I fjor tilbrakte jeg vårsemesteret på utveksling i København. Av mangel på annen natur i nærområdet, endte jeg ofte opp med å gå turer på kirkegårder i byen. En ting som slo meg etter å ha ruslet rundt på disse gravstedene en stund, var at de ikke bare fungerte som velholdte parker man kunne lufte hunder eller tanker i. Etter hvert som været ble varmere, var det også slående hvor mange som benyttet seg av disse områdene til rekreasjon og avslapping. Her fant du folk som både syklet, solbadet og knakk seg årets første utepils. Gravstedene hadde egne, markerte områder som virket ment til å bli tatt i bruk. Det var med andre ord et yrende folkeliv blant de døde. Fenomenet fylte meg med en slags ro. Jammen er det deilig å være død i Danmark!

For er det ikke en fredelig tanke å vite at noen bruker stedet du er gravlagt til noe annet enn sørging og blomsterplanting? Hadde det ikke vært fint om noen tok seg en øl, leste en bok eller slo av en prat med en god venn i nærheten av graven din? For meg gjør det at tanken på døden blir litt mindre skummel, litt mindre ensom.

 – Så uttrykket «hvil i fred» gir ikke noen mening for deg altså, ler Beate Iren Lerdahl.

Hun er prest i Mariakirken i Bergen, og lytter tålmodig slik bare en prest kan når jeg fremlegger anekdoten min om utveksling og københavnernes kirkegårdspraksis. Vi har avtalt et møte på Møllendal kirkegård i Bergen for en samtale om det moderne samfunns forhold til døden. Hva tenker egentlig en teolog om mine observasjoner i nabolandet?

 – Det kan handle om at Danmark er et mer sekularisert land enn Norge. Assistens Kirkegård, som du snakker om, ligger også i et område på Nørrebro som har en del anarkistiske trekk. Det er mulig det er en aksjon derfra som har ført til at folk begynte å ta den i bruk på denne måten. I tillegg er det jo slik at man må benytte seg av de områdene som er i sentrum når man ikke har tilgang på andre grøntområder.

Utepils på gravlunder har en umiddelbar anarkistisk klang. Det bryter i hvert fall med etablerte normer for parkchilling i Norge. Men hvorfor det, egentlig? Hva sier det egentlig om vårt forhold til døden at vi ikke liker å bruke slike steder til rekreasjon?

Presten vår lister opp to årsaker. Den ene er respekt for de pårørende. Man ønsker ikke å trenge seg på eller forstyrre dem som sørger over å ha mistet noen.

 – Den andre er en slags frykt for døden. Mange vil ikke bli påminnet det faktum døden utgjør. Bare tenk på rollen mørke kirkegårder gjerne spiller i filmer. Stedet der de døde ligger er knyttet til noe skummelt. Mye av dette har rot i gammel folketro. Slike ting påvirker vårt forhold til disse stedene.

En del av dette er nok kjent stoff. Døden er skummel for de fleste av oss. Likevel er det ikke til å stikke under en prekestol at vi lever i en sekularisert kultur hvor folketroen ikke har den samme innflytelsen på folks hverdag. Samtidig er gravlunder og steder forbundet med døden noe vi stuer bort og ikke vil ha noe med å gjøre. Er ikke det litt rart? En skulle kanskje tro at det ville vært enklere å forholde seg til i våre dager. 

Ifølge Lerdahl handler dette om det moderne samfunn og det moderne mennesket. I en kultur hvor man i lang tid har dyrket fremskrittstanken, har mennesket erobret stadig nye områder. Et eksempel er medisinen.

 – Medisinsk vitenskap har klart å holde døden i sjakk. Dette har vært et prosjekt lenge. Mennesker i dag lever som om grensen for livet ikke finnes. Særlig i vestlig kultur, lever vi som om døden ikke eksisterer i vår forestillingsverden. Dette er noe vi konsentrerer livsverdiene våre rundt. Vi tror vi kan beherske alt med vitenskap og penger. Men det kan vi selvsagt ikke. Når man skyver døden unna, forholder man seg ikke reelt til hvordan livet er gitt oss. Dette gjør oss ganske overfladiske.

