– Jeg hadde følelsen av at før eller siden ville noen stoppe. Og jo, politiet stoppet!

To måneder etter strabasen kan det tyske paret le høyt av haike-episoden. Den kommer vi tilbake til. Men først til en litt roligere møteplass på et båtbyggerverksted i Fredrikstad. Her har vandrerne oppholdt seg og jobbet i to måneder. Nå er de i ferd med å legge på loffen igjen.

– Folk sier ofte «kjøp deg en smarttelefon, hva er galt med deg», men når du er omreisende svenn så plager ikke folk deg med det. For meg er det et stort privilegium at vi reiser som vi gjør og at ingen kan forandre på det, sier Lisa.

Mange unge ville kanskje fått abstinenser av å ikke eie satellitt-tilkoblede duppeditter på tre år og én lang dag. Likevel gjør omtrent 700 unge tyskere det samme som Lisa og Lukas.

Et slags fellesskap av tyske håndverkere legger hvert år ut på reise etter gjennomført fagbrev. De følger en 700 år gammel skikk kalt Wanderschaft von Gesellen, vandrende håndverkersvenner. Målet er å praktisere håndverket sitt, men også å lære om stort og smått på livets reisende skole. Og hva er vel en tradisjon uten spilleregler? Frihet krever rammer, skal man tro de to dresskledde.

 Regler for frihet

– For vår del er svennevandringen viktig å holde i live fordi verden har forandret seg på så mange måter, sier Lisa.

De presenterer seg med fast håndtrykk og kun med fornavn, møbelsnekker Lisa på 25 og båtbygger Lukas på 29. Under andre verdenskrig ble sånne som dem forfulgt. Nazistene likte ikke folk som loffet rundt og motsatte seg systemet. Heller ikke familiene til vandresvenner fikk være i fred hvis etternavnet ble kjent. I dag er det heller kulde, korona og vanskelige haikeforhold som skaper utfordringer.

Som omreisende svenn må du alltid oppholde deg mer enn 50 km fra hjemstedet ditt. Du kan ikke betale for transport eller bosted. Ingen mobiltelefon er tillatt, du skal være under 30 år og gjeldfri, kan ikke ha barn eller ha inngått ekteskap, og heller ikke noen kriminell historie.

Med andre ord skal du ha ren skjorte. Og blir den hullete, må den repareres. I bagasjen har omstreiferne to sett med klær; ett sett vandringstøy og ett sett arbeidstøy.

– Dere har mange regler, er det ikke vanskelig å legge fra seg det «vanlige» livet?

– Nei, ikke i det hele tatt. Det er mange fordeler. Reglene gir deg frihet til å reise på den måten som vi gjør, uten mobiltelefon. Da kan ikke moren og faren din nå deg hele tiden, forklarer Lukas, som har blitt glad i å skrive postkort på reise.

– Vi får jo bruke e-post av og til da, må han likevel innrømme, selv om det er strengt forbudt å eie noe nyteknologisk eller være tilgjengelig til enhver tid.

Ellers går det stort sett i «bushfung», et noe mer spenstig uttrykk for den norske jungeltelegrafen, når de skal samles til festligheter med de andre vandrerne.

«What are you, by the way?»

Tilbake til dramatikken i Sverige. Strandet ved en motorvei i Sør-Sverige sto to forfjamsede tyskere og tryglet pent om å få haik. Tross en kjølig oktober, hadde de bestemt seg for å reise nordover for å jakte på arbeid.

De ble kjent bare for noen måneder siden, på sommerfest med andre omreisende svenner. Lukas var en vandrer på overtid, nærmere bestemt på sitt femte svenneår. Nå ville han ta seg arbeid i Norge mot slutten av reisen. Ville Lisa bli med?

– «Er du idiot?» spurte jeg, for jeg ville virkelig ikke reise til Norge. Jeg er absolutt en sommerperson, forteller Lisa, som aldri vil komme tilbake til Norden på vinteren.

Men så lot hun seg overtale av de «isende blå øynene» hans, legger hun til, og får følgesvennen til å le.

Danmark gikk greit – danskene er frilynte, men Sverige er ekstremsport for haikere. I en sving på den høytrafikkerte veien kom polisen til unnsetning. «What are you doing here? And what are you, by the way?!» spurte politiet mens de så skrått på de unge haikerne. De lignet kanskje mest på figurer fra en annen tid, krøpet ut av en tidskapsel fra 1800-tallet.

