Hardangervidda på langs, dag 2 – 09.03.23
Far og sønn overnattet på Krækkja i natt. Bacon og egg til frokost. Far synes det er nydelig med fri fra jobb, og Bengt har noen dager studiefri. Tydelig at poden studerer på Universitetet når han må forklare til fattern sin hvem visse vitenskapsmenn er. Blant annet har han lært av en amerikansk forsker kalt Huberman at inntak av metaller kan øke ens testosteronnivå. Far tenker nå at kroppen har kontroll på det selv, men det er vel kanskje en generasjonsgreie. Uansett, vi storkoser oss. I dag går turen videre til Sandhaug. Det skal bli fint å få spent på skiene og fortsette ferden.
Alf
«Okei fattern, jeg er ready. Har du fått med alt?»
Far og sønn har spent på seg skiene og tatt på sine 80 liters tursekker. Det er skyfri himmel, og det norske høyfjellet viser seg fra sin beste side. Majestetiske, snødekte fjelltopper i alle himmelretninger og påskeslush. Sønnen Bengt er glattbarbert med kort brunt hår, og bak sportsbrillene gjemmer hans karakteristiske intense, små øyne seg. Faren Alf rager et hode høyere. Han har en voksen manns kropp, og et betryggende smil som kan få selv den mest bekymrede person til å senke skuldrene.
Utover på formiddagen virker det som et værskifte er underveis, og far og sønn må zippe opp sine blå allværsjakker. De holder fremdeles et godt tempo, selv om de allerede har tilbakelagt omtrent to mil. Slik det ofte er når to menn er på skitur, prater de ikke særlig mye, men i dette tilfellet er det bare et tegn på at en følelse av velvære har etablert seg i kroppene deres.
Noen timer senere har forholdene tatt en fullstendig u-sving. Fjelltoppene i horisonten er skjult bak en betalingsmur av piskende, voldsom snøstorm. Den beveger seg målrettet mot turfølget. Gud har pakket sammen sitt himmelblå piknikteppe, og uforutsigbare vindkast gjør det noe vanskelig å holde balansen på ski. For å gjøre det hele mer risikabelt holder far og sønn akkurat nå på med å traversere en fjellrygg.
«Dette er ikke helt ideelt, Bengt!» Far må snu seg i skisporet og ta i bruk utestemmen for å høres.
«Vi finner ut av det. Kan du ikke sjekke på mobilen hvor langt det er igjen til Sandhaug?» Sønnen er ikke like bekymret. Han har levd et kort liv i frustrerende trygge rammer og er nærmest kåt på en real utfordring.
«Det er bra vi har med teltet. Det kan hende vi må slå leir og satse på at stormen gir seg til i morgen. Slik som polfarerne gjør det.» Far svinger sekken rundt seg og setter den foran seg. Han åpner topplokket og tar ut iPhonen sin.
«Å nei. Bengt, dekningen er borte!» Far snur seg brått mot sønnen. I det han roterer overkroppen velter han tursekken. Den begynner å skli ned fjellveggen og oppnår en overraskende høy hastighet. Far og sønn blir lange i maska mens sekken forsvinner ut av synsfeltet deres og inn i snøfokken i dalen under.
«Nei, sekken, faen! Hva driver du med, pappa?»
«Det var jævlig klønete av meg,» mumler far innbitt til seg selv. Han har levd et halvlangt liv som optimist, men dette synes han var direkte vondt. Han er midt i 50-årene, og det siste han vil er å framstå som en gammel gubbe man må ta hensyn til.
Far og sønn blir stående en liten stund i fjellsiden og diskutere hva de skal gjøre. Snøstormen gjør at de må handle raskt, men det er ikke lett å ta en beslutning. Til slutt legger far ned vetorett. De traverserer ferdig fjellryggen og finner et platå lenger opp i lia der de slår leir. Heldigvis var teltet i sønnens sekk. Planen er å vente med å lete etter farens sekk til forholdene tillater det.
De skal overnatte i et grønt, avlangt tomannstelt. Vindkastene banker i teltduken. Ski og staver er plantet hardt i snøen utenfor. Det første de gjør er å se gjennom sekken til sønnen, siden det er den de må overleve på i overskuelig fremtid.
«Hva er det du har pakket med deg?» spør faren forfjamset. I farens sekk var nemlig proviant, klesskift, samt kart og kompass. Akkurat det de kunne trengt nå.