 Lerdahl hevder velferdssamfunnet vi lever i har vært med på å usynliggjøre døden for oss. Vi ser bare døden på gravplasser eller på sykehus:

 – Det moderne samfunn gir mennesker mange flere muligheter til å unngå døden på. Alt er blitt mer profesjonalisert. Tidligere døde folk mye oftere hjemme. De lå på likskue og hele bygda kom for å se, ofte på låven. Etterpå ble man sunget ut hjemmefra og kjørt til kirken.

Man kan gjerne si at døden i større grad har blitt institusjonalisert. Den er noe staten tar seg av for oss. På denne måten trenger vi ikke forholde oss til den på samme måte som før. Mange vil kanskje si at dette er en positiv utvikling. Vi har anledningen til å rette oppmerksomheten mot å skape gode liv for oss selv og kan ta resten som det kommer. Men ville det også være et gode om man som samfunn forholdt seg mer aktivt til døden?

 – Til at døden finnes? Ja, det synes jeg. Noen av mine fineste møter med mennesker er i forbindelse med begravelser. Man føler at man får en helt spesiell kontakt med andre, og at man betyr noe. Det er en følelse av å virkelig kunne utgjøre en forskjell ved å hjelpe folk gjennom en tung tid. Jeg er med på å skape rammer for en god og verdig avskjed, samtidig som jeg opplever at samtalene rundt selve avskjeden er veldig ulike. 

Dersom det er et gode at døden blir mer synliggjort, er det ikke utenkelig at områder som kirkegårder kan være med å skape mindre avstand til døden. Symbolikken som ligger i disse stedene gjør at man kan ha den nærere uten at det oppleves groteskt. Lønningspils på likhuset er nok ikke noe vi skal etterstrebe. Men å bruke områder hvor døden er mer symbolsk til stede kan være en fin måte å få et litt mer bevisst forhold til den på. 

Lehrdal mener at en sekularisert kultur har gjort oss fattige på bilder og språk om døden og etterlivet. Dette er med på å gjøre døden vanskelig å snakke om, slik at det oppstår en form for «religiøs sjenanse» for døden. Mange av oss har rett og slett ikke vokabularet for å delta i en dialog om dette temaet. Dette burde man gjøre noe med. Døden kan potensielt utgjøre viktige utgangspunkt for eksistensielle og trøstende samtaler som vi alle på et eller annet tidspunkt kan relatere til. Rommet for å prate om døden er ikke bare forbeholdt prester. Det er noe vi alle bør kunne ta del i. 

Filosofene Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg har skrevet bok om «den sekulære døden». I en artikkel i Morgenbladet peker de på hvordan vårt «memento mori» tvinger oss til å gjøre noen prioriteringer i livet. Selv om mange helst vil leve i nuet og ikke gruble for mye på det som skjer etterpå, tvinger døden oss til å gjøre noen prioriteringer. Vi må selv velge hva vi skal fylle dagene med. Summen av de valgene vi foretar oss hver dag, utgjør livet vårt. Tiden, og hvordan vi forvalter den, er den mest verdifulle ressursen vi har. 

Gamlun og Solberg er inne på et sentralt poeng. Dersom vi ble flinkere til å snakke om og synliggjøre døden for oss selv, kunne det kanskje også føre til en større bevissthet rundt hvordan vi bør leve?

Døden virket fortsatt langt unna da jeg drakk pils i sola på kirkegården i København. Likevel var nærværet av gravsteiner og blomsterkranser en påminnelse om at jeg ikke kom til å være der for alltid. I hvert fall ikke på denne siden av jordskorpen. Jeg sier ikke at dette automatisk førte til lange og dype samtaler om livet og det hinsidige med alle hipsterne og anarkistene som syklet forbi. Men jeg kjente på en takknemlighet over å sitte der og en ro jeg ikke opplever så ofte. 

Nå kan det selvsagt være at jeg var påvirket av billig dansk øl, men det var noe fint over å se folk rusle rundt mellom gravstøtter og blomsterkranser. Der og da var det ikke så farlig å leve livet og samtidig tenke litt over døden. Det var noe fredelig med å vite at det fortsatt er noen der etter at andre har gått bort. Dersom det er et gode at vi som samfunn forholder oss mer bevisst til døden, burde vi kanskje synliggjøre den mer i dagligglivet. Det betyr ikke at vi alle skal bli anarkister, men en piknik på kirkegården kan være et sted å starte.

LES OGSÅ: Ingen uvirkelighetsforfatter