På hovedscenen til DNS er det relativt tomt om dagen. Det eneste som er å se av scenografi når Stoff får ta en sniktitt en uke før premieren på Romeo og Julie, er et stort, hvitt lerret.

Når det blir pekt mot scenografen stusser undertegnede noe. For hva er egentlig den scenografiske utformingen? Etterhvert blir det likevel tydelig at det er nettopp det stedlige som er et av hovedfokusene i denne moderniseringen, der alle kriker og kroker av det 100 år gamle bygget er tatt i bruk når historien om de unge elskende fra Verona igjen skal fortelles. Et håndholdt videokamera følger skuespillerne gjennom knøttsmå ansattdoer, gamle bøttekott og inn på treningsrommene. Alt skal med. Og direkteoverføres til publikum som sitter i salen, som kanskje kommer til å undres om det de er vitne til egentlig er teater. 

– Det er jo egentlig en film, ler Kjersti Horn. Regissøren er tydelig på at det nok kan komme reaksjoner på formatet:

– Du dytter jo litt på hva som er teater og ikke. Mange vil jo si at de kommer på teater for å se teater, ikke for å se film. Men du får en helt unik kunstopplevelse, som ikke er en film, og som kanskje ikke er teater heller, nødvendigvis. Men det er veldig teatralt. Film er jo også veldig låst. Her får du en merge. 

Ingen stor fan

Til tross for en travel sisteinnspurt, får Stoff slå av en prat med den prisbelønte regissøren. Når vi spør hvorfor det ble akkurat dette stykket, er svaret heller ambivalent.

– Nei, det er jo et sånt stykke som en skal ha gjort, da. Teatrene vil jo ofte ha titler. Jeg er litt skeptisk til Romeo og Julie. 

– Okay?

– Ja, men alle kan den historien, på en måte. Det er så kjedelig. Må vi fortelle det en gang til? Og er det mulig å fortelle det på en ny måte?

Hun tenker seg om, før hun legger til:

– Men jeg er jo ikke så glad i Shakespeare, da. Kan hende det er noe galt med meg, men jeg syns ikke det er så gøy. 

– Hvorfor går du for det da?

– Nei, jeg prøver jo masse forskjellig hele tida. Det er jo et stykke man ikke kommer seg forbi. Det er gøy å prøve seg på de store klassikerne og se: Går det an å trenge gjennom det? 

Horn er likevel uenig i det hun påstår er den vanligste reaksjonen på Shakespeare: 

– Det er så mange som sier sånn: «Åh, det er så nydelig språk». Og jeg synes det er vanskelig. Men det kan hende det er noe galt med meg, altså. Jeg bare kicker ikke på det. Men man lærer veldig mye av å jobbe med det. Jeg skjønner mye mer nå. 

Når vi stiller det klassiske spørsmålet, om det er mulig å sette opp Shakespeare på en ny måte, er det tydelig at det er nettopp det: Et klassisk spørsmål.

– Det er et spørsmål jeg svarer på veldig ofte – hvordan gjøre det nytt. Det kan også bli litt sånn, oi, nå må jeg gjøre dette aktuelt. Det er jo ikke sikkert det er det. Men det kan jo ha en verdi likevel. 

Hun mener at aktualiteten kanskje ikke trenger å være det mest fremtredende i dette stykket.

– Ofte når jeg jobber med prosjekter, er det en problemstilling der. Et eller annet spørsmål. Ikke at teater nødvendigvis kan løse klimakrisa, liksom. Ikke sånn. Men det kan være ting som man ikke finner språk for, der man i teateret kan komme nærmere noen innsikter. Det er ofte det jeg prøver å lete etter når jeg velger prosjekter. Jeg synes ikke Romeo og Julie gir meg det så veldig.

Underholdning

Ifølge Horn er Romeo og Julie først og fremst underholdningsteater. 

– Det er et utrolig bra plot. Utrolig bra dramaturgi. Så det finnes noe gøy der. Til slutt måtte jeg bare drite i rim og rytme, og se hva storyen her er. Og da opplever man at det er en blanding av alvor og lek, som kanskje er lov, liksom. 

– Det er skrevet for folk, tror jeg. Likevel kan tekstene lett bli elitistiske og helt utilgjengelig for mennesker. Men hvis man ser på det mer som lek, som gøy, så har det en slags kraft. Så jeg har lært meg noe om Shakespeare gjennom denne prosessen, ler hun.

Til tross for en viss avsmak, har Horn gjort stor suksess med Shakespeare-oppsetninger tidligere. Blant annet med Hamlet i 2014, som hun fikk Heddaprisen for årets forestilling for. I tillegg har hun prøvd seg på Richard 3, en forestilling som åpenbart har satt dype spor:

– Den satte jeg opp to ganger, faktisk. Nå har jeg bestemt meg for å tatovere “Aldri mer Richard 3.” på armen. Det er et veldig kjedelig stykke.

– Hvorfor ble det da to ganger?

– Jeg følte ikke at jeg fikk det til den første gangen. Så prøvde jeg på ny, og fikk det ikke til da heller. Til slutt tenkte jeg: Kanskje det ikke er meg det er noe galt med?

