12. mai slapp Ekkolodd sin tredje plate Ha Det Hus!. Vi møter bandets rytmeseksjon, bassist Andreas Schnitler Naustdal og trommis Jarle Håland, til en samtale om studioteknikk, studiorotteri og tante Unnis klesskap på Høybråten. Avtalt møteplass er et selvfølgelig fullstappet Apollon på en fredags ettermiddag. Som alltid er stemningen lun. Kaklingen fra våre felles bargjester er i konstant konkurranse med den harde doom-musikken som spilles om hvem som har herredømme over rommet. Håland må vi vente en liten stund på. Han kommer rett fra Frekhaug der bandets studio befinner seg i garasjen hans, og kommer på grunn av det rundt ti minutter for sent uten at det legger noen nevneverdig demper på stemningen.

Rett etter at vi har satt oss ned, så er det første vi blir fortalt av både Naustdal, Håland og resten av bandet via telefon at «seriøse spørsmål» må sendes avgårde til bandets hovedfillial i Oslo, og at alt som blir sagt av nevnte rytmeseksjon selvfølgelig må kontrolleres av samme Oslo-avdeling. Typisk norsk byråkrati der altså. Flaks for oss at vi sjelden stiller seriøse spørsmål. For ordens skyld kan vi i samme håndvending nevne at de minst rytmiske medlemmene av Ekkolodd, altså Oslo-divisjonen, består av vokalist Kim Morgan Morken, tangentist Daniel Reichelt, gitarist og pedal steel-traktør Mats Bjørkli Halvorsen og gitarist og tangentist Øyvind Aase Fluge.

Ekkolodds forrige plate kom ut i 2015, så det første spørsmålet stiller seg selv. Vi spør om de føler at dette er en slags redebut.

– Vi føler oss kanskje litt som debutanter, i og med at det har tatt lang tid å gjøre platen ferdig. Det har gått noen år siden vi var aktive, og mange av oss har hatt en pause fra å være helt oppslukt i musikken. Så ja, det føles litt som en ny start, og det blir kult å spille litt konserter igjen og møte folk man ikke har sett på en stund.

Vi spør om det betyr at man igjen kommer til å bli oppslukt av musikken, og vi får et lurt smil tilbake.

Samtalen dreier seg videre til hva man har gjort på siden forrige plate, og bandet forteller om flytting til forskjellige deler av landet, jobb, utdannelse, nye mennesker, barn og ellers diverse opp- og nedturer. 

– Vi har flyttet mye på oss – noe som speiles i albumtittelen. Musikalsk er det mange år som er skrudd sammen til en slags helhet. Det syns jeg vi har klart ganske bra på denne skiva.

Med sine svevende drømmepop-låter, pedal steel, en ytterst gjenkjennelig vokal på Fåvang-dialekt og et eget tekstunivers, så er det forfriskende å høre hva bandet selv tenker om denne helheten i forhold til Ha Det Hus!, og ikke minst hva nevnte albumtittel betyr.

– For oss er låtene på plata bruddstykker i en slags oppveksthistorie. Tittelen Ha det hus! synes vi representerer den historien godt. Det var noe foreldrene til Morken pleide å si i bilen da man dro hjemmefra og skulle være lenge borte – ofte i forbindelse med ferie. 

Han forteller at han har gjentatt de ordene for seg selv hver gang han har måttet flytte.

– Det er en setning som sier takk for det gamle, hei til det nye, og som kanskje rommer følelsen av å ikke helt ha kommet hjem igjen. 

Apropos flytting, så får vi høre at det i større grad enn før har vært krevende å finne tid til å samles for å jobbe med låtskriving, og at man derfor har lent seg mer på å spille ting inn på hver sin kant og skru sammen ting til å passe etterpå. Eksempel på hvor ting er spilt inn utenom Bergen er Fåvang, Spydeberg, Fredrikstad, Oslo og Tante Unni sitt klesskap på Høybråten.

Da vet vi hvor materialet stammer fra, men vi føler at et like relevant spørsmål er når det stammer fra:

– Det aller meste materialet stammer fra tiden da alle var i Bergen og vi nærmest bodde i kollektiv på Bergen Kjøtt. Flere av låtene var allerede under arbeid før vi gav ut Javel, Ravel?. Så er materialet jobbet med, bearbeidet og påvirket av musikksmak som har kommet og gått.

Plutselig hopper samtalen inn på at Ekkolodd tidligere har blitt kalt «Norges mest introverte band» av NRK P3, og alle involverte humrer litt av at Ha Det Hus! har blitt til gjennom åtte års jobbing av og på med ingen andre enn dem selv involvert før sluttspurten.

– Platen har på ingen måte ligget i skuffen. Vi har jobbet jevnt og trutt med den, og har til tider kanskje dykket for langt ned i detaljene. Selv om det tar tid er det også utrolig gøy å være pirkete, da blir det endelige resultatet alltid best. Perfekt for studiorotter som oss.

– Vi har spilt inn og re-innspilt instrumentene våre flere ganger bare for å forsøke å holde sangene friske for vår egen del. Heldigvis tok Eirik Marinius Sandvik siste rest av miksejobben i fjor høst, ellers hadde vi sikkert klippet i prosjektene fremdeles!

Håland og Naustdal forteller at den utenfor bandet som kanskje har pushet mest for at platen skulle bli ferdig er bandets gode venn og mangeårige kollaboratør, Robert Høyem, mannen bak det aktuelle platecoveret. 

Vi husker godt tiden da Ekkolodd var en del av Klangkollektivet og godt rotfestet i et av Bergens mest produktive kreative miljøer, og spør om hvordan ståa er nå i forhold til apparatet rundt dem:

– Vi så først for oss å gi platen ut på egen hånd. Heldigvis fikk vi etter noen e-poster napp hos Tigersjappa i Oslo, og deres plateselskap Fysisk Format. De likte albumet, hadde troen på seks bergenske studio- og indie-rotter, og hjalp oss med utgivelsen. Det er vi utrolig glade for.

Dere nevnte nye begynnelser, hva tenker dere om veien videre herfra?

– Først slippkonserter i Oslo og Bergen, så får vi se. Vi har også masse låtskisser liggende som kanskje gir mersmak til å gå i gang med et fjerde album til høsten eller neste år. Ellers blir vel veien til litt mens vi går. 

Helt i tråd med tematikken på Ha Det Hus! tenker vi for oss selv.

LES OGSÅ: Månedens debutant: Brusk