– Vi må kjøpe et eple!

Luna Palmer driver med høykonseptuell drag. Eplet er essensielt for showet, og vi må på nærmeste butikk for å få tak i rekvisitten. Vi spør hva det skal brukes til. 

– Det skal brukes til det vanlige, sier Luna. Dere får vente og se.

Tilbake bak scenen hagler de kulturelle referansene mellom medlemmene i Haus of Friele. For en noe utdatert journalist, som i tillegg har slettet Tiktok, er det vanskelig å henge med. Men det trenger man egentlig ikke, for selve stemningen smitter over. Det er helt umulig å ikke smile når dragartistene begynner å snakke om kveldens show. Miss Beehives viser oss såpeboblemaskinene sine, og vi ser en bukett med roser og høye hæler. 

– Vi henter inspirasjon fra alt.

Har dere noen faste ritualer før show? 

– Redbull og guttastemning, sier Beehives. 

Luna har satt seg på et av de mørke trebordene til venstre for scenen. 

– Hvor trygge er disse? spør Luna ut i rommet. – Jeg vil danse litt på bordene.

Hvorfor driver dere med drag? 

– Det er gøy, svarer Maple Thorpe. De andre nikker i enighet.

Bella, where the hell have you been loca?!

Vi setter oss på første rad for å få med oss hver centimeter av scenen under showet. Juan kommer ut idet «River Flows in You» begynner å spille. Vi ser en hale idet de snur seg på scenen. Miss Beehives dusjer oss med såpebobler til en Britney Spears-medley. 

I løpet av showet er vi innom bibelen, populærmusikken, og den andre bibelen; eller Twilight, da. Ordentlig bibelsk blir det når Luna Palmer avdekker en Evas drakt på scenen og biter i det symbolske eplet fra Bunnpris. 

Maple Thorpe forklarer at deres egne kostymer er en miks av alt mulig; historiske motereferanser, David Bowie, gamle klovnedokker. Sistnevnte har Maple en samling av hjemme. Det er nemlig slik at kostymene ofte blir til i egen regi. Fra søm til sminke; dragartistene i Haus of Friele sier at de er selvlærte innen det meste. Og de er enige i at man blir bedre når man er med andre artister. 

– Det er en hel produksjon, og man må hele tiden utfordre seg selv, sier Miss Beehives. 

Dragartistene i Haus of Friele er sterke personligheter som tar deg med storm. De går sømløst av og på scenen uten å virke stressa eller nervøse, og danser i hæler langt høyere enn det som anbefales den vaklevorne. I pausen tar Stoff bilder i en gang bak scenen, der dragens glamour og magi blir kontrastert med betongvegger, praktisk belysning og nødutgangsskilt før showet nok en gang starter ute i den fløyelskledde salen. 

Mer enn bare kjønn

– Drag er jo utrolig paradoksalt på den måten. Det handler om å bryte de binære kjønnsrollene, men av og til føles det som at man må gjøre drag innenfor tradisjonelle normer for å appellere til publikum, sier Maple.

Vi møter gjengen backstage når showet er ferdig. Det Maple snakker om, er tydelig i mediebildet. Ser man på RuPaul og andre dragartister i statene, er det mange av dem som dyrker den hyperfeminine estetikken. Vi tenker kanskje på drag som menn som kler seg opp i typisk feminine klær, med et tydelig teatralsk og dramatisk uttrykk. Men stemmer det overens med virkeligheten? I mange år kledde Marlene Dietrich seg opp i herreklær på scenen. For dragkollektivet er det tydelig at drag først og fremst er en kreativ arena. Man får vist frem så mange sider; det er dans, musikk, sminke, sømarbeid, kulturelle referanser og ikke minst historiefortelling. Det å kalle et dragshow for en lipsync-konkurranse er å underselge det grovt. Det er heller ikke slik at dragartister driver med kunstformen på bakgrunn av et problematisk forhold til eget kjønn. Det er åpenbart at det legges utrolig mye tid ned i dette. 

– Rupaul viser én nisje av drag, det er AFAD og AMAD, og er veldig tradisjonelt sånn sett, sier Maple. 

Forkortelsene AFAB og AMAB betyr «assigned female/male at birth», altså hvilket kjønn du er født som. Det høres kanskje rart ut at man skal bruke slik terminologi om kjønn i dragmiljøet, men ikke alle miljøer er like. I noen tradisjonelle dragmiljøer knyttes performativiteten sterkt til det motsatte av det du er født som. 

Det er Judith Butler som er kjent for å hevde at kjønn er performativt. Det er sosialt konstruert, og baserer seg på at man kopierer og gjentar handlinger og tanker. Butler fokuserer også på forventningene man knytter til performativiteten i kjønn. Da er det lett å trekke linjer til performativiteten i drag, der forventninger om hvordan kjønn skal se ut blir snudd på hodet og maksimert.

– Det er folk som spør meg om kvinner kan drive med drag, sier Luna. 

Det blir tydelig at gjengen ikke legger så mye tyngde i hvem du er utenfor drag. Juan Felipe Machista, det fulle dragnavnet til Juan, er et nikk til ordet mannsjåvinist. 

– En gang kom noen bort til meg etter showet og spurte «Hva er du?», sier Juan. 

Det blir åpenbart at mange fokuserer på det personlige kjønnsaspektet i drag når de møter Haus of Friele, og på hvem artistene egentlig er.

– Det er mange av mediene som gjerne vil snakke om hvem vi er «under dragen», og det er jo litt rart når de vil intervjue oss nettopp på grunn av at vi driver med drag, sier Maple. 

– Er vi ikke alle i drag hele tiden? Bruker vi ikke alle en type uniform, da? undrer Juan.

Jeg spør dem hva de føler om nylige forbud mot å drive med drag i USA og den pågående samfunnsdebatten om kjønn. 

– Det er veldig emosjonelt å se at folk tror drag kan være så skadelig, sier Maple. 

Alt annet enn skadelig

I Haus of Friele er det ikke dragrace-stemning, for her er alle på samme lag. Det er ingen tvil om at gjengen støtter hverandre. Både under lydprøven, i

garderoben og etter showet øser de hverandre med komplimenter og kommentarer. Vi snakker om LHBT+-miljøet i Bergen, og dragartistene forteller oss om det lille, men stadig voksende fellesskapet i byen. At man gjerne må lete litt, men at de er der. 

– Vi er jo litt beskyttet selvsagt, men vi har også vært heldige med den crowden som møter opp på show. Det er alltid veldig støttende publikum. 

Selv har Haus of Friele stått på scenen på Lille Ole Bull flere ganger, og det føles definitivt som deres sted når de går rundt i lokalet. 

– Det er veldig kult at vi får en arena der vi ikke trenger å følge noen regler, sier Owl. Vi får bare tiden og rommet her, og så setter vi sammen showet sånn som vi vil.  

Det er helt sant at reglene ikke gjelder her inne. Kanskje det kan inspirere noen rebeller utenfor også.

LES OGSÅ: Kjønnsrollenes makt