Politiet kunne sagt sitt om bekledningen deres, som for mange minner om en blanding av adelige bomser, amish-folk og ortodokse jøder. I stedet spurte de om haikerne hadde dop på seg. Så måtte paret forklare seg. Nei, de hadde ikke noe dop, og nei, de ønsket heller ikke å stå der.

Politiet summet seg før de omsider tok haikerne med i bilen og ga dem skyss til et tryggere sted. Etter mer vellykket veiving med tomlene og noen netter under åpen himmel, sto de endelig framme ved reisemålet en kald novemberdag.

Frostrøyken sto ut av munnen da de banket på døra til Isegran Fartøyvernsenter i Fredrikstad. Bank, bank. Hvem i huleste var der? Jo, bare en båtbygger og en møbelsnekker som ville ha arbeid. Og takk og lov hadde fartøyvernsenteret både arbeid og losji til de to omreisende. Men det er ikke hvem som helst som tar imot den type spørsmål i vårt århundre.

Utdøende gruppe

I Norge er tradisjonen med omreisende arbeidsfolk dødd ut, skal vi tro folkeminnegransker og loffespesialist Thor Gotaas. Nordmenn er late og rike. Og ikke like ekstreme som tyskerne.

– Dette her er en gammal skikk. De tyskerne er jo hardcore, sier Gotaas, som slett ikke er ukjent med fenomenet.

Senest i 2016 fikk en ung møbelsnekker sove på stuegulvet hans, uten mobiltelefon og med nokså lurvete klær.

– Nordmenn driver ikke på sånn. Vi har det så godt. I Norge er vi 5,4 millioner innbyggere, og siden det bor 83 millioner i Tyskland så er det jo flere gærninger der.

Gotaas tror tyskernes punktlighet og ordentlighet kan være en forklaring på hvorfor noen av dem har behov for å være mer ekstreme enn nordmenn flest. Behovet for å komme seg bort fra et stressende arbeids- og privatliv kan Lisa kjenne seg igjen i. Hun var utbrent og måtte lære seg en sunnere måte å leve på. Lære seg å bli en mer avslappet person. 

Dessuten følte ikke den unge møbelsnekkeren seg klar for å slå seg ned et sted og få fast jobb. Da Lisa første gang fikk høre om omreisende svenner fra en kollega som tidligere hadde vært det selv, var hun ikke i tvil.

– Jeg tenkte at dette er det beste jeg noensinne har hørt om, fordi tradisjonen ønsker å holde det gode håndverket i live. I læretiden min var jeg frustrert over at møbler ble produsert ut av bare papp og plast. Og så tenkte jeg at det ville være så fint å lære mer fra ulike deler av verden om møbelsnekring.

Første tiden som vandrer må du bli «plukket opp», som de sier på gatespråket, av en aktiv vandrer. Du får en slags veileder som lærer deg opp i tre måneder før du slippes fri. Og prisen? Den er kanskje litt høy sammenlignet med den ellers rimelige reisen.

Egenfinansiert begravelse

– Du får en spiker, en ekte spiker i øret. Vi legger oss ned på et bord, og så blir vi spikret på det løftet at vi reiser hele tre år og én lang dag, det er minimumstiden, sier Lukas.

– Au da! Hva med infeksjoner og sånt?

– Du blir infisert fra innsiden og ut. Det er det vi pleier å si.

Det tyske paret forsikrer oss om at det egentlig ikke er noen smertefull affære. Øreringene de får satt inn, har naturligvis en historisk forklaring.

– Bakgrunnen for dette, sier Lisa med utpreget fortellerstemme, er at folk som reiste hadde en ørering av sølv, slik at hvis de dør på reisen så kan familien eller folkene rundt dem selge sølvet for å  betale for begravelsen.

Selv om tyskerne drar den langt – lengre enn nordmenn drar den – tror Gotaas at loffeblodet fortsatt lever i norsk befolkning. I boka På loffen beretter Gotaas om utskudd fra samfunnet, som i dag ville bli diagnostisert med både det ene og det andre. Gjerne var de omreisende håndverkere eller kramkarer fordi de ikke passet inn i vanlige jobber.

– Hvor tror du alle disse folka ender opp i samfunnet vårt i dag?

