Antallet mennesker som begår selvmord har gått noe ned siden 1990-tallet, men økte fra 2020 til 2021 – det siste året vi har statistikk for. I 2020 la regjeringen og daværende helseminister Bent Høie frem en handlingsplan for forebygging av og nullvisjon for selvmord. Handlingsplanen har ennå ikke gitt tydelige resultater, og Folkehelseinstituttets graf viser faktisk at vi aldri har hatt et år med null selvmord siden vi begynte å føre statistikk i 1971. Hva om vi gjorde som Nederland og Belgia og tilrettela for at de som uansett vil dø har muligheten til å dø på en human måte? Ville det ført til at statistikken gikk opp, eller ville den forblitt på samme sted? Og hva ville det gjort med oss som samfunn?

Drømmen om å ha kontroll over egen død 

Jeg har selv hatt perioder i livet hvor jeg har drømt om å kunne dra til Nederland for å utrede muligheten for eutanasi (aktiv dødshjelp). Betyr det at jeg ville fått det? Ikke nødvendigvis. Ville jeg benyttet meg av muligheten om jeg hadde hatt den? Det er et spørsmål jeg i etterpåklokskapens lys ikke er sikker på om jeg ønsker et svar på. Likevel klarer ikke humanisten i meg å undre seg over om ikke vi som samfunn ville vært mer humane hvis vi hadde hjulpet dem som uansett dør av selvmord hvert år til en verdig og human død. I alle fall frem til vi eventuelt klarer å få tallet på selvmord ned til null.

En vanskelig debatt

Etiker og professor i filosofi ved UiB, Espen Gamlund, mener at spørsmålet om å åpne opp for bruk av eutanasi i samfunnet er veldig betent. 

– Dette er et av de store etiske stridsspørsmålene vi har, og som det er dyp uenighet om. Det skyldes at det handler om liv og død, og om samfunnet skal legge til rette for å hjelpe mennesker som har et ønske om å dø. 

Det er flere etiske vurderinger som inngår i spørsmålet om eutanasi, påpeker Gamlund. 

– Noen av de mest sentrale spørsmålene vi må stille oss er: Kan døden noen ganger være positiv? Kan vi noen ganger være tjent med å dø? Er det etisk akseptabelt å ta liv? Hva er den etisk relevante forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp eller behandlingsbegrensning? Tilhører det legens rolle å hjelpe pasienter med å dø? Hva vil skje dersom vi legaliserer ulike former for aktiv dødshjelp? Er det en fare for en uheldig skråplanseffekt?

På tross av at Norge ikke har innført eutanasi mener Gamlund at våre etiske normer ikke er annerledes enn dem i Belgia og Nederland.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det. Det er langt på vei naturlig å sammenligne Norge med Belgia og Nederland, og jeg tror vi må forvente noe av den samme utviklingen her som i disse landene dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp her hjemme. 

Et viktig spørsmål knytter seg til om det vil skje en gradvis utvikling når det gjelder hvem som vil omfattes av et slikt tilbud her i Norge – med andre ord om vi vil kunne se en skråplanseffekt tilsvarende det vi har sett i andre land, understreker han. 

– Dette er det vanskelig å forutse, og det vil blant annet være avhengig av hvordan selve loven utformes og hvilke kriterier som må oppfylles for å få tilbud om aktiv dødshjelp.

Det er gode argumenter både for og imot, mener Gamlund.

– Mot kan man anføre en bekymring for den nevnte skråpklanseffekten, en bekymring for at noen mennesker vil kunne oppfatte seg som en byrde for samfunnet og derfor takke ja til et tilbud om hjelp til å dø når de ikke burde gjort det. Legalisering av aktiv dødshjelp kan også på sikt endre vår oppfatning av verdien til et liv på måter som vi ikke kan forutse, og som kan være uheldige. For aktiv dødshjelp kan man anføre at de som virkelig ønsker å dø fordi de lider av en uhelbredelig sykdom på den måten får hjelp til å dø på en verdig måte. Det gjelder et ikke ubetydelig antall mennesker.