«Jeg hadde jo med teltet og soveposene. Og primusen. Men det du ser her er…» Sønnen har vanskelig for å forklare seg. Halve sekken hans er fylt opp med spekulative kosttilskudd fra internett og andre broscience favoritter.
«Jaha, Bengt. Dette er jo også noe å velge å bære med seg på tur. Er det noe av dette man kan bli mett på da?»
«Vi kan jo smelte litt snø på primusen, til proteinpulveret. Kiwier er jo sertifisert superfood. Også har jeg Athletic Greens og Magnesium Threonate. Magnesiumen går rett gjennom blod-hjerne-barrieren og gir økt søvnkvalitet og IQ. Sykt nice!»
Ikke akkurat noe tallerkenmodell, tenker far, men turfølget har ikke noen andre alternativer. De stapper i seg av sønnens produkter, og tar en tidlig kveld mens snøstormen fortsetter å herje utenfor.
Neste dag våkner sønnen av at faren forbereder en proteinshake på primusen. Vindkastene banker fortsatt voldsomt i teltduken, og det er tydelig at værforholdene ikke tillater dem å reise videre med det første.
«Vi får tenke ut en plan, Bengt. Men jeg lurte på… har du noe strøm på mobilen din?»
Sønnen skrur på mobilen. «Det er fremdeles ikke dekning, pappa.»
«Neida. Jeg vil ta noen bilder.» Sønnen er skeptisk til å bruke strøm på dette, men faren insisterer. Sønnen tar noen selfier av de to, der far og sønn ligger innpakket i hver sin sovepose.
«Det holder i massevis, Bengt. Kan du ta noen av bare meg?»
Far zipper opp soveposen og avduker kroppen til en antikk statue. Sønnen blir stum av forbauselse. Han beskuer ikke den samme pappakroppen som gikk foran ham i skisporet dagen før. Den ligner heller på klikkagnet til broscience-influenserne han studerer på nett. Musklene til faren er mer veldefinerte enn putene i en gamingstol. Han bretter overkroppen ut i en halvt liggende superman-positur og smiler sitt karakteristiske smil mot kameraet.
Sønnen kjenner på en borende kvalme. Hans egen far er blitt en trussel. Menn vurderer hverandre i en valuta ingen kvinner benytter, selv om det er dem det til syvende og sist handler om. Bengt tenker på at faren har pult han frem, og nå kommer han til å frata ham sjansen til å formere seg. Stemningen i teltet er trykkende resten av dagen.
Vinden uler utenfor når sønnen våkner brått neste dag. Teltåpningen er på gløtt. Det blåser snø rett inn i teltet. Det gjør ham pissredd, og han er alene. Kun farens superundertøy ligger igjen i hans sovepose.
Sønnen setter seg opp, og med gårsdagens metamorfose i mente er det ikke godt å si hva som kan ha skjedd. Han roper farens navn ut av teltduken. I whiteouten oppdager han plutselig en svær skygge noen meter fra teltduken. Det ser ut som en yeti. Og beistet kommer løpende mot han.
«Alf, hva er det som skjer? Du er blitt enorm.» Skapningen han observerer minner lite om hans far.
«Gains vettu. Jeg skulle finne noe sink, du sa jo det øker kroppens testosteronmengde.»
«Sink?! Der ute i snøstormen, og lete etter et metall?»
«Det er sink i skismøring, gutten min.»
«Huh.»
«Jeg slikket skismøringen av skiene.» Bengt lukker sine små øyne.
Sønnen opplever at brikkene de tidligere spilte far-og-sønn med har forsvunnet. Farens oppførsel er idiotisk. Han innser at slik optimalisering er en stillestående flukt fra aksept. Sammen med sønnens misunnelse letter snøstormen senere den dagen, og turfølget vårt returnerer til sivilisasjonen.
Hardangervidda på langs, dag 2 – 09.03.23 dag 4 – 11.03.23
Far og sønn overnattet på Krækkja i natt. Bacon og egg til frokost. Far synes det er nydelig med fri fra jobb, og Bengt har noen dager studiefri.Tydelig at poden studerer på Universitetet når han må forklare til fattern sin hvem visse vitenskapsmenn er. Blant annet har han lært av en amerikansk forsker kalt Huberman at inntak av metaller kan øke ens testosteronnivå. Far tenker nå at kroppen har kontroll på det selv, men det er vel kanskje en generasjonsgreie. Uansett, vi storkoser oss. I dag går turen videre til Sandhaug. Det skal bli fint å få spent på skiene og fortsette turen. Når jeg kommer hjem skal jeg bli den optimale utgaven av meg selv.
Alf