimmelen. Vei og fortau skled sammen.

Men så endret det seg. Vinden blåste uvant mot øynene, og de begynte å renne. Og i det tårene skled foran pupillen, ble alle de uklare lyspunktene forvandlet til kaleidoskoper i seg selv, heksagoner av glødende streker lyste hvor enn jeg så. Med det samme tok jeg opp mobilen for å ta bilde av det. Men det kunne jeg jo ikke. For blikket mitt er bare mitt. Og den verdenen, den hemmelige verdenen, skjult også for meg bak brillene, kan jeg aldri vise fram. 

Jeg kan ikke lenger se meg selv tydelig i speilet uten briller. Utydelige konturer av et ansikt ser tilbake på meg, som trær speiler seg i krusninger på vannet. Bare med brillene, som tilsynelatende forminsker øynene mine da jeg er et nærsynt menneske, kan jeg se et bilde som minner om slik andre ser meg. Men hvordan ser jeg egentlig ut? 

Da pandemien brøt ut fikk jeg meg fotoapparat og begynte aktivt å ta bilder som skulle speile verdenen jeg så. Selvportrettene ble mange, da verden ble stengt av. I begynnelsen ble ansiktet mitt alltid forvrengt til noe ukjent, og jeg antok dette skeive ansiktet med ulik øyestørrelse og skrå kjeve var slik andre så meg. Det tok en stund før jeg innså at det ikke egentlig var ansiktet eller kameraet det var noe galt med. Jeg var bare ikke vant til å se meg selv uten å være speilvendt. 

Da jeg ble vant til å se meg selv med blikket til en utenfra, klarte jeg å ta bilder som minnet om personen jeg så i speilet. Men da kom stadig kommentaren – Det ser ikke ut som deg. Og jeg fortsetter å lete etter en middelvei. Et menneske både jeg og andre kan kjenne igjen.

Jeg antar vi alle ligger litt tåkelagt for hverandre. Vi ser hverandre gjennom briller, gjennom linser og objektiver av hva vi har sett før, hva vi vet om den andre, av håp og drømmer, forelskelser og krangler. Og det vi ser, kan vi ikke gjøre annet enn å fortelle om, fortelle om kaleidoskopene vi besitter, som vrir omgivelsene til nye, for andre ugjenkjennelige former. 

Jeg pleide å synes det var skummelt at det ikke finnes én konkret verden vi alle ser. At vi ikke vet om fargene vi ser er like de andre oppfatter. Nå kan jeg synes det er en påminnelse om at vi skaper våre omgivelser. At hjernen har en uendelig tolkningsevne som den villig deler, så sant en er villig til å lytte. 

LES OGSÅ: En sprekk i himmelen