Matprisene stiger. Mye. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vi må helt tilbake til 1982 for å finne en tilsvarende økning. Dette går hardt utover lommeboka. Og så lenge vi studenter må se langt etter en studiestøtte som møter behovet, blir det nok en jobbsommer på flere av oss, men dette har vi visstnok bare godt av (hilsen yours truly: Persona non grata).
Men hvorfor stiger matvareprisene så voldsomt? Det korte og gjengse svaret: ekstremvær, tørke og krig i Ukraina. Høres kjent ut?
En prekær situasjon til tross; problemet stikker enda dypere. Det er svært få land som har et dagligvaremarked med så få aktører som Norge. Hele 96 prosent er fordelt på bare tre konsern: Norgesgruppen (43 %), Coop (29 %) og Rema 1000 (23 %). En så sterk konsentrasjon gir makt over matprodusenter og forbrukere, og derigjennom prisene i hylla.
Dette byr på flere utfordringer: For det første havner forbrukermakten i grøfta. For det andre har den svekka konkurransen bidratt til at samtlige kjeder fremdeles ser seg tjent med kryssubsidiering. Blant annet kan usunn og uetisk mat fint selges billig når det subsidieres av folk som ikke er så nøye på pris, men heller velger kvalitet. Dette er ikke heldig for folkehelsa. Man kan også spørre seg hvor stort presset på å opprettholde konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår blir.
Men det største og mest utfordrende problemet er prisdannelsen. Trenger egentlig maten å være så dyr?
Over sommeren begynner den såkalte høstjakta. Her møtes konsernene og matvareleverandørene til forhandlinger. Man skulle tro dette var ganske rett frem. Det forhandles frem og tilbake, og så vet for eksempel Gilde hvor mye de får for én kilo kjøttdeig. Men så enkelt er det ikke. Kjedene kan nemlig blant annet tilby en rekke bonuser og rabatter på bedre hylleplass, registrering i automatisk bestillingssystem og deltagelse i produktkampanjer.
Dette kompliserer ting: Med strengt hemmelighold under forhandlingene er det få som vet nøyaktig hvor alle pengene blir av. Selv ikke kompetente folk hyret inn for å utrede dette forstår det helt: «Aktørene i verdikjeden for mat har utviklet systemer for økonomiske transaksjoner som gjør det vanskelig å vurdere prisdannelsen i detalj og graden av profittdeling mellom leverandør og paraplykjeder.» heter det i Matutvalgets rapport fra 2011. Full forvirring, med andre ord.
Hvor pengene forsvinner er det bare de som setter prisen som vet. Sånn må det vel til en viss grad være? Det er en vanskelig øvelse å forhandle med helt åpne kort – likefullt er det et problem, og kanskje et demokratisk et, når vi ikke har oversikt over hvor pengene blir av. For et sted forsvinner de jo. Et søk på Philipp Engedal, Ole Robert Reitan og Runar Holleviks lønninger kan kanskje gi en pekepinn.
Konkurransen må bedres. Å dele opp dagligvarekjedene ved lov kan være et godt sted å starte. For det er makta som rår, og når den er samlet på for få hender blir vi andre stående igjen med en bitter smak av avmakt på tunga.