– Mange av dem driver med idrett, noen er milliardærer, noen er i psykiatrien, noen er uføretrygda, noen er backpackere og reiser rundt om i verden, noen er bikere, noen er kanskje narkomane eller alkiser, sier Gotaas, og forklarer at velferdssystemet i større grad plukker opp folk nå enn før, på godt og vondt.

– Er det ikke synd at loffetradisjonene ikke finnes i Norge lenger?

– Det har med bilen å gjøre, asfalten, og at alt går fortere. Da bilismen vokste fram på 1960-tallet, ble det veldig ugjestmildt å loffe langs veiene. Det er klart at det hadde vært artig å skru tilbake til 1923 og vært der et år eller noen måneder. Men det finnes fortsatt loffere rundt om i verden, sier Gotaas og viser til en av våre nærmeste naboer.

– I Danmark er det ganske mange. De blir kalt for «navere», sier han, som ikke må forveksles med de norske naverne.

«Naver» på dansk er nemlig ikke en arbeidsledig, men tvert om en hjemlig versjon av en vandrende håndverker, derav naver fra skandinaver.

Frykt og gammen

Ikke alle dagene på landeveien har vært rosenrøde. Lukas mener den særegne reisestilen har satt dem på prøve. Hva gjør du for eksempel når du sitter i en bil med kvelende luft og tvilsomt selskap? De er alltid gjester, alltid fremmede, men også dette kan de lære noe av.

– Fordi vi ikke kan dra hjem, må vi alltid håndtere både gode og dårlige situasjoner. Du kan ikke bare rømme fra det, ned i en smarttelefon, sier han.

Det har skjedd mer enn én gang at de har måttet jatte med i diskusjoner, eller monologer, med fortvilte vaksinemotstandere under pandemien.

– I koronatiden var det vanskelig, for Tyskland var splittet i to, og noen ganger fikk du også skyss fra folk som hatet staten og reglene. Når du bare hører om disse i media så tenker du bare at de er helt gærne, men hvis du får muligheten til å lytte til det de har å si, så skjønner du at det finnes historier bak.

– Som hva?

– Ting som har skjedd i livene deres som kanskje gjør dem redde. I det hele tatt har jeg lært mer om hvorfor folk er som de er, forklarer Lisa.

– «Dem om det» oppsummerer Lukas på gebrokkent norsk, et uttrykk plukket opp fra lunsjpausene i Fredrikstad.

Høye hatter

Etter to måneder med arbeid på Isegran og bostedsadresse i en gammal treskute, nærmer avreisen seg. Lisa har planlagt å reise til sydligere strøk. Lukas tar følge når han nå reiser hjem til Hamburg for å feire endt reise.

Arbeidstøyet er blitt byttet ut med helsvarte dresser og høye hatter. Resultatet i reisedagboka: Lukas har blant annet unnagjort nye bord til treskuta Plenty, eller «Plenty of Work» som han kaller den. Lisa er ferdig med å bygge kjøkkeninnredning i heltre.

På lunsjrommet har de blitt tatt godt imot. Eller som en av de lokale håndverkerne lirer av seg mellom brødskivene: «De sklir jo rett inn her!» Men utenfor det tjæreduftende trelandskapet skiller de seg ut. En Fredrikstadkæll med hund lunter forbi under fotograferingen og har fått med seg pakkingen.

– Så flotte dere ser ut, da!

– In English, please?

Han presenterer seg, Uno Nordbø, og gjentar på engelsk. Han skal også ut på reise snart, klatre i Afrika, Kilimanjaro. Dere får ha god tur, da!

Bare noe verktøy og undertøy, reisebok, tannbørste og en mp3-spiller har fått plass i Lisas skreppe som hun stolt viser frem. Hun slenger den på skulderen ved hjelp av en skinnrem. I hånda hviler en sjølplukket vandrestav – den andre hun har laget på sin hittil ett år lange reise.

Lisa og Lukas tror det er viktig at unge en gang i livet får prøve å leve så enkelt og fritt som omreisende svenner gjør. Spesielt uten smarttelefon. I deres generasjon er det så godt som umulig å utforske denne måten å leve på i et hektisk hverdagsliv, forklarer Lisa.

– Før nummet jeg hjernen min med for mye skrolling på sosiale medier. Nå kjeder jeg meg faktisk mindre enn før fordi jeg ikke har mobiltelefon. Det er så enkelt.

LES OGSÅ: Stoff møter pinsevenner