Vi kommer aldri helt i kontakt, du og jeg. Hva som faktisk skjer i hverandres hoder, og hvordan det ser ut der, forblir et lite mysterium. Vi er dømt til disse inntrykkene, disse preferansene, disse valgene vi har viklet oss inn i og må leve med. På strebersk vis kan vi forsøke å formidle det til den andre, men når dagen er over er det bare vi som får se, og er nødt til å oppleve, denne bevisstheten.

Allikevel kan vi nærme oss hverandre, du og jeg, gjennom vår egen fantasi, gjennom bildene vi har av hverandre. For det finnes en form av meg i deg og en form av deg i meg, en form av alle dem vi kjenner og har kjent. Former som kan ta plass etter bare noen sekunder i samvær, som vi kanskje aldri gir slipp på. Og om det er nattens søvn, et tvetydig smil vi fikk, vår tidligere erfaring med Marius-gensere eller hva det er som har justert dette inntrykket, er ikke helt klart, men allikevel så tilgjengelig for oss i følelsen. Jeg vet overhodet ingenting om deg, hvor du kommer fra, hva du liker, vil, eller står i, men bare i løpet av sekunder er et helt bilde fylt av en skikkelse. Vi kan fange denne skikkelsen med øynene, skimte den i mørket, prate med det som nettopp var foran oss. Holde det i live i dagevis, gjøre det mer virkelig enn den opprinnelige skikkelsen som først var der. Således kan vi returnere til virkeligheten og forvente en respons, en hel duett, men oppdage at vi i stor grad er dømt til å fremføre den i ensomhet. Vi fortapte oss i en tanke, oss selv. Vi trodde det ga oss nærhet, men bygde ingenting virkelig. 

Og hvis prosessen med å bygge en slik modell av hverandre kan gå så fort, er det tydelig at vi har mye konstruert allerede, ja, bygd fra helt tilbake da vi lå i krybben til i dag. Modeller hengende over oss som stjernetegn, klare til å forutsi, bedømme, og kontrollere de meningene, temaene og stemningene vi er omringet av, internt eller eksternt. Idag er de klebret så tett fast til huden at vi tenker det er ansiktet vårt. Det er prosesser vi har vært en del av og er nødt til å ha med videre for å fungere, men sjeldent er klar over før vi vandrer hjemover til oss selv igjen, og maskene løsner.

Men det er en ting som kan få modellene til å komme mer fram i lyset, og det er når vi ikke forstår hverandre. Enda verre, når vi misforstår, og det som en gang var forutsigbart ikke lenger kan lenes på. Det som en gang føltes så nært og enkelt. Det som en gang fløt, men fløt fordi vi var på bølgelengde med prediksjonene våre. Hvordan kunne vi misforstå?

Jeg tror vi misforstår hverandre hele tiden; tankene, ordene, menneskene, handlingene, ikke minst oss selv. Konsekvensene av å ikke forstå er vanligvis ikke så store, som leder til at de ikke blir konfrontert. Som er synd, og på en måte ensomt. For hver person er mange, tankene rommer mer enn ordene, og handlingene er fattige. Det er en urett vi gjør mot virkeligheten: å ikke strekke det indre lenger, å la disse enkle bildene vi har av hverandre forbli. Vi er nødt til å se forbi skinnet, forkaste bildene og la de utallige mulighetene eksistere. Håpet er at det en gang kan føre oss nærmere, du og jeg.

Men kanskje alt dette bare skjer i hodet mitt, i mine egne modeller av virkeligheten?

LES OGSÅ: Et lånt blikk