1. juni markerer toårsjubileet for mitt kollektivliv med mine romkamerater Falk og Felsa*. Ganske tidlig i samboerskapet fant vi ut at det måtte et system på plass for å belønne renslighet og straffe avvikende oppførsel. 

Hva er rettferdig å forvente av samboerne dine? Hvordan løser man det uunngåelige kulturkrasjet som venter på andre siden av en slitt, men sjarmerende bygårdsdør?

Våren 2021 flyttet jeg inn i mitt nåværende kollektiv, som jeg altså deler med Falk og Felsa. Som i de fleste kollektivene var vask og rutiner et stridsspørsmål. Vi lo, vi gråt, vi var klare for kamp. Stemningen var anspent der vi skulte på hverandre over hver vår PC-skjerm. Noe måtte skje. En kald høstdag kommer Falk hjem og proklamerer stolt sin løsning: Et spill. 

Han hadde tilbrakt kvelden i et godt gammaldags guttakollektiv, der veggen var tapetsert med et vaskespill. I dette spillet fikk man like mange poeng for å tømme søpla som for å få seg ONS på byen (Falk vil ha det klart at dette «ikke er gutta mine», journ.anm.). Vi kan selvfølgelig problematisere bruk-og-kast-holdningen til både kvinner og gårsdagens pizza her, men 8. mars er vi ferdige med for i år.

Å ta ut plastsøpla har en åpenbar kollektiv nytteverdi; det blir reint, ryddig og trivelig, og er et uttrykk for at du bryr deg om menneskene du bor med. Men, hvordan er det egentlig til nytte for kollektivet at du får feia over noen på kjøkkenbenken? Kanskje dette er svært gjestfrie mennesker som setter pris på en ekstra gjest til søndagsbrunsjen; en smarting å sparre med til Morgenbladet-kvissen? Jeg har spesielt mye sympati med fyren som alltid tar ut søpla, fordi han andre alltid har med noen hjem, og disse handlingene er kvantifiserte til å ha samme nytteverdi. Trodde jeg. Det åpenbare er at du nå har en gjest som uansett skal ut døra på søndagen, en søppelkurér. 

(Har noen våknet dagen derpå i dette kollektivet? Ta kontakt med undertegnede.)

Slik ble det til at tre unge voksne i alderen 25-30 fant ut at løsningen på vaskekabalen er et spill, inspirert av fire unge menn som syns Jordan Peterson egentlig sier ganske mye fornuftig. 

Man har åpenbart rett til å kreve at de du bor med skal holde et minimum av renslighet og ryddighet i kollektivet, det er tross alt et hjem. Likevel må vi altså ha et spill med premie for å klare å holde det sånn noenlunde levelig hjemme hos oss. Vi skapte vår egen rettsstat. l likhet med den kinesiske stats poengsystem, går ingen handling ubelønnet eller ustraffet hjemme hos oss. 

Spillet følger et enkelt poengsystem som er lovfestet på spillbrettet, hvor alt fra støvsuging til flaskepanting er nitidig tildelt en kvantifiserbar verdi. Belønningselementet er åpenbart; er man først i vask og best i rydding vinner man den hellige ukespilsen. Straffen er at hver gang noen må rydde opp ditt rot, vinner motstanderen tre poeng. Og skulle man finne på å være ekstra produktiv en dag, så blir alle handlinger ettergått i sømmene av vår egen hus-Stasi, Falk. Kryssforhøret foregår på tekstmelding, for å slippe å betale for en stenograf. 

Den ultimate motivasjonen for å holde det rent og ryddig rundt seg, er selvfølgelig ikke handlingen i seg selv, det er følelsen av at du er bedre enn alle andre. Den deilige smaken av seier, adrenalinet som pumper blodroser i kinna; du er best, du er den perfekte samboer, du er hevet over enhver kritikk. 

*Anonymiserte, siden man tross alt ikke velger hvem man bor med.