Når man skal gjøre opp et samlet etisk regnskap over fordeler og ulemper med ulike former for dødshjelp, mener Gamlund at man må ta hensyn til alle de relevante etiske spørsmålene han tidligere har nevnt, og veie dem opp mot hverandre. 

– Mitt syn er at fordelene overstiger ulempene og at vi bør legalisere ulike former for dødshjelp i Norge, først og fremst assistert livsavslutning hvor pasienten kan få hjelp til å avslutte livet selv på en verdig måte.

Vil utrede dødshjelp

Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet (FrP) og medlem av Helse- og omsorgskomitéen, Morten Wold, forklarer at FrP vil utrede dødshjelp med et strengt lovverk.

– Det handler om at man skal være sjef i eget liv, også i de aller siste dagene av livet. Jeg mener det er for mye synsing og påstander i debatten om aktiv dødshjelp, og derfor ønsker vi en utredning for å få fakta på bordet og forslag til hvordan en slik lov bør innrettes. Utredningen bør se til erfaringene i de landene som har innført aktiv dødshjelp, som Sveits, sier Wold.

FrP er et av de få partiene som har i sitt partiprogram at de vil tillate aktiv dødshjelp. Arbeiderpariet er mot, Unge Høyre er for, Venstre mener at døende skal ha rett til å avslutte medisinsk behandling, og Kristelig Folkeparti er mot.

– Dette burde flere partier støttet. Det er et stort flertall av befolkningen som vil tillate aktiv dødshjelp, og debatten hadde blitt løftet til et høyere nivå ved å få mer kunnskap fra de landene som har innført dette, mener Wold.

Wold er usikker på om temaet aktiv dødshjelp er populært blant velgerne, men påpeker:

– Vi vet fra tidligere undersøkelser at det er stort flertall i befolkningen som støtter å innføre aktiv dødshjelp. En meningsmåling Ipsos MMi utførte for Dagbladet i 2019 viste at 77 prosent sa ja til å tillate aktiv dødshjelp i Norge.

Fortsatt motstander   

Mathilde Tybring-Gjedde er stortingsrepresentant for Høyre. Hun var tidligere et profilert medlem av Unge Høyre (UH), og har vært motstander av eutanasi siden UH vedtok ved et knapt flertall at de var for.

– Vedtaket ble fattet etter en god debatt med mange gode argumenter fra hver side.

Debatten om eutanasi er vanskelig, mener Tybring-Gjedde.

– Forkjemperne for aktiv dødshjelp trekker ofte frem individets frihet til å bestemme over egen død. Vi som er mot er bekymret for at det vil oppstå et press på den enkelte som oppfyller kriteriene for å kunne velge aktiv dødshjelp, til å velge det. 

Undersøkelser fra Oregon i USA, som har innført aktiv dødshjelp, viser at håpløshet, depresjon og ensomhet er de viktigste markørene for de som ber om dødshjelp – ikke smerte, forklarer hun.

– Mange er redd for å være en byrde for helsetjenesten eller familien, og på sikt kan kanskje en person som er hjelpeavhengig føle at det «fornuftige» valget er aktiv dødshjelp. Ingen mennesker tar et valg i et vakuum. Vi blir påvirket av samfunnet vi er en del av.

En annen innvending, påpeker Tybring-Gjedde, er: Hvor skal grensen gå?

– Skal barn kunne velge aktiv dødshjelp? Er det kun fysisk sykdom, eller psykisk sykdom, som skal kvalifisere til å få aktiv dødshjelp? Uhelbredelig sykdom, eller også sykdom som svekker livskvaliteten i stor grad? Og hvem avgjør om en person har dårlig nok livskvalitet til å velge aktiv dødshjelp? I land som har innført det ser man at grensene hele tiden utvides til å gjelde nye grupper, påstår Tybring-Gjedde.

Det er ingen tvil om at debatten om eutanasi er vanskelig, og det finnes altså flere relevante argumenter både for og imot aktiv dødshjelp. Men så lenge nullvisjonen til Bent Høie forblir nettopp det – en visjon – må vi som samfunn finne ut av hva vi skal gjøre for å hjelpe dem som uansett velger å forlate oss.

LES OGSÅ: Ulydighet i klimakampens navn