En spillefilm uten klipp

Til tross for påstanden om at det kanskje ikke er nødvendig å modernisere stykket, er det blitt gjort helt tydelige grep rent formatmessig, nettopp gjennom videobruk. Også lokasjonene som tas i bruk gir stykket nye rammer; Shakespeare hadde blant annet neppe lagt sentrale scener til Bergen Kebab. Horn er tydelig på at arbeidet med video åpner for nye innsikter i stykket:

– Det er jo et verktøy som frigjør en litt. Å bygge en stor scenografi på en scene, som da må bygges lang tid i forveien, kan også være litt konserverende. At man blir litt stuck i noe som har vært planlagt. Mange tenker at man må planlegge veldig mye. Jeg tror veldig på å bare være i teksten; å puste i teksten og ta avgjørelser intuitivt. Nå er vi veldig fri hele veien. 

Til tross for videoformatet, er likevel det simultane i teateret vedlikeholdt. Alle scener sendes direkte til publikum. 

– Det blir som å lage en spillefilm live, uten klipp. Det er jo det som er juks med film; at du kan klippe dramaturgien. Klippe spenningskurver. Det kan du ikke her, det må du ha øvd inn. Du begynner, og så kan du ikke slutte før det er ferdig. De beveger seg jo inn og ut og opp og ned og hit og dit. Det krever presisjon. 

Horn legger til at selve teaterbygget, med alle finurligheter, egner seg til dette formatet:

– Det er et utrolig gøyalt hus. Da vi først gikk rundt her og planla hvordan vi skulle gjøre det, var det sånn: Men dette er jo bygd for dette. Det er jo så mye rart rundt omkring. Vi er jo overalt, langt nede i kjelleren og under scenen. Det er jo tårn og balkonger og alt mulig rart. 

Et annet grep som skiller seg fra andre oppsetninger, er at rollen som Romeo og Julie spilles av Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota. Horn har med andre ord gitt hovedrollene til to kvinner. 

– Hva ligger bak den avgjørelsen? 

– Det var først og fremst at det var to skuespillere her som jeg hadde veldig lyst til å jobbe med. Jeg har jobbet med dem før, og de har noen kvaliteter som jeg tenker er nødvendig. Det er skikkelig vanskelig å gjøre stykker med kjærlighetspar. Akkurat det å spille lidenskap på den måten, det kan du ikke gjøre med hvem som helst. Det er ikke noe du bare kan skape. Men så får jo selvfølgelig den castingen en betydning. 

– Så er det vel kanskje ikke så fremmed for originalen som en skulle trodd? Julie ble vel spilt av en gutt på Shakespeares tid?

– Ja! Så det er jo ikke så rart, egentlig. Og så er det jo noe med dette bygget; man sitter jo veldig trangt. Så bare det å legge inn en sånn endring gjør at man snur litt opp ned på ting. Man må lese teksten på en annen måte, høre det med Stine Robins stemme, se rollen i hennes kropp. Det er også en måte å få hørt teksten på nytt. Det er jo gørrkjedelig å høre den historien en gang til, egentlig. 

Kunsten å åpne opp

Det er tydelig at et viktig prosjekt hos Horn er å motvirke et elitistisk preg. Der mener hun teateret har en stor oppgave foran seg:

– Man må prøve å fortelle folk at de ikke skal føle seg dumme. Jeg tror folk ofte går på teater og føler seg dumme. Eller så tror jeg folk går på teater og føler at det er overpedagogisk. At det er fordummende. På samme måte som man må få skuespillerne til å være kreative og skape selv, må man også invitere publikum til å ta et slags eierskap. Ikke bare være passiv tilskuer, men å aktivt dikte. 

Håpet er at oppsetninger som denne kan bidra til nettopp det – å åpne opp:

– Teater er jo overklassesport. Når folk først har kommet, så må det jo skje noe med dem når de er her. Og da kan man ikke snobbe seg oppover. Da må man prøve å åpne opp. Denne forestillingen her er i hvert fall aktivt laget for at folk skal kjenne seg velkommen. Også ved at vi snur opp ned på hva som er teater og ikke. 

Hun mener det er teatrenes ansvar å invitere publikum inn.

– Det kan jo også være å ha andre typer arrangementer i disse lokalene. De er jo skremmende i seg selv. Men også gøy! Og det er så viktig å få folk til å skjønne at disse lokalene eier jo vi sammen! De er våre! 

For teatrene kan ifølge henne romme så mye mer.

–De er helt fantastiske, nesten bygget som kirker. Det er jo rom her til å ha diskusjoner, og samtaler, og å få ting til å skje. Som ikke er religiøst, men som likevel er eksistensielt. Spørsmål om store ting, som disse husene er bygget for å romme. Det må folk skjønne. Det er ditt og mitt og alles.

–Så er vel Shakespeare skrevet for å være tilgjengelig?

–Ja, det er for folk! Når folk sier at det er så nydelig poesi, da tenker jeg at du ikke har den radaren helt på. Det er ikke alle som kan åpne Shakespeares samlede verker og få noe ut av det. Men det er laget for folk. Og da må man jo også være på parti med ham. Han har ikke ment at det skal være kjedelig.

LES OGSÅ: Famler etter fotfeste