Det er urin i luften. Partiklene klistrer seg til huden, heldekket i sommersvette. Jeg er kortklippet og full. Solen brenner meg i nakken og smir varme, vidunderlige merker til minne om dagen i dag; til venner som døser i sommersol, sigarettrøyk som danser i vinden og til flyvende plastkopper som søler til himmelen med en salig blanding av pils og piss. Det kommer til å bli forferdelig, sa mamma. Regnet vil øse ned og samle seg i store sølepytter som stadig vil brukes som toaletter i rusens hete. Du vil stå med dritt opp til knærne, sa hun. Jeg ler av tanken; stryker tærne mine mot ildtørt gress mens bassen fra boomblasteren ljomer gjennom kroppen.  

Solbrillene mine følger strømmen av svette nedover neseryggen, mot nesetippen min. Jeg tar dem av og ser bort på Kaia som har kommet i snakk med svenskene fra nabocampen. Hun smiler og kaster på håret, slik bare hun kan, og plutselig har hun en mojito i den ene hånden og en øl i den andre. Guttene roper chug og Kaia drikker hele drinken i én slurk. De klapper av begeistring før hun tar en piruett og neier i min retning. Jeg får panikk, tar på meg solbrillene igjen og ber til høyere makter om at hun er for full til å skjønne. Bønnene mine høres ikke og straks roper hun navnet mitt. Sanne! Jeg ser opp mot himmelen. Sannee! Besynderlig hvor blå den er, selv med solbriller på. Sanne? 1 …, 2 …, 3, der: Hun snur på hælen, tar løpefart og kaster seg om halsen til en usedvanlig høy svenske. Han peker på meg og ser spørrende på Kaia. Hun må ha sovnet, hører jeg henne si. Jeg lukker øynene, skamfull over å late som. Solen brenner meg i nakken. Jeg burde kanskje smøre meg snart.  

Sanne – tänk snabbt! Noe hardt treffer kneet mitt før det deiser i bakken og væter til gresset. Jeg åpner øynene, kikker ned og ser en Carlsberg blø utover omgivelsene. Du måste rädda den, Sanne! roper en av de svenske guttene mens han løper mot meg. Den er allerede død, svarer jeg monotont, i håp om å virke uinteressert nok til at han revurderer fremstøtet og galopperer tilbake til de andre hingstene. Atter en gang mislykkes jeg, og straks slenger en solbrun svenske seg ned i gresset ved siden av meg. Han tar fatt i ølboksen, identifiserer hullet og slurper i seg de siste restene. Jakob, sier han så. Killen som alltid hittar hålet. Han strekker hånden ut. Jeg lar den henge, ser det solbrune ansiktet blekne mer for hvert millisekund som går. Sanne, svarer jeg omsider. Men det vet du jo allerede. Han tar til seg armen, lar fingrene gli gjennom det mørke håret som et slags forsøk på å lure meg til å tro at intensjonen aldri var å hilse. Ja, jag frågade din vän om isdrottningen i solstolen hade ett namn. Han nikker mot Kaia; de lange, grasiøse beina hennes er kveilet rundt livet til den usedvanlig høye svensken. Jeg hviler blikket på dem; hun virker så glad. Besynderlig hvordan noe så primitivt gir henne glede. Har dere mer øl der borte, eller? Jeg oppfatter et nikk fra Jakob i sidesynet. Han reiser seg fra gresset og strekker hånden ut. Jeg lar den ikke henge. 

Vi leier hender hele veien bort til nabocampen. Hans venstrearm svinger min høyrearm frem og tilbake som en pendel. Et blikk fra Kaia fører til at jeg overstyrer bevegelsen og gjør den enda større; mer synlig. Vi setter oss ned ved siden av dem, hans hånd er fremdeles i min, og jeg ler og kaster på håret, slik bare hun kan. Kaias usedvanlig høye svenske gir meg en øl. Jeg styrter den, ber om en ny, og styrter den også. Någon är törstiga, ja. Han gir slipp på hånden min; lar fingrene gli fra håndflaten til håndbaken, og så videre langs armen min. Ja, og det er det flere som bør være. Jeg snur meg mot Kaia. Vi skal drikke oss opp før neste konsert, eller? Hun enser meg ikke, er for opptatt med å gi tungemassasje til den høye svensken. Fingrene hans fortsetter å stryke over meg. Kaia? De beveger seg langsomt fra overarmen til skuldrene, og videre til nakken min. Kaia! Jorden kaller Kaia! Der; hun tar tungen tilbake i sin egen munn, tørker svensken vekk fra leppene og ser spørrende på meg. Du må drikke. Neste konsert starter om en halvtime. Hun nikker, styrter drinken sin og fortsetter å kline. Igjen er jeg usynlig for henne. Igjen kjenner jeg kalde fingre mot varm hud; hvordan de beveger seg langs halsen, over kragebeinet og inn under bh-stroppen min. Solen bränner bara nacker, hvisker han. Det blir kjølig. Jeg reiser meg fra gresset, skal bare hente en jakke før konserten starter, sier jeg, og han følger etter. Selv om jeg ber ham om å la være.

Jeg løper, higer etter pusten, løper litt til. Lyden av folkehav som skriker one more song, one more song blir klarere for hvert steg jeg tar. Jeg stanser på toppen av gressletten, tekster Kaia og ber henne om å møte meg her. Venter. kjenner solstråler angripe bare skuldre, venter litt til. One more song, one more song. Hvorfor svarer hun ikke? One more song, one more song. Faen ta den usedvanlig høye svensken. One more song, one more song. Der; hun sjangler seg oppover gressplenen mens hun klapper i takt med folkehavet. Hvor ble det av deg? spør hun. Jeg måtte hente en jakke, svarer jeg. Hun stopper opp, betrakter først de bare armene mine, så de nakne skuldrene. En tåre renner fra øyekroken min. Jeg får panikk, tar på meg solbriller og ber til høyere makter at hun er for full til å skjønne. Solen brenner bare nakker. Jeg var dum som valgte å gå med singlet.

LES OGSÅ: Å svelge egen